Fire vegger.

Når jeg legger meg etterpå kommer jeg til å gå inn på et soverom med enkle, hvite vegger. Det kommer ikke til å være morsomme kulepenner på pulten som står ved den ene veggen, og det kommer ikke til å henge bilder av diverse folk og tegninger jeg har fått gjennom åra over den tomme pulten. Det kommer ikke til å være søte lysestaker med telys som lukter vanilje i vinduet, og det kommer ikke til å henge en rød og en hvit rose på veggen. Det kommer ikke til å stå pokaler fra 7 års konkurranse i hyllene, ei heller kommer resten av hyllene til å være overfylte av bøker. Klesskapet mitt kommer til å være helt tomt, hvis du ser bort i fra kleshengerne uten klær på. Rommet mitt... er ikke mitt lenger. Det er de samme tingene og de samme veggene, men ikke samme følelsen. Det er ikke den hjemmekoselige følelsen, følelsen av å høre til der. Det er følelsen av tomhet, og som om alt forandres. Som det også gjør. Det er uvant å ikke se bilder av smilende folk som har vært en del av livet mitt så lenge, og i stedet glo på en hvit, kjedelig vegg. Det er uvant å ikke se pulten min overfylt av ark - prøver, tentamner, stiler, ting jeg skal huske på. Det er uvant å ikke se CD samlingen min rase sammen når jeg kommer nær den. Og ikke minst: Det er uvant å ikke se det hverdagslige rotet, det som er kremen på kransekaka (ja, krem på kransekaka), som definerer hele rommet og sier "Her bor Kaisa."

På den andre siden er det veldig deilig å få en helt ny start. Å rydde bort alt sammen og kaste alt gammelt og ødelagt, og liksom få renset hele tilværelsen. Å ha alt borte, så jeg kan komme tilbake igjen, til det samme gamle rommet, men ha nye ting og minner med meg. Hadde det ikke vært befriende å kunne gjøre det med seg selv? Å bare kaste alle ting du ikke var fornøyd med, og holde igjen de tingene du likte? Det hadde vært noe.

Å bygge slott.

I dag var jeg sammen med en som heter Fabian på Li. Vi spilte fotball og volleyball. Jeg tror han var veldig snill og ikke smelte til ballen alt han kunne, så det ikke skulle virke som om jeg har altfor dårlig ballkoordinasjon. Vi lagde fine sandslott på volleyballbanen, og vi fant rar musikk. Vi snakket mye, og lo av Hakuna Matata-sanger. Jeg liker dager som i dag. Dager som inneholder latter, snille mennesker, og bare bra ting.

Nothing personal.

I'm gonna break your little heart
Watch you take the fall, laughing all the way to the hospital
cause there's nothing surgery can do
When I break your little heart in two
I'm gonna break your little heart in two

Du mistenker at han ikke mener det - men faller for det allikevel. Du faller for nøyaktig de samme tingene gang på gang, og det går like hardt innpå deg, selv om du prøver å ignorere det. Heve deg over det, og si "Pytt pytt, det var ingen big deal. Det var bare en gutt." Joda, det virker til en viss grad, men følelsen av å ikke være verdt noe henger igjen. Hva var poenget, after all? Hvordan han fikk deg til å le, måten han så på deg og smilte skjevt, hvordan han strøk deg forsiktig på kinnet og fikk deg til å føle deg så spesiell. Kanskje han mente det allikevel, der og da. Så kommer fakta og sprenger såpeboblen med alle de fine fargene og tingene i. Faktaene du mistenkte var der, men som du håpet ikke var der. Og så føler du deg dum. Skikkelig dum. Hvorfor akkurat deg, hva gjorde at akkurat du skulle være så spesiell når det finnes så mange jenter som er mye mer. Penere, morsommere, mer voksne, kulere. Mer ikke deg. Det slår deg hvordan han kan være slik, men mest av alt slår det deg hvor dum du er som falt for det. Du visste jo hva som kom. Det er nesten komisk, på en bitter måte, og du må nesten le. Og så går det en liten tid, og du kommer deg over det. Før du faller for de samme tingene - igjen. Det å være tenåring er helt herlig.

Stuck in the middle of nowhere.

Da var jeg tilbake fra stavuke på Moelv. Et veldig lite sted, med veldig lite ting. Nittedal blir nesten stort i forhold. Men et meget bra idrettsannlegg, det skal de ha. De siste fem dagene har jeg bodd i en idrettshall laget av limtre, sammen med ungdommer fra hele landet. Jeg har bodd i en liten boble sammen med fremmede ungdommer jeg aldri hadde sett før i hele mitt liv, og det føles som om jeg har kjent dem i flere år. Hovedsakelig har jeg lært mye nytt i stavteknikk, og jeg har perset med 10 centimeter. Nei, jeg klarte ikke 2.50, veldig irriterende. Men det var close, tror jeg. Første dagen var max hating over å bli etterlatt i en hall på et sted jeg ikke en gang vet hvor ligger på kartet. Men det løste seg så fort jeg fant ut at menneskene rundt meg ikke bet hvis jeg prøvde å være litt sosial. Jeg fant ut at menneskene rundt meg var ekstremt kule folk, noe av det kuleste kaliberet friidrettsutøvere jeg har møtt noen gang. Stavmiljøet i Norge er ikke så stort, så det kom folk helt fra Hammerfest og Kristiansand. Eller noe. Ikke bare lærte jeg mye om stavteknikk, jeg lærte også mye om hvordan man masserer, musikk, pokémon, drilling og rockeringer. Jeg erfarte hvor hyper det er mulig å bli av en liten slurk av diverse koffeininnholdige drikker, hvor hardt jeg slår i søvne og hvor ekstremt mye dumt det er mulig å finne på klokken veldig-sent-på-natten. Lyset skulle vel egentlig slukkes klokken 23, men den snille gamle mannen lot oss være oppe klokken 2 a.m og utover for å turne. Setter man et springbrett foran stavmattene, så vips! har man et jækli bra utgangspunkt for turning. Syke drittungene som ikke har turnet noe spesielt mer enn et år og under det gjorde doble saltoer og diverse annet som viser hvilke nivå man ligger på. Syke, syke, folk.. Jeg har badet i Mjøsa, noe ufrivillig. Men hvis nordlendinger først har bestemt seg for at man skal uti, så ender man uti, om man så drar med seg nordlendingene uti også. Jeg har sovet på forskjellige plasser nesten hver dag, den ene dagen oppe hos E, den andre dagen midt på banen med M og M, og på stavmattene. Samt masse andre rare steder. Hele oppholdet var vel en mix av useriøst bullshit sammen med folket, og småseriøs trening med de samme folkene. Vi erfarte at forklaringer blir tusen ganger bedre hvis man legger til lydeffekter, så når uka var omme, snakket alle sammen med tillegg av wosh, bom, piiiiew, bam! and so on. Kort sammendrag av uka: altfor lite søvn, mye trening, mye latter, nye venner, og ikke minst: ekstremt mange morsomme minner.

Det var noe av det fornuftige vi gjorde.

Og dette var av det litt mindre fornuftige...

Trøtte sjeler, ja.

Litt mindre vinkel, litt mer fart.

Full fart og frem og tilbake. De siste dagene har jeg praktisk talt bodd på idrettsbanen. Jeg deltok i NM i snøballkasting på fredag, da BislettGames var. Gratulerer med flotte prestasjoner, folket! Selv endte jeg på en 2. plass, som jeg er fornøyd med. Men bare det å sitte på indre bane og være en meter fra verdens beste utøvere når de løp - det var helt sykt. Bare det å sitte på Bislett stadion og se på verdens beste hoppere, kastere og løpere var så ubeskrivelig kult. Og motiverende, å se at de som er verdens beste blir like skuffa når noe går galt, og like glad for nye personlige rekorder som vi litt-mindre-pro folk blir. Lørdag var det også stevne, på Bislett igjen. Spydkasting gikk ikke spesielt bra, men det gikk ikke spesielt dårlig heller. Jeg er fornøyd med plassering, selv om det var flere meter bak hva jeg var god for. Andreas Thorkildsen sto for premieringen, og hvor kult er det ikke å si at du har tatt dobbel OL-gull vinneren i hånden?
På søndag, i dag altså, løsnet det meste. Endelig gikk 40 metersbarrieren, med 40.34 og 2. plass. Så digg følelse av å få til noe er det sjeldent jeg får. Vinnerlengde i liten ball med 56 et-eller-annet er jeg også fornøyd med, selv om det ikke var optimalt. Helt på slutten var det videoanalyse av spydkastene, og jeg lærte veldig mye om hva jeg gjør feil. Mer fart, mindre vinkling, mer kraft. Terping, terping, terping... Nå vet jeg i hvertfall hva jeg må finpusse på, for å kunne kaste enda lenger. Nå skal jeg straks begynne å pakke, for jeg forsvinner hele neste uke på stavleir. Jeg håper det blir dritkult. Jeg skal hoppe minst 2.50 har jeg bestemt, men målet er en halvmeter høyere. Det blir rart å være der helt alene uten å kjenne noen, men så sosial og sjarmerende som jeg er, finner jeg sikkert ut av det. Høhø, selvironi på topp. Men tekst meg, bitches, jeg har så mye penger fortiden at jeg må bruke det opp et sted. Ohyeah, no kiddin'.

Reality isn't a fairytale.

Apekattprosjekter.

Det er ikke kult å stå opp tidlig. Det er i hvertfall ikke kult å stå opp tidlig i sommerferien. Men hva er vel en bedre vekker enn en sprøytenål brutalt stukket inn i armen din? Jada, i dag var jeg visst frisk nok til å få den siste vaksina. Som om jeg ikke var frisk nok i forrige uke, men så har visst folk på legekontorer en viss risiko for å bli veldig overforsiktige. Men det er overstått, og det gjorde fryktelig vondt. Så vondt at jeg kjente mer av at dama holdt rundt armen min enn selve stikket. Haha.
Da jeg først var tvunget til å stå opp kvart på 8 (takk for melding og tvinge meg opp), så kom jeg frem til at det ikke var bryet verdt å legge seg til å sove igjen. Derfor fant jeg ut, genial som jeg er, at jeg skulle rengjøre piggskoene mine. Som tenkt, så gjort, og resultatet ble faktisk veldig bra. Selv om jeg satt der i en time med bråkemusikken, drikkeflasken, og selskap av hunden som sniffet hele hagen. Det ble altfor varmt til slutt, så jeg gikk inn og spilte Sims 3 i stedet. Det var egentlig kjipt, for det var teit grafikk, som jeg ikke er vant til. Jeg endte opp på Li, og å føle meg som den outsideren med problemer. Men det er greit, for jeg reiser snart. Selv om det blir kjipt å reise fra alle sammen, så er det skummelt å tenke på hvor mye jeg ikke hadde opplevd sammen med dem hvis jeg ikke hadde reist. Når man bare har en viss tid å bruke, så skjerper man seg, tydeligvis. Pappa skulle ha meg til å hjelpe han med å rydde i garasjen. Igjen fikk jeg bevist hvor mye turn kan brukes til da jeg måtte klatre opp i veggen i garasjen for å feste et tau. Vi skulle nemlig finne et sted å plassere syklene for den kommende tiden, og den beste løsningen var å henge dem i taket. Operasjon Apekattprosjekt var i gang. Og endte rimelig vellykket må jeg si, vi ble nå kvitt syklene på et vis. Hvordan vet jeg ikke helt, men jeg føler jeg skal passe ekstra godt på å dukke neste gang jeg skal inn i garasjen.

Sprintsko, høydesko og spydsko. Kule- og diskoskoene mine står fremdeles på jobben til pappa, hvor han glemte dem. Høhø.

Se, mamma! Se, så ryddig garasjen ble!
Ignorer halvskitten jente i front, det var mye støv der inne.

Fint å se at jeg har vokst fra sykkelen jeg hadde når jeg var 7-8 år gammel, i hvertfall da.

The sun goes down alone.

I dag var jeg flink og sto opp tidlig. Later vi som, selvsagt. Jeg var flink og tok med kannibalene ned på butikken og kjøpte is og brus til dem (les: brus til meg). Egentlig skulle jeg ned på Li og leke idiot med beste, men så skulle jeg på trening. Der var det varmt, for å ta kortversjonen. Den lange versjonen er at det var ekstremt varmt. Jeg møtte også på en jeg har turna med en stund, som plutselig forsvant fra trening. Hvorfor vet jeg ikke, men han var visst litt sjokka over at jeg drev med friidrett også. Hihi. Koselig å se igjen folk er det uansett. Til helgen og uken er det fullt kjør friidrett-relatert. På fredag skal jeg kaste snøball i NM i snøballkasting (ja, av alle ting finnes det et NM i det), lørdag skal jeg på stevne, søndag skal jeg på stevne, og hele neste uke forsvinner jeg på stavuke. Det blir tatt veldig på sparket, føler jeg. Altfor på sparket. Men uansett, så håper jeg det kommer til å bli kjempegøy, og jeg vet at jeg kommer til å lære mye. På trening gjelder fremdeles terping, terping, terping på findetaljer, as always. Det gir resultater, wehey! Karma smiler ennå, selv om jeg stanget kneet i hekkene flere ganger i dag enn jeg har gjort hele året. Jeg gleder meg virkelig til den dagen jeg går skikkelig på trynet.

Reminds me of summer. Which is now.