I will shut the world away.

Franskprøven som jeg sovnet til i går gikk forhåpentligvis bra, på fredag er det muntlig eksamen. Hva poenget med semestereksamner er, vet jeg ikke, men hey, sikkert god trening til 10. klasse. Og ellers da? Det er mye prøver. Jeg møter nye mennesker hver dag, og blir bedre kjent med folk jeg ikke kjente så godt fra hjemmefra. Rart det der, at jeg snakker mer med folk nå enn hva jeg gjorde når jeg faktisk møtte dem hver eneste dag i hele fjor. Klart, noen har jeg ikke snakket med siden jeg dro, men det var å forvente også. Jeg liker å begynne på nytt med nye folk som ikke er så tett innpå meg, og som ikke tror at de må late som om de er en ekstra forelder for meg. Jeg er stor jente og jeg tar vare på meg selv, det har jeg alltid gjort.


Breaking Benjamin - I Will Not Bow

Hjemmestekt pizza à la Kaisa i dag. Hvis du ikke hører noe fra meg de nærmeste dagene, så er det derfor. Neshda, jeg er konge på kjøkkenet.

Dagens motto: Is i magen.

"Uken begynner trått og trassig. Det skjer så mangt. Du vet ikke helt hvordan du skal takle det. Det forvirrer deg. Først når helgen kommer finner du gode og kreative løsninger. Søker du en flørt, finner du det gjennom vennekretsen din."


30 Seconds To Mars - Kings And Queens.

Det er tirsdag. Jeg har 4-5 prøver de neste dagene jeg leser til, og jeg sovnet på to stoler mens jeg gjorde lekser. To trestoler faktisk. Og det er bare tirsdag. På et vis failer det hardt også, men aldri si aldri med is i magen. 2 uker til ferie. 2 uker til ferie.

Everyday party.

På en skala fra 1 - 10, hvor mye tror du jeg har kjedet meg i dag?

Vært en bra dag. Jeg har 89,4 i geometri, hvilket betyr at jeg for øyeblikket mangler 0.6 poeng for å få straight As. Engelsklæreren har vært syk de siste to ukene, og vi har hatt vikarer hvis har gitt oss oppgaver vi ikke skulle få, og hvis har fått oss til å lese gresk mytologi vi ikke skulle lese. Klassen har vært uvanlig urolig, og vi har hatt både break-downs av større og mindre grad, og vikarene hadde vel en smule rett i at størsteparten av klassen oppførte seg som barnehagebarn og ikke high school-elever. Men for å være helt ærlig, så kan de skylde på seg selv. Læreren virket veldig fornøyd med å komme tilbake til klassen sin, han spredte rundt seg med ironiske kommentarer annenhver setning han sa, men gullkornet som skapte en ti minutters lang unison latterkrampe var: "I can't really accept that you guys harassed the sub, but whatever you did... Good job." Jeg tror egentlig at selv om han påstår vi er noe nærmere den største gjengen med barnslige drittunger han har møtt, så tror jeg egentlig at han ikke synes vi er så ille.

Et barneeventyr.

A Day to Remember - Over My Head (gjett hvilke sang jeg synger på akkurat nå)

Jeg husker ikke nøyaktig hvor gammel jeg var, men jeg kan ikke ha vært store jenta. Etter barneTV ville mamma eller pappa informere om at det var tid for senga, og de måtte alltid informere opptill flere ganger (jeg har aldri vært særlig flink til å legge meg til riktig tid). Hvis jeg var i et spesielt kranglete humør, kunne jeg muligens krangle på å nekte å pusse tennene - og mamma/pappa ville måtte gjøre det for meg. Da var kranglehumøret som forduftet, og jeg snakket som en foss, nesten som om tannkremen sto ut av kjeften. Jeg snakket om alt mellom himmel og jord, bokstavelig talt, alt fra barnehagetanter til stratosfæren. Ja, for jeg var rene eksperten på stratosfæren. Mamma eller pappa nikket og mhm'et på de riktige stedene mens de prøvde å holde den lille ungen rolig, de ville jo ikke stikke tannbørsten ned i halsen på ungen heller.
På en side var leggetider et herk. Jeg hadde alltid så mye å si og diskutere, og ikke minst gjøre før jeg skulle sove. "Bare vent litt, jeg skal bare..." Joda, jeg bruker unnskyldningen den dag i dag. Jeg tror vel mamma og pappa har passert beyond irritert under disse evigvarende kveldsritualene. Til slutt fikk de meg i seng, men var jeg trøtt? Åneida. Grunnen til at jeg alltid har vært glad i bøker stammer fra denne tia, det var liksom alltid standard prosedyre at mor eller far leste på sengekanten. "Lillebjørn og Storebjørn" må ha vært den definitive storfavoritten, siden jeg kom på historien helt plutselig nå. En liten bjørn og en pappabjørn går ut av hulen sin for å se på månen og stjernene på en kald vinternatt. Lillebjørn blir redd for alle de skumle lydene rundt dem, men pappabjørn sier at det ikke er noe å være redd for, bærer han hjem igjen. Jeg husker jeg likte bildene i den boka så godt, spesielt bildet hvor Storebjørn står og stirrer på månen midt i skogen i nysnøen med en sovende Lillebjørn i armene. Alt virka liksom så trygt og greit.
Hvis jeg var spesielt utstyrlig husker jeg pappa og jeg lekte at vi var ute i Barentshavet, og vi satt fast i isen like ved Nordpolen. Det var alltid snøstorm, og jeg passet alltid på at det ikke slapp inn kald isluft inn i den imaginære soveposen min, altså dyna mi. Det ble alltid så varmt, og jeg forestilte meg alltid at det var slik ordentlige voksensoveposer var, selv om jeg visste godt at å sove i sovepose var (og fremdeles er) pisskaldt hvis du ikke hadde kledd deg rett. Jeg kunne faktisk forestille meg alt så tydelig at jeg hørte den ulende vinden og knakene i skruisen.
Mamma og pappa sang alltid også. Hva de sang derimot, vet jeg ikke. Var liksom ikke så farlig hva slags ord de brukte, jeg lagde mine egne historier mens jeg hørte på.
Mamma sang alltid om da Lykkeliten kom til verden og hvordan alle stjernene skinte, og jeg forestilte meg alltid at hele verden sov, bortsett fra en liten rev - akkurat som i sangboka jeg alltid så på bilder i, men ikke forsto toner og ord i. Pappa nynnet alltid en svensk sang, som ikke hadde noen ord. Men sangen handlet om en fugl, en stor fugl, som fløy over himmelhvelvingen. Ja, jeg husker melodien ennå. Jeg husker ikke hele sangen mamma sang, for hverken hun eller jeg kunne hele sangen på den tiden heller, så vi lagde like så godt våre egne ord etterhvert.
Mamma strøk meg alltid over håret mens hun sang, mens pappa bare bustet det til. Slik er det enda, men jeg digger det når folk puser med håret mitt. Når sangen var ferdig og mamma eller pappa gjorde tegn til å sette seg i stua og se på TV, holdt jeg dem alltid i et lite jerngrep om armen og ba om bare 5 minutter til, eller bare én sang til! Og som regel fikk jeg det også. Joa, jeg har vel alltids vært mamma og pappas lille jentunge.

Jeg tror jeg ga deg opp.

Jeg tror jeg synes det er litt trist, siden jeg hadde et lite håp. Dessverre, holdt jeg på å si, så kjenner de fleste til den følelsen av å sakte bli avvist. Jeg har gitt opp å prøve å tolke små hint som ikke nødvendigvis er hint, kanskje det bare er jeg som vrir virkeligheten til min fordel allikevel? Tanken som streifer innom litt for ofte er at det virker som om livet er en film. En kjælighetskomedie med innspill av både drama, skrekk og thrillere. Hei, et sted må jo filmskapere finne inspirasjonen. Men jeg liker ikke denne følelsen. Denne følelsen av å ikke være bra nok, ikke være god nok, følelsen av å alltid være så nær, men allikevel så fjern. Følelsen av at man feiler. Men det verste må nok være å føle seg tatt for gitt. Så, jeg spør det evigvarende spørsmålet: Er det virkelig så rart at jeg setter opp murer rundt meg så fort noen nærmer seg noe som helst "noe-mer-enn-vennskap"? Er det virkelig så rart at jeg trekker meg unna hver gang, og at jeg begynner å tenke for mye? Jeg sitter egentlig og ler av meg selv nå, er ikke helt sikker på om det er bryet verdt å virkelig vise verden at jeg har en fjortisside, jeg også. Men uansett om jeg muligens har gitt deg opp, så betyr ikke det at jeg ikke vil du skal vite. Vite at jeg ikke vet og er noe nærmere meget forvirra, og at jeg brydde og bryr meg en hel del mer enn hva jeg faktisk gir uttrykk for. Du vet, disse veggene eller murene eller hva du nå kaller dem spiller en stor rolle i det meste.

Det er ikke helt digg, og det er ikke helt greit å være ei tenåringsjente til tider. Jeg har de beste kompisene og de beste venninnene som jeg kan forestille meg, og jeg ville virkelig ikke byttet dem ut for absolutt alt i verden. Jeg er vel mer redd for å såre andre enn å bli såret selv, men begge deler er meget store faktorer. FACK IT, jeg er en kjip person som en meget stor del av befolkningen går lei av og beveger seg vekk fra. Jeg har blitt en tidligere bekjent av meg selv og resten av verden, og det kommer jeg til å forbli. Humøret er på topp i dag, forresten. Jeg kom for sent til skolen (var ikke min feil en gang), fikk anmerkning og hadde kjipe vikarer. I morgen er det biologiprøve, og for øyeblikket har jeg ikke peiling på hvor H+ ioner kommer inn i fotosyntesen. Flotters.

99% ærlig.

Ordene flyter ikke så lett for tiden, finner liksom ikke måter å sette ord på ting. Det er desember. For øyeblikket regner det såpass at hvis jeg åpner døren fosser det vann inn (bokstavelig talt), jeg har egentlig mest lyst på peppermynte mocha fra Starbucks, selv om jeg egentlig er veldig sikker på at det ikke er helt bra å bli avhengig av det. Det slår meg: Så ekstremt random jeg er for tiden.

Som sagt, det er desember. Om under en måned er 2009 slutt. Om en liten stund har jeg bodd halvparten av den planlagte tiden jeg skal være her. Hva i alle dager har jeg egentlig gjort? Jeg har gjort så mye at alt bare er et virvar av minner som dukker opp i det motsatte av kronologisk rekkefølge. Tiden har, for meg, gått ekstremt fort. Siden begynnelsen av ungdomsskolen har den gått ekstremt fort. Jeg kan fremdeles finne frem minnet fra første skoledag i bakhodet, og jeg kjenner fremdeles den lille ilingen av nervøsitet jeg ignorerte fordi i hvertfall en av de fem jentene som gikk sammen til første skoledag på ungdomsskolen måtte holde seg rolig og ikke freake ut. Jeg husker den melankolske, men gode stemningen jeg hadde inni meg siste skoledag på barneskolen da jeg sto på toppen av den bratte bakken som alltid ble umulig å gå opp når vinteren og isen kom. Av en eller annen grunn husker jeg fremdeles mesterkastet med tennisballen som traff favorittvikaren vår i bakhodet, og det eneste han gjorde var å snu seg og hyle opp "Nice kast!" og flire mens han gned seg i bakhodet. Det slår meg at nå, to år senere, er jeg ikke mer enn fire år yngre enn hva han var. Femten-års dagen runder hjørnet om rundt to måneder. Neste år står 10. klasse for tur, plutselig er alt så seriøst, alt teller. Jeg tror det er nå det er på tide å stå på egne bein, ta egne beslutninger, og være uavhengig av alle andre. For når alt kommer til alt, så er du alene i verden. Hverken venner, familie, kjæreste eller fiender kan backe deg opp hundre prosent. Men jeg har egentlig ingenting i mot det, jeg liker å tro at jeg klarer meg selv, uavhengig av alle andre. Jeg liker å tro at jeg ikke er sårbar og at jeg takler alt selv.
Jeg er fremdeles naiv nok til å tro at jeg faktisk gjør det. Men jeg har ikke noe i mot det heller.
Jeg tror jeg begynner å bli stor. Og for å være 99 % ærlig, så er blandede det følelser angående akkurat det.

Resultater.

Det burde det vært en del røde neser å observere da man trasker inn skoledøra og drar med 4 tonn snø inn, men i stedet går jeg fremdeles rundt i shorts og t-skjorte, og det eneste røde man ser er et solbrent ansikt eller to. Men det begynner faktisk å bli kjøligere her også. Overpynta juletrær titter frem fra flere og flere vinduer og detaljer trylles frem på måten bare amerikanere kan gjøre det - men så langt har jeg ikke sett noen tradisjonelle fjøsnisser som hjemme. Det er nesten så jeg savner de creepy gamle nissene som stirrer på deg hele tiden, og du var overbevist om at de kom til live når du gikk og la deg som liten. Jeg må nesten være ærlig - jeg eier ikke desember eller julefølelse, må nok ha noe med at omgivelsene er som om det skulle vært varmerekord midt på sommeren.
De siste dagene har jeg vært glad, ikke fordi jeg faila et par tester og fikk full score på noen andre, men jeg fikk sendt resultatene fra forrige friidrettssesong fra trenerne hjemme. De var ikke så dårlige som fryktet, to øvelser godt over 1000 poeng med 1101 som beste resultat, tre øvelser på 900 poeng og noen rundt 850 (løpsøvelser, wtf?!). Og det kan jeg vel egentlig ikke være misfornøyd med. Og hvis du ikke skjønner noe av dette preiket om poeng og slikt, så er det ikke så farlig heller. Jeg er fornøyd med forrige sesong, og jeg kvalifiserte til UM, selv om jeg ikke kan delta, haha. Yesman, jeg har vært litt over gjennomsnittet glad de siste dagene.

Fra i sommer. Sist jeg sjekka klarte jeg det fortsatt.