:) hei.

Det ble altså ikke fransk eller matte jeg kom opp i, men naturfag. Og egentlig er det helt greit, så lenge jeg får cirka mangedoblet antall ord jeg har skrevet og finner ut hvordan jeg skal flette inn punkter om livsstil, fossilt brensel og systematikk inn i en "liten historie" om en fjelltur og ulike ting jeg ser og opplever der. Alt skal knyttes opp mot naturfag, så klart.

Produktivt.

(Bruno Mars) Just The Way You Are - Sungha Jung

Jeg fikk ikke vite hva jeg kommer opp i i dag. Nå venter enda et nervøst døgn, en ny runde med kryssede fingre. Folkene fra min klasse kom opp i tysk, fransk og engelsk. Question: Betyr det at jeg ikke kan komme opp i disse fagene da? Siden jeg fikk dra hjem klokken 10 har jeg brukt dagen til å trene en time, og ligge ute i solsteiken resten av dagen. Jeg har faktisk blitt litt brun! Jeg har lest i Jan Guillous "Men ikke hvis det gjelder din datter" og forstår stort sett nada av handlingen. Men jeg liker skrivestilen, sarkasmen og whatnot. Senere i kveld skal jeg igjen ned på skolen for å skrive under kontrakter og få informasjon om politiattester og så videre, for jeg har fått sommerjobb leder på GIF sommerleir. Turning. Det blir gøy, smilefjes.

Kun fordi...

Kun fordi de har vært nære venner siden de var 8-9 år gamle og fordi de skal ha en økt på 600 repetisjoner med mageøvelser dagen etterpå, er det greit å sitte i nattemørket og spise is og mimre tilbake til barndomstider. Kun fordi sola har vært på nippet til å bryte gjennom skydekket i hele dag, dog mislyktes, er det greit å sitte på terrassen sammen med naboens valp og bli småbitt i fingrene. Stakkaren får jo nye tenner, ikke rart det klør. Kun fordi det er første utendørstrening i år, og diskosen går overraskende langt, er det lov til å være litt optimistisk angående denne sesongen. Kun fordi kompisen skal fylle bensin på bilen grunnet spekulasjonene om at oljeprisen kommer til å skyte i været, er det greit å sitte i passasjersetet og diskutere alt fra videre utdanning til fotball. Og kun fordi det er prøvemuntlig i hele neste uke, er det lov til å krysse fingrene og være en smule nervøs.

Forrige sommer.

Nå som vi har vår annenhver dag omtrent, begynner vårfølelsen å snike seg innpå meg så vidt det er. Det hjelper ikke akkurat å fantasere om forrige sommer, men jeg klager ikke. De øverste bildene fant jeg i en "fotobok" fra Oksnøen og de to nederste fra UM utendørs i Molde. Jeg gleder meg så innmari til sommeren, åååh, det blir så bra. Det er så mange forandringer denne sommeren som kommer, jeg skal jo på ny skole. Men blir denne sommeren noe i nærheten av forrige, så blir den veldig, veldig bra. 

Oppskrift.

Alt du trenger er to steiner av middels størrelse. Kanskje litt større enn de ti år gamle håndflatene dine. Du trenger to råtne treplater også, en til å ta sats på og en til å lande på. Og så trenger du sykkelen din, så klart. Og hjelmen, siden mamma ba deg ta den på. Så trenger du et lite snev av barnslig oppfinnsomhet, som gjør deg kapabel til å sette sammen steinene og treplatene til et hopp, med landingsrampe inkludert.

//weheartit.com

Tenker du over at du kan gå på trynet så det synger? Tenker du over om treplatene holder vekta, deg og sykkelen? Streifer du borti tanken om at det kanskje ikke er slik en god idé å bruke helt runde steiner, som sikkert kommer til å rulle når du kjører over dem? Jeg tviler. Du trår ihvertfall på pedalene, farten øker og du ser konsentrert ut der du ferdes mot det provioriske hoppet ditt.

Dunk.

"Au, det gjorde vondt i rumpa!" sa du og lo. Og vips, så var du en livserfaring rikere.

Unntakstillstand.

"If you're in pitch blackness, all you can do is sit tight until your eyes get used to the dark" Haruki Murakami.

Det hjelper ikke i det hele tatt, men det nytter ikke å gjøre motstand. Sinnsstemningen kommer på de merkeligste tidspunkt - midt i en samtale, i en skoletime, jeg våkner om natten. Det er hverken glede eller sinne, latter eller tårer. Det er bare stille. Undringen og tankene spinner. Filmklippene i bakhodet, som står på replay om kveldene eller i stille stunder, blir ikke borte. Det lille ubehaget i kroppen forsvinner ikke. Minuttene går så sakte, men timene, dagene og ukene så veldig fort. Jeg holder meg selv opptatt, har et eller annet som fanger oppmerksomheten min, ignorerer og overser det. Men det går ikke. Det går ikke å si det høyt heller, sperrene sier nei. Det er så rart, for det handler ikke om mangel på noe. Det er bare disse merkelige tidspunktene. For jeg har jo slik en livsglede, det er på grensen til det latterlige. Det er bare det at det er unntakstillstand for tiden.

Et øyeblikks stillhet.

Jeg kjente en person en gang. Det kunne vært hvem som helst. Men det var det ikke. Det var en som tok oss i mot med åpne armer da vi hadde flyttet til et helt nytt sted, som viste oss rundt og forklarte oss enhver liten ting som var nyttig å vite om nabolaget. En som alltid kom med en skøyeraktig kommentar eller vits for å lette stemninga, og det eksisterte aldri kleine stillheter. Jeg satt ved frokostbordet, hadde møtt henne én gang før, og hun snakket med meg som om vi hadde kjent hverandre lenge. Jeg satt på i bilen og hørte henne snakke med alle og enhver i den store syvseteren, som om vi alle var en stor familie, akkurat i den bilen. Hun arbeidet hardt for at vi skulle trives i overlappingstida. Hun kunne latt være, overlatt oss til oss selv og latt oss finne ut av alt sammen på egenhånd. Men det var ikke slik hun var satt sammen. Hun holdt på sine prinsipper, ville hjelpe og være hyggelig mot alle. Dyktig, var hun. Ekstremt dyktig. Sympatisk. Den første.

Jeg faller bakover. Det er slik det kjennes ut. Trykket i hodet er nummende. Det skulle ikke vært slik, skulle ikke blitt slik. Tankene farer rundt raskere enn ellers. Den største ære og ydmykhet fortjener hun.