Sølvguttene synger julen inn.
... Og for første gang har jeg satt pris på hvor utrolig flinke de er. Jeg skal være kort, nå som freden brer seg over det norske landskap. Etter et tentamenskjør som har tatt på, er det godt å få fred og få tid til å samle litt krefter igjen. Jeg slet med å finne stemningen julen alltid har hatt for meg, men den kom etter et par Disney-klassikere. Jeg håper at dere alle legger fra dere bekymringer og stress akkurat i kveld, og spiser ordentlig uten dårlig samvittighet. Jeg håper at dere er sammen med de dere holder kjær - selv skal jeg gjøre alt dette, samt prøve å ikke ødelegge strømpene som jeg gjør hvert eneste år. God jul da, dere.
"Here is a little secret. I know what's important to us. Lost things. Lost notes. Lost photographs. Lost books. Lost memories. All things lost will forever retain perfection. They never rusted, they never broke. Because something lost only exists in the mind. It has no flaws. It has no mistakes. It is perfect. Only the things you no longer have, and will never have, can be perfect."
Resignasjon.
Når tårene klør på kinnene og brystet snøres sammen og man ikke får luft gjennom klumpen i halsen og ryggen er lutrygget på grunn av vekten på skuldrene og ryggsøylen stikker ut fordi verden raser fra en, da er resignasjonen en venn. Ikke en god venn, snarere en dårlig venn, men en venn likevel. Da er resignasjonen en venn som lar deg gi opp, lar deg gi opp verden, en venn som også gir opp deg. Problemet er at de nærmeste forsøker så godt de kan å holde en oppreist, på beina, sånn noenlunde i alle fall. De sier "Det kommer til å ordne seg, det kommer til å gå bra," og alt de får igjen er en kald skulder som virker utakknemlig, dog den er så inderlig takknemlig at alt blir hundre ganger verre. Ved å forsøke å hjelpe hverandre kommer vi bare lenger unna redningen.
Og jeg vet egentlig ikke helt hva som er den største onden av de to.
Og jeg vet egentlig ikke helt hva som er den største onden av de to.
Samtalen mellom piken og gutten under eiketreet ved elven.
En pike hadde levd sitt liv til det fulleste, hun hadde vært småbarn, ung, voksen, mor, bestemor, oldemor og gammel, og nå lå kroppen hennes i graven og oldebarna hadde for lengst sluttet å huske ansiktstrekkene hennes og at hun luktet erfaringer og frisk luft. Men selv om hun hadde gått igjennom alle livets stadier kroppslig, forble sinnet hennes ungt, nysgjerrig og friskt gjennom hele livet. Derfor hadde det seg slik at da hjertet hennes sluttet å banke og hun etter livet dro til Etterpå, ble hun igjen en pike som var voksen, dog fremdeles et barn. Selv hadde hun aldri satt seg inn i religiøs tro annet enn for nysjerrighetens og undringens skyld, men hvis det fantes en himmel, så måtte dette være stedet. Hun møtte en mann som fremdeles var gutt der, blant villskogsbær, grønne åskammer og strømmende vann, hvis sinn hadde levd utallige ganger, og derfor visste han alt. En skulle tro at dette var et skjebnebestemt møte, ettersom pikens eneste anger på sitt dødsleie var at hun ikke hadde funnet svaret til alle verdens spørsmål og derfor ikke hadde ro i sjelen. Så de satte seg ned i skyggen av et stort eiketre på elvekanten der elven svingte, og førte den lengste samtalen som noen gang har blitt ført, og den begynte med at gutten sa: "Det viktigste er ikke å vite, men å forstå." De snakket til den store solen falt bakenfor horisonten, til skumringen ble til mørke, til mørket ble opplyst av lysende stjerner og minner fra fordums tid, til solen sto opp og falt igjen, og igjen og igjen. Hun stilte spørsmål, han svarte, hun spurte mer og han lo og svarte på nytt:
Hvordan kan fly holde seg i luften? Hvorfor er bien sort og gul? Hvordan kan en hund merke når eieren er trist? Hvor mange stjerner finnes det egentlig? Hvorfor stinger brennmaneter? Hvordan skiller man rett fra galt? Viser et kompass nøyaktig vei? Hvordan kan kritt holde seg på tavlen uten å falle ned? Hvorfor blir noen høyrehendte og andre venstrehendte? Finnes det et perfekt menneske? Hva er skjønnhet? Hvordan kan en båt på best mulig måte ligge i ro? Hvordan tenker vi? Hvor er skillet mellom forelske og kjærlighet? Hva er hat? Hvorfor verdsettes musikk, kunst og litteratur? Hva er poenget med farger? Finnes det betingelsesløs tilgivelse? Hvordan kan tenkende, individuelle vesener eksistere; hvordan kan organismer tenke og føle og leve når de samme molekylene og kvarkene finnes i ting som ikke lever? Hvor finnes og hva er sjelen? Er det den som gjør at vi lever? Hva er ondskap og hva er godhet? Hvorfor er noen sokker merket for høyre og venstre fot? Hvilke er den smarteste fuglen? Hvordan beholder en roen når alt raser sammen? Er det mulig å være lykkelig ulykkelig? Er det mulig å være ulykkelig lykkelig? Finnes det flere univers? Er magi virkelig? Hvordan vet man at man har funnet sin rette make? Er livet bare et meningsløst og tilfeldig kaos, eller finnes det mening, poeng og verdi i eksistensen? Hva betyr det å eksistere?
Og slik satt de inntil hodet var stille, det hadde ikke mer å spørre om, og mannen som fremdeles var gutt sa:"Nå vet du alt der er å vite."
"Men jeg finner fremdeles ikke ro!" utbrøt hun. For vis som hun nå var, og utlært om alt hun hadde undret seg over, fant hun fremdeles at hjertet banket og kroppen hvisket etter mer.
"Det viktigste er ikke å vite, men å forstå."
Hun ble lenge stille. Så stilte hun spørsmålet sjelen undret seg over, og hun fant fred.
Ting å glede seg over - Ting å glede seg til.
- Sove.
- Ligge i en trygg armkrok, og vite at han av absurde grunner er glad i meg.
- Mamma som passer på meg.
- Stryking over håret.
- Glattkjøring.
- 18-års dag.
- Vinter, snø og kulde.
- This too shall pass. Det kommer til å ordne seg. Du kommer til å klare deg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
