Ekko

Hallo - igjen.
Ekko, ekko.
Hører deg, jeg. Fint. Nesten klart og tydelig. Ser deg så vidt det er også, faktisk. Hang in there, out to dry. Er du rusten? Nærmere fastgrodd, kanskje. Eller rotløs.

Det er forsåvidt greit, dét. Å være rotløs altså. For da er det ingenting som holder deg igjen. Gjennom juv og daler, topp og bunn, det er kanskje greit å være rusten også. Til og med greit å være fastgrodd. Jeg for min del venter på en eller annen form for bekreftelse, så kanskje det er derfor jeg er så fastgrodd og rotløs. Fritt fall og sementert liksom. Men, som jeg selv skrev for en del år og innlegg tilbake; Det er for seint å gi opp nå. Jeg gleder meg over dét. Samtidig er det så altfor, altfor skummelt, denne reisen jeg har igangsatt. Reservert, er kanskje ordert jeg leter etter. Jeg har blitt reservert med tanke på å fortelle om både oppturer og nedturer med alderen. Jeg har kanskje ikke det eksponeringsbehovet og behovet for å bli hørt lenger. Eller så er det bare godt gjemt. For det har vært skikkelige nedturer i det siste. Men det har vært fantastiske oppturer også. Som hytteturen i høst, og å gå i fjellet sammen med studiekamerater, og se så fint det var! Eller som Åreturen, se, som det blåste på toppen! Og det er kanskje nettopp dét det gjør - det blåser på toppen. Og da er det kun én av to ting å gjøre; la seg grave ned, eller bite seg fast slik som kulda. 

Og minne seg selv på at dette, dette er strålende. Igjen og igjen, til ekkoet runger over mørke daler og høye fjell. 

Avkoblet.

Jeg vet ikke om det finnes noen som fremdeles stikker innom.
Jeg gjør i alle fall ikke det.
Jeg har flyttet, da. Helt på egenhånd.
Til Trondheim. Og NTNU. Og Indøk.
Jeg stortrives.
Selv om jeg ikke skjønner noe som helst oftere enn jeg skjønner noe.
Selv med one-man-bands av noen romkamerater som legger bandøvingene til midt på natten.
Og egenkomponerte middager.
Blir som oftest stekt spagetti med skinke, løk og ost.
Studentlivet as.

Det er så mange utkast som ligger og slenger rundt her og der.
Så mye jeg, på et eller annet tidspunkt, hadde lyst til å dele.
Men så har det blitt med tanken.

Det er et helt halvt år siden sist.

 

Plan A.

Jeg har fremdeles ikke noe fornuftig å si. Jeg har søkt på studenthybler og søknaden min på samordna opptak for videre studier består av hele to studier på to forskjellige steder i landet, og jeg vil egentlig bare inn på ett av dem. Med andre ord: Jeg har bare plan A, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre om jeg ikke kommer inn der jeg vil. Tentamenstiden begynner igjen snart, den aller, aller siste noen gang. Dét er absurd. Så er det begynnelsen på russetiden før påsken, og jeg vet ikke helt hvordan det er meningen at man skal overleve så mange uker med russefeiring. Selv reiser jeg på treningsleir i påsken og gleder meg veldig til å endelig få litt sol og varme! Utover min relativt avslappede holdning til hele russeopplegget må det nevnes at også jeg har russedress og lue, og kjenner at det kribler litt i magen med tanke på mai. Mest av alt fordi jeg da snart er ferdig, og begynner å nærme meg august og et helt nytt kapittel.

Siden sist har det vært konkurransesesong innendørs som for så vidt har gått bra, men tregt. I hoved-NM i Stangehallen endte jeg med tangering av pers og 5. plass og på UM i Bærumshallen avsluttet jeg innendørssesongen med bronsjemedalje og en pers 10 centimeter høyere enn hva den var da sesongen begynte. Også jeg innser at jeg må se meg fornøyd med sesongen sånn sett, men jeg skulle allikevel ønske at teknikken hadde løsnet enda mer og at jeg hadde hoppet enda høyere. Jeg har vært i god form i hele vinter, og desto mer frustrerende er det å fremdeles ikke hoppe på "skikkelige høyder". Nå er vi inne i en "mellomperiode" hvor vi er tilbake til grunntrening à la høstopplegg, og vi har vel alle lagt merke til at kondisen har gått ydmykende mye ned i løpet av sesongen. Selv om det er veldig frustrerende at jeg fremdeles ikke har løftet meg noe særlig, gleder jeg meg veldig til utendørssesongen og satser på at de virkelige høydene kommer nå fremover (!!!).

Oppsummering av året:

Janka og Maia

Vinterferien. Synes disse bildene viser så godt hvor flink den fine lillesøsteren min er med dyr, og hvor glad hun er i hunder. (Jeg er helt elendig på fokus)

Beklager; jeg er ute av trening.

... Og jeg er stygt redd for at magien i ord, setninger og struktur har forlatt meg fullstendig.

Det slår meg nå som jeg hadde tenkt å stikke innom og si at jeg fremdeles lever at jeg ikke aner hva datoen er for øyeblikket. Et kjapt tommeltrykk senere viser det seg at det er Torsdag 14. november. 14. november. Det slår meg også at tiden går så fort at jeg ikke klarer å henge med og at dette ikke lenger er en tanke som streifer innom i ny og ne, men en genuin bekymring fra min side. For det er ikke lenge til opptreningssesongen er over - allerede i morgen skal piggskoene på, det er ikke lenge til tentamensperioden - vi har allerede begynt med gamle eksamensoppgaver, og det er bare 37 dager til juleferie og til han fine kommer hjem på perm. På den ene siden gleder jeg meg sånn til alt som kommer, men på den andre siden føler jeg at jeg går glipp av å være ung og dum.

Det går bra.

Sommeren har vært fantastisk. Høsten har vært mild hittil. Sesongforandringene har vært snille med meg i år, og jeg har det veldig bra. Treningen er hard for tiden; Høsten er alltid assosiert med kulde, mørke og hard grunntrening à la grusomme bakkeløp og intervaller, men det går bra! Jeg har, av en eller annen grunn, blitt så bra nå at jeg genuint liker det. Han fine favoritten som for øyeblikket er langt borte, helt der oppe hvor Norge begynner å gå sørover igjen, er ikke så langt borte som jeg var litt bekymret for at han skulle komme til å være. Det går veldig bra. Skolen er bra. Krevende, men bra. Skrivesperren har vært langvarig, og jeg er ikke kvitt den enda - jeg har faktisk ikke skrevet noe som helst siden sist. Jeg har mye å gjøre for tiden. Og det er litt synd, for jeg har så mye fint å fortelle. Som at jeg har det bra. Som at de jeg er glad i har det bra. Som at dette, dette "alt" som kommer, kommer til å bli fantastisk bra. Det går bra. Jeg mistenker at jeg har forandret meg siden sist, men om jeg kan spekulere i om et jeg er bedre menneske, en bedre sjel, om jeg er friskere eller renere eller klarere, er jeg ikke sikker på. Men jeg kjennes bra ut for tiden. Det går veldig bra.