Tester?

Hallo, hallo? At the moment sitter jeg og sturer paa et legekontor. Tannlegekontor, for aa vaere presis. Unger glor som besatt paa Hannah Montana, foreldre fordyper seg i diverse blader hundrevis av andre har lest. Selv sitter jeg og gjoer ikkenoe, det er nemlig ikke min tur til aa ta turen inn til det desinfiserte, hvite, simple rommet med allslags teknologiske duppeditter som helt klart virker mer skremmende enn de er. Helt aerlig, saa er jeg veldig glad jeg ikke har tannlegeskrekk. Det maa mildt sagt oppleves som helt forferdelig. Jeg sitter aa skriver paa min mors amerikanske mobil, derfor slikt et fancy vokabular.

After the boys of summer.

Av en eller annen grunn er jeg rolig i dag. Jeg tror jeg må ha kommet til en konklusjon jeg ikke vet hva er. Men selv om jeg ikke vet hva det er, så er det liksom verdt et skjevt smil, et skuldertrekk og et "okay". Hvorfor derimot, det vet jeg ikke helt. Jeg har denne følelsen av sommer, selv om det er nesten halvveis ut i november. Den følelsen man har de tre siste dagene før skoleklokka ringer for siste gang og sommerferien offisielt er i gang. Den ventende følelsen - å måtte vente på at noe skal skje. Den følelsen du får når du vet at noe nærmer seg en slutt, og noe nytt kommer til å begynne. Det er en miks av melankoli - fordi det er noe som tar slutt - men også entusiasme - for noe nytt kommer til å begynne. Det er forandringer.

Jeg har en sånn innvendig, lat stillhet, som får meg til å tro at ingenting betyr noe nå. Egentlig hadde jeg ikke trengt så mer enn å ligge under et tre og ikke si så mye, så lenge du hadde vært der i nærheten av meg. Det er en fin tanke å drømme seg bort i, sånn egentlig. Men det må nok vente, er jo tross alt ikke mer enn en hel halv jordklode og et helt fedreland som skiller. Men Mr. Wonderboy, det er på en måte greit at du ikke er her også. Jeg har fremdeles ikke funnet ut hva denne konklusjonen jeg har kommet frem til er, men jeg er ikke interessert i å finne det ut ennå. Jeg må vel innrømme at det er en drømmer i meg også. Litt sånn som man er når man har følelsen av at det er første dag i sommerferien.

Noen ganger ser jeg ting i svart-hvitt.

Og andre ganger ser jeg alle fargenyanser. Men hva som er best vet jeg ikke helt. Jeg tror det må være å kunne se alt fra alle vinkler, på en måte.  Hva med deg?

Jeg har ikke så mye å blogge om for øyeblikket. Jeg hører på et eller annet random hjernevaskende program på TVen, og prøver å ignorere den noe tragiske musikken. "you think I'm superhot, supercool, and yes, I am your supergirl," jeg mener, HALLO? Vi snakker 15 år gammel pudderdås som har tatt "hele" verden med storm. Jeg blir flau, og lurer på hva slags forbilder vi har skaffet oss.. Neias, nå skal jeg heller stjele Bose-høytalerne og sette på min musikk.

"Det er ingen som liker deg."

Bråk, hyling, skriking. Er det seriøst aldri fred å få? Selv i stillhetens time er det en stemning av irritabel spenning og stillheten er så skjør at bare ett feilvalgt ord kan ødelegge den. Er det virkelig slik det er meninga at det skal være? Skal man nærmest være redd for å puste i rommet, nærmest redd for at den skjøre balansen skal ødelegges, nærmest redd for at stormen igjen skal bryte ut?
Jeg tror ikke egentlig at det er bevisste handlinger som driver, at det er med fullt overlegg. Når begeret holder på å flyte over, er det så enkelt å skylde på alle andre rundt deg. "Det er din feil, det er alltid du som gjør det, du er så jævlig dum.." Det høres litt for kjent ut, hørt det litt for mange ganger. Hylinga, skrikinga, masinga, klaginga: jeg ser bare ikke poenget med oppføre seg verst mulig, og være styggest i kjeften - bare for å gjøre det. Det går innpå, selvfølgelig, men det er jo det som er hele meninga. Provokasjon, se hvor man krysser grensa. Vel, den var krysset for lenge siden, det er bare ikke innsett enda. Allikevel har det mindre og mindre effekt for hver gang, og hvis det fortsetter vil ingenting ha noen betydning. Alt vil bare være meningsløst babbel, selv når hva som blir sagt er relativt. Som sagt, det er så enkelt å skylde på andre, og når begeret av en eller annen grunn faktisk flyter over, er det så mye enklere å sende skylden videre til den neste, og ikke innse at hele greia egentlig skulle eksplodert i ditt eget fang.
Men på en annen side, kanskje det er vel fortjent alt som blir sagt allikevel. Kanskje jeg virkelig burde ta dine ord til mine handlinger. Jeg snakker ikke bare om interne scener, jeg snakker om verdensmiljøet. Hvis du tenker over det, så er det slik det har blitt. Det handler ikke lenger om rett og galt, men smart og dumt. Det handler ikke om moral og etikk lenger, det handler om at det man slipper unna med er helt OK. Greit å innse, så man ikke blir skuffa.
Jeg er lei hele denne overdramatiske såpeoperaen. Jeg er lei hele greia. Jeg tror det kalles resignasjon, at man gir opp og ikke gidder mer. Men det blir interessant å se hva som skjer når alt kollapser og folk må begynne å ta et standpunkt - og faktisk stå for hva man har sagt, sier, og kommer til å si.
Chill out, it's all been done before.

Tilbake til å være et barn.

Det er noe med oppkastvekkende fart, halsbrekkende svinger og svimlende høyder som er ekstremt morsomt. Det er noe med den følelsen av å ha hjertet i halsen og tenke "Nå dør jeg," som er så digg og befriende. Føler deg så levende når du lurer på om du kommer til å overleve dette her, og et øyeblikk angrer du sterkt på du lot deg overtale til dette her. Eller så er du som mitt tilfelle - den som overtalte stakkarne til å bli med deg. Det er noe med adrenalinkick som virkelig får frem den barnslige gærningen i Kaisa, som gjør at hun løper rundt som den gærningen hun egentlig er. Alle dere som ikke er fult så glad i loop'en på Tusenfryd: Stay away.

Jeg har lært mye nytt i dag.

De siste dagene har vært numne. Jeg kan egentlig ikke finne noe annet ord enn det, nummen. Jeg sitter utenfor vegger av glass og ser ting i nye perspektiver, på nye måter. Jeg blir kjent med andre sider ved mennesker jeg ikke ante eksisterte. Jeg blir kjent med andre sider ved meg selv. Jeg snakker med kjære personer om minner fra det siste året, og ler av alt det morsomme vi gjorde. Blant annet overnattingstur til Dalen med YouMe, bading på Romstjern, fotball og late dager på kunstgresset, gitarspilling på Holm og allsang til, snødynking, klemmer, latter. Når jeg tenker tilbake på dette året er det flere ting jeg rister på hodet av og tenker "Herregud, for noen idioter," med et skjevt smil av, og det er ting jeg dør av latter av enda. Greia med det siste året er at det har hatt sine nedturer, men det har vært det beste året hittil, med så mange bra happenings og så mye bra folk jeg har møtt.


Jeg har kunnet sitte i flere timer og ønske meg tilbake til spesifikke hendelser, og ønsket meg tilbake dit bare en siste gang, men det er umulig. Jeg dropper fjoråret i betydningen at dette året kommer til å bli like bra. Jeg har lært mye nytt i dag, jeg har lært å leve nå. Det er en forskjell å mene ting, se ting, vite ting og å mene, se eller vite. Det er en forskjell på å vite hvordan man skal løse en annengradsligning av kvadratroten av 44.76 (tror ikke det er mulig, forresten), og å faktisk forstå hva og hvorfor man gjør det. Det er en forskjell på å vite hvorfor og hvorfor, hvordan og  hvordan. Høres det forvirrende ut? Ja, jeg skjønner det knapt sjøl. Men det er det som er det geniale, at jeg skjønner det på min måte, selv om det gir nada mening for deg, som skjønner det på en helt egen måte.


Uansett. Jeg dropper fjoråret og årene før der igjen. Heretter kommer jeg til å være mer åpen, fordi jeg skjønner. 

Positivt med Influensa A (H1N1) eller sykdom generelt.

• Man kan traske rundt i samme slaskete joggebuksa og genseren og se ut som en dass - uten at noen kommenterer det.
• Det er ikke så farlig om man glemmer sminken, for man ser helt forjævlig ut uansett.
• Man kan klage på at man har vondt uten at folk synes det er plagsomt (med mindre man klager 24/7, da det hadde i hvertfall klikka for undertegnende).
• For en gangs skyld sover man de anbefalte timene man bør sove, og noen ganger enda mer.
• Man kan titte på vekkerklokka og snu seg rundt, vel vitende om at resten av folka må slite seg gjennom enda en skoledag.
• Folk flest synes synd på deg.
• Veldig fint pressmiddel for å få viljen sin. 

Hvem sa at jeg alltid er negativ?

Formen bedre, feberen har sunket litt, og kvalifiseres ikke lenger som "høy feber". Jeg hoster til jeg brekker meg, men medisiner hjelper meget, blant annet så jeg sover skikkelig om natten.

Jeg hører veldig triste og tragiske nyheter hjemmefra, som setter meg helt ut. Varme tanker går til dere alle.