Man trenger noen sånne, ja.

Noen sånne stunder. Stunder da man er så sliten at man ikke vet hva man heter en gang. Det føles flott. Fint og flott. For man vet ihvertfall at man har brukt all energien man hadde i kroppen. Oppkastlukten som fremdeles sitter i nesa, syren man fremdeles kjenner i munnen og hvor sliten man er i kroppen generelt, da spesielt magen, er bevis på det. Det føles fantastisk.

Værdens bæste bæstevenna.

Vi har en hel del moro sammen faktisk.

Velkommen hjem.

Leverpostei på grovbrød med lettmelk til. Å kunne drikke vann fra springen. Stratos sjokolade. Iste. Å kunne gå fritt i gatene uten å bli spurt hvor du skal. Å se barn leke, spille fotball, hyle og skrike. Å se mennesker jeg kjenner ute, og stoppe opp og ta en tjue minutters prat. For å ta igjen for tapte stunder. Ingen har forandret seg. Okei da, gutta er plutselig blitt både ett og to hoder høyere enn meg og litt mørkere i stemmen. Norske samtaler rundt meg, jeg kan ikke lenger slenge ut alle kommentarer jeg føler for. Folk forstår jo hva jeg sier nå, gitt.

Jaggu er jeg ikke hjemme igjen. Det er rart. Men bra rart.

Lil'sis.

Grattis, du er jo ikke dårligere enn USAs beste spydkaster i 13-års klassen. No big deal, som det heter. Stolt av deg, jeg. Smilefjes.

PS: Neste innlegg kommer til å være fra enten på en flyplass et eller annet sted, eller hjemmefra. Hører vi entusiastisk hyling og hæla i taket?

Der ute.

"Track & Field. The only true sport. Everything else is just a game!"

Motiverende slagord på veltrente ryggtavler og ikke fullt så veltrente ryggtavler. Rim med mening og rytme. Selv om det blir mye repetisjon, mye av samme greia, så er det tanken som teller. Og det virker. Litt, ihvertfall. Kanskje det blir litt for mye av det gode til tider, men det er bare ei greie de gjør. Poenget er at de gjør det sammen. Som en helhet, og ikke forskjellige mennesker, forskjellige klubber, fra forskjellige steder.

Så kanskje er det ikke så viktig hvor på pallen du står, eller om du står på pallen i det hele tatt. Kanskje det er viktigere at du tar del i noe større enn deg selv der ute, ute på banen.

VA Beach.

Bra bølger, ikke for salt og ikke for varmt vann (Seriøst, Floridianere er bortskjemte med vanntemperaturene), mange mennesker, mye latter, og bra sommervær. Kan jeg klage? Nei.

Junior Olympics.

Jeg tror ikke jeg har fortalt deg at jeg er i Norfolk, Virginia og konkurrerer i Junior Olympics. De fleste visste det vel allerede, tatt i betraktning at majoriteten av mine lesere er venner og kjente, men nå har jeg ihvertfall fått det frem svart på hvitt på bloggen. Startnummeret mitt er 11 077, og det skal visst være oppunder 12 000 deltakere. I går kastet jeg 600 gram spyd, endte opp med 117.07 fot, noe lignende 35.682 936 meter i følge Internett. Det ble pers på nesten 1 meter. Jeg er fornøyd med plasseringa og prestasjonene - fader heller - dette stevnet er jo hundre ganger større enn NM og UM tilsammen. Det var en god avslutning på denne sesongen og dette året.