- Kurt Wallander, Den urolige mannen.
Teppet har gått opp, og jeg står og ser utover publikum. De har nettopp avsluttet den første, store applausen. Den største av de alle. Den appplausen som høres ved begynnelsen av ethvert nytt stykke, som indikerer at noe nytt er i gang. De venter i spenning på å se hva dette stykket handler om, forventingene er høye og forskjellige. Jeg neier og smiler pent, for det er jeg som har hovedrollen. Jeg har enda en lang tid igjen til jeg bare står i kulissene og venter på den store finalen da skurkene blir avslørt, heltene utpekt og dramaet nøstet opp. Jeg har såvidt sagt første replikk der oppe på scenen, klimakset er enda ikke nådd.
Enda er stykket ungt og energisk, fylt av dumme påfunn og erfaringer som blir samlet underveis. Komedie og tragedie blir mikset om hverandre, enda er det uvisst hvilke retning stykket tar. For ikke bare er jeg i hovedrollen, jeg skriver også manuset. Jeg skriver det etterhvert som stykket utspiller seg - noe er planlagt, men det meste er tatt på sparket eller improvisert. Det er lenge til andre akt, da stykket får mer struktur og det kommer flere mennesker inn i bildet. Det kommer flere biroller som kommer til å spille viktige roller, og litt lenger ut i akten kommer det til å være biroller som er viktigere for meg enn hva jeg er.
Når tredje akt begynner entrer enda flere biroller scenen, og jeg tar min plass i kulissene. Og rett før sceneteppet går ned vil vi alle vite hvorvidt dette har vært et stykke verdt å se, hvorvidt jeg har spilt helterollen eller skurkerollen, den komiske eller den tragiske, og alt vil falle på plass. Men det er fremdeles lenge til tredje og siste akt, for vi har ikke engang kommet halvveis gjennom første.
Enda har jeg ikke opplevd ungdomsårene, alderdommen er en evighet til, og akkurat nå virker det som om jeg aldri skal dø.
