I himmelen.

For øyeblikket sitter jeg et par tusen meter over bakken, og jeg føler meg ikke helt jordnær, tatt i betraktning at det nettopp var litt turbulens. Det verste jeg vet ved å fly er at man må sitte stille i en litt i overkant for lang tid. Tjue minutters biltur kvalifiseres i mitt hode som "lang", prøv å sitte ved siden av meg på en flytur med 4 timers tid mellom takeoff og landing. En annen ting jeg ikke liker ved flyreiser er liten plass. Jeg kan vel ikke skryte på meg å ha de lengste pipestilkene i verden, men til og med jeg synes det er liten plass til å strekke beina på. Forresten, det er bare liten plass generelt. Små kids som hyler og skriker har jeg heldigvis sluppet unna, men creeper-kids har jeg møtt på. Joda, de er søte første og andre gang de stusser bortover midtgangen og stirrer på deg med store øyne, men når de tar sin femtende tur begynner det å bli lettere ubehagelig. Jeg sitter aleine i dag, på exit-raden (er det noe som heter det?), så jeg har vært heldig med hele dette lite-plass problemet mitt. Jeg har aldri hatt så godt plass noen gang, og midtsetet mellom meg og kisen som sover søtt med ørepropper i øra og et håndkle under hodet (et lite hint til å ikke ville bli forstyrret kanskje?) er ikke i bruk , så jeg har lempet alle bøkene jeg har drasset med meg i det setet i stedet for. En fin ting med denne flyreisen derimot, er at det er internett her, som nesten er raskere enn nettet jeg har hjemme på bakken. Det har definitivt gjort reisen en hel del mindre slitsom for alle andre rundt undertegnende at jeg har fått nerde rundt på facebook, youtube, blogg og det som er, fremfor å sitte rastløs opp og ned. Tips til Norwegian og SAS, liksom. Nå skal jeg prøve å finne ut hvordan dassdøra funker, for det er visst ikke så enkelt når man er blond og det står "PUSH" med store, sorte bokstaver på hver sin side av døra, og man må dytte i midten av de ovennevnte merkene for at den skal gå opp. Hadde ikke alt vært mye enklere og hundre ganger mindre pinlig hadde man laget kun ett merke som var plassert riktig?!

California, show me love.

Sum 41 - In Too Deep.

Jeg går glipp av en hel drøss med treninger jeg trenger, og jeg går mest sannsynlig glipp av å få trene med en av USAs selvutnevnte beste trenere. Han skulle se på hvordan jeg gjør det i diskos og spyd, for han mente jeg er dyktig. Hvis ikke dette er surt, så vet ikke jeg. På en annen side trenger jeg muligens en pause fra hele friidretten for ei uke, tatt i betraktning at friidrett er det eneste som står i hodet på meg for tiden. Kanskje det ikke er så dumt å senke skuldrene og chille litt, siden alt har vært godt over hodet på meg i det siste. Jeg skal ihvertfall til California denne uka, og det blir litt kult. Det er endelig springbreak, og det blir deilig med et avbrekk.

Eleganse.

Yiruma - River Flows in You.

Det er smådetaljene og timingen som teller. Flyten mellom hver eneste bevegelse som gjør at alt henger sammen, de siste, små bevegelsene med fingrene eller hodet eller blikket. Hos en pianist er det farten og flyten i fingrene som dirigerer musikken - stopper fingrene, stopper musikken. En ballettdansers nøyaktige bevegelser, om det så er det siste kastet med hodet eller den ekstra utstrekte tåspissen, er ikke noe enhver får til. En dyktig skribent gjør teksten levende ved å bruke de rette ordene til rett tid, og har et øye for slike ting. Det er alle de små tingene man ikke kan forklare, men som bare er tilstede hos noen, som skiller mellom kråka og svanen.

Se min kjole.

Metallica - Nothing Else Matters.

Jeg er lettere redusert på skrivefronten for tiden. Men jeg har gått mye i kjoler i det siste. Vær stolt.

Det å fly.

Bildet suger og er forklaringen på hvorfor jeg liker å stille inn kameraet mitt selv.

... Det skal jeg gjøre igjen. Og igjen. Og igjen. Og et par utallige ganger til. Uansett hvor mye det kommer til å koste. Herregud, så utrolig, sykt, fantastisk gøy det var å suse rundt, mer eller mindre kontrollert, og tenke "Hei, jeg er ikke i kontakt med bakken." Dette skal jeg definitivt gjøre igjen. For dette er noe av det sykeste jeg har gjort. Hånda på hjertet. Og når jeg blir atten skal jeg fly på ordentlig - mer korrekt er det vel å falle - uten vegger rundt meg, og satse på at skjermen holder.

2 < 18

I matteklassen var vi to elever. Pluss lærer. I biologi var vi atten stykker, to sammenslåtte klasser. Vanligvis inneholder hver klasse tjuefem pluss elever. Vanligvis er vi så mange elever at vi må ha to lunsjer. I dag var disse lunsjene sammenslått til én, og allikevel klarte vi ikke en gang å fylle opp halvparten av kafeteriaen og halvparten av uteområdet. Vanligvis må man bokstavelig talt dytte for å komme seg frem i de overfylte gangene, og i dag var du heldig om du så tre eller fire personer gående i motsatt retning. Timene pleier vanligvis å være lærerike, og pleier ikke gå til å spille Block Dude på kalkulatoren eller å diskutere musikk med engelsklæreren, ei heller spasere ut av timen og kjøpe kjeks fra salgsautomatene med tillatelse. Når brannalarmen uler under uventede branndriller pleier møteområdet å være tettpakket av menneskekropper i stedet for å ha god plass slik vi hadde i dag. Sånn går det når det er alternativ skoledag grunnet religiøse grunner. Jeg har lyst på flere dager som denne - dager man rett og slett ikke gjør noe fornuftig, man har god plass og alt er fredelig, og det nærmeste man kommer bruk av hjernekapasitet er da man skriver en tekst om hvordan livet ditt var da du var liten. På fransk, riktignok.

Overraskelse i veibanen.

Da jeg krysset veien foran skolen i dag ble jeg stoppet av et nedveivet vindu og en glisende trener. Etter mye usikkerhet kvalifiserte jeg meg allikevel. I diskos.