Skriveproblemer.

Jeg hater skrivedager. Eller, nei, det gjør jeg ikke, jeg hater bare alternativene vi får velge å skrive om. Akkurat nå, i hvertfall. Hvorfor jeg hater disse valgene? Fordi de ødelegger hele lysten til å skrive.

1. For det første: Det er ikke morsomt å tvangsskrive, min inspirasjon kommer når den kommer. Å få inspirasjon til å matche når jeg har lyst til å skrive er også en faktor for å skrive vellykket.
2. For det andre: Det er teite greier å skrive om. Jeg har ikke lyst til å skrive om et juleball eller en mann med finnlandshette and so on. Det hadde vært mye morsommere å få skrive HELT fritt, selv om det kunne blitt problematisk for den eventuelle lærer som skal rette stilen.
3. For det tredje: Tidsfrister suger. Vi skal ha en halv skrivedag, altså bare en halv dag. Det er vanskelig å beregne tiden riktig, for det er så mye som vil ut av fantasien og ned på papiret.

Vi får også lov til å lage tankekart og nøkkelsetninger og slikt på forhånd, som vi kan bruke på skrivedagen. Problemet er at jeg ikke finner et plott å skrive om. Jeg har også problemer, for jeg har dårlig tid hvis dette skal se gjennomført ut. Damn, jeg hater skrivedager. Det blir så stress. Mye bedre å kunne skrive for "frihånd". Hvis noen har hint til plott og forslag til hva pokker jeg skal skrive om, PLEASE LET ME KNOW.

Takk for meg.
Mk ville jeg skulle nevne henne, så værsågod, vennen. <3

Sosialt latskap.

JEG ER FRISK IGJEN! Vel, nesten,da.
Jeg har vært veldig lat, uaktiv, passiv... kall det hva du vil, jeg liker det ikke. Det blir sånn at man knapt gidder å stå opp, liksom. Men, on the other hand: Jeg har funnet ut hvor ekstremt mye av livet mitt som går til å farte rundt på ting som egentlig gir veldig lite mening. Eller, det gir jo mening, for laaangt ut i den såkalte fremtiden, men det gir ikke så mye mening nå.
Akkurat nå, er jeg veldig sliten. Overraskende hvor mye som bare "forsvinner" etter en uke uten trening. Første treningsøkt etter ferie var i går, fredag, når jeg tilslutt var så rastløs at jeg måtte få ut energi et sted. Det ble på turninga. Morsomt som alltid, selv om jeg ikke fikk prestert det jeg ville. Men det gjør jeg aldri, uansett.

I dag gikk turen til NIH på friidrettssamling. Grenene var spyd og kule, og personene var veldig mange ukjente. Ukjente og ukjente, jeg har sett folkene på stevner og slikt. Det var en sånn samling som jeg har skrevet om tidligere, bare at jeg da hoppet stav. Nå var det som sagt kule og spyd, som jeg har drevet litt med i hvertfall. Det var veldig morsomt, og ikke egentlig noe helt nytt å lære, men mer å terpe på teknikk og slikt. Så kastet vi spyd først, i en og en halv time, sånn ca. Ble litt kjent med nye folk, som alle var kjempekule og hyggelige. Etter 15 minutters pause med å ha ikke noe å gjøre, så derfor bedrev man tøying, var det tilbake og støte kule. Det ble den mest inaktive økta egentlig, siden jeg og de andre fra spyd allerede hadde jobbet mye tidligere på dagen. Derfor ble det én del kulestøting og veiledning fra treneren, men mest sosialt samvær. Ble kjent med masse hyggelige og kule folk, så det kommer til å bli morsomt på stevnene fremover, når jeg vet hvem folkene er. Så var det mat, pizza og brus. Jadda, det er ikke den beste mixen, trening og junk, men det funker. (:

Nå føler jeg at det er lenge siden jeg har skrevet ned noe mer enn random shit. Kanskje jeg får endra det. En gang.

Sickness sucks.

Andre dag etter ferie, og gjett hvem som er syk..?
Crap. Egentlig ble jeg syk på lørdagen, som forverret seg til mandagen. Fikk egentlig beskjed om å være hjemme da, men lille sta og viljesterke Kaisa klarte å få det for seg at hun måtte se igjen vennene hun ikke hadde sett på en uke, og at hun i det minste kunne prøve å gå på skolen. Som resulterte i at jeg satt ukonsentrert, sløv og hostende hele dagen, inntil nest siste time, fransk. Hele dagen hadde et par venninner sagt at jeg burde gå hjem, men det skulle ikke bli noe av det før læreren sa noe. Helt til fransktimen, når jeg fikk kommentar av en kompis:
"No offense, men du ser helt jævlig ut." Så sa'n i fra om at jeg var dårlig, og når det ringte ut til siste friminutt orket ikke Kaisa mer. Sa i fra til læreren om at jeg var syk og tok bussen hjem en time før de andre.
I dag var jeg hjemme fra skolen. Nei, det er ikke kreft eller noe annet sånt som hadde vært noe nærmere verdens undergang, det er bare en skikkelig stygg forkjølelse. Ta en forkjølelse, legg til sår hals, hosting, og en konstant hodepine hvor hver gang du hoster kjennes ut som et hammerslag i bakhodet som gjør deg svimmel og gang det med to dager, og du begynner å nærme deg hvordan det føles. Det suger, egentlig. Ikke får jeg gå på skolen i morgen heller, som egentlig passer meg helt fint, jeg er ikke i form til skole nå. Det er egentlig hostingen som plager meg mest, siden den gjør vondest. Men nå skal jeg logge av og se på CSI. Og forhåpentligvis bli litt bedre.

Trip to Karlstad.

"Du, pappa? Vet du hvor vi skal?"
"Nei.. Men hvis vi kjører E18, så kommer vi vel i retning Stockholm og forhåpentligvis Karlstad..."

Slik begynner den tre timers lange kjøreturen til Sverige, nærmere bestemt Karlstad, med Kaisa i passasjersetet og pappa i førersetet. En tur som definitivt hadde gjort mamma gal. Forbredelsene var mange, kom plutselig og ble gjort unna plutselig. Som når den yngste i familien spør dagen før avreise "Hva gjør vi med hunden?"
Hunden ble satt på kennel, og avreisedag kom. Kastet det jeg trengte i bagen (hadde ikke glemt noe, for første gang EVER!) og hoppet i bilen. Lillesøster som var helgens stjerne, tok bussen sammen med resten av friidrettsutøverne. Derfor ble det stille og behagelig når JEG fikk bestemme radiokanal og volum. En annen ting jeg også fikk gjøre var å lese kart til det gjemtborte stedet Karlstad i nabolandet vårt. Ironisk nok var den ene siden av tre hundre som kunne vært ødelagt, ødelagt. Den ene siden vi trengte var fullstendig herpa. Som far så datter, like positive og satset på å kjøre E18, og satset på å komme fram. Og det gjorde vi, overraskende nok. Det var også litt overraskende hvor få lyktestolper det er i nabolandet. Vi kjørte kjempelenge i stummende mørke, hvor vår eneste lyskilde var lysene fra bilene. Det var veldig koselig, egentlig.

"Du vet hvor hotellet er, ikkesant?"
"Nei, men det finner vi" og det gjorde vi. Hotellet var megafint, og veldig koselig. Men med veldig små og kule senger. Den ene kunne taes ut av veggen, og dyttes tilbake igjen. Vi loket litt rundt på hotellet, lillesøster, et par friidrettsfolk og jeg, og diskuterte en tydeligvis kjent ishockeyspiller med en svensk ishockeyfan. Ikke skjønte vi hva han sa, så det ble litt morsomt. Så var det time for bed, og å lese i boka inntil jeg sovnet i den kule sengen fra veggen hvor jeg sov veldig godt, til tross for at jeg ble dritforkjøla etter den natta.

Lørdag var det stevne for lillesøster. Kretskamp mellom Norge, Sverige og Danmark. Hun skulle ikke begynne før klokken 16, så pappa og jeg kjørte rundt i Karlstad og gjorde ikke noe. Bortsett fra at jeg fikk lov til å øve på å lese kart. Jeg vil ikke se et kart resten av denne uka, takk. Å rote oss bort greide vi også, og å finne tilbake igjen også. Da klokken nærmet seg 16 dro vi tilbake til den mest genialt utførte hallen jeg noengang har sett. Der var løpebane, lengdegrop, stavmatter, kulering, slegge og diskos-thing, vekter og vektstenger, og midt i hallen var det et ordentlig frittståendegulv, minst fem bommer, tre skranker, to svingstanger, tre trampetter, og et helt tilløp til hopp! Og hoppet ja, hvis du ikke skjønte det. Og idiotisk nok som jeg er, ble jeg ikke kvalifisert. Jeg hatet egentlig max å være på et stevne som tilskuer, hadde vært mye bedre å få delta selv. Men lillesøster deltok, og var kjempeflink! Hun konkurrerte med folk som var et år eldre enn henne, og burde være fornøyd med prestasjonene sine.
Så fornøyd med henne, atte. Og de andre fra klubben var også kjempeflinke. :D
Tror de greide seg veldig bra i sine øvelser.
Men nå skal jeg sove. (:

Sorry, guys.

Nå stikker jeg bare kjapt innom for å informere om at jeg sannsynligvis ikke kommer til å blogge denne helgen, for the one who cares. Det er et sånt stevne lillesøster deltar i, og jeg får ikke ta med PCen. Nå sitter jeg og stresser, for jeg er bombesikker på at jeg har glemt et eller annet livsviktig, men jeg kommer ikke på hva det er. Plagsomt det der... Men jeg har klær og alt det der, mobil, lader, iPod, bok... Forhåpentligvis ikke noe mer jeg trenger. Stress stress stress. Jeg er ikke glad i pakke-delen når det kommer til reising. Enda mer stress blir det når ingen i familien svarer på telefonen (de er nemlig ute og fikser en sånn ting). Hvorfor i all verden kan ikke folk ha telefonen med seg overalt slik som jeg, så får man tak i dem?!
Dagens høyteknologiske duppeditter som vi irriterer oss grønne over... Men klarer vi oss uten dem? Neee-ja...

Bye for now. (:

Crap for folket.

Another day, another wasted chance in life. Med mindre du gjorde noe ut av dagen, i motsetning til meg. Eneste fornuftige jeg gjorde var å trene. Virker som om det er det eneste fornuftige jeg gjør for tiden. Var ikke helt fornuftig det heller, fikk ikke noe spesielt ut av treninga. Bortsett fra å bli skikkelig sliten allerede under oppvarmingen og å få noenlunde til en ting i skranka, kalt engelskmann. Ikke gidd å spørre en gang, det er komplisert hvis du ikke kan turn-språket. Og jeg gidder ikke å forklare.
En annen ting jeg ikke gidder er dette passive moduset av aggressivitet og irritasjon med en dæsj av fjortisskrise på toppen. Whatever, really... Hva det er jeg snakker om? Sånne jævlig irriterende syte-greier som jeg bestemte meg for å unngå en gang tilbake. It's impossible to always be happy. Men uansett... Jeg har ikke giddet noe i dag. Tvang i meg 24-melk og pizzabolle som er det nærmeste jeg kommer mat det siste døgnet, for jeg hadde så dårlig samvittighet for å være opprørsk fjortiss-crapkid til pappa i sta. Fortjente ikke å bli gått ut over, når det er min egen feil. Jeg er slapp i dag. Det skjer liksom ikke noe. Jadda, jadda... "Du får ikke mer moro enn du lager sjøl", men allikevel. Kanskje det bare er jeg som ikke reagerer på det som skjer, eller kanskje jeg rett og slett slutta å bry meg. Ja, jeg er i et dårlig humør i dag og jeg sipper. Nå ble jeg bare irritert over det også. Men liker du ikke å lese dette, så finnes det hudretusenvis av andre blogger som er mye bedre å lese. (:

Gjett hvem som fant igjen armbåndene som var så populære for mange år tilbake?

Dagens & andre ting.

I dag var det to hovedpoeng: Var på trening på et annet sted enn vanlig, litt sånn opp i bygda. Veldig morsomt, som alltid. Var også i Kollen igjen med Martine. Kjempemorsomt, selv om jeg mistenker at hun hater meg max nå, ettersom jeg overtalte henne til ting hun ikke helt hadde lyst til. Jeg har litt dårlig samvittighet. Men hun hadde godt av det, sånn egentlig. Jeg synes hun er kjempeflink og er ordentlig imponert av ferdighetene hennes. Etter mindre enn to dager er hun allerede i de ordentlige bakkene og heisene. Det jeg brukte fire uker på har hun lært på to dager. I'm like, so proud.

Halvveis i ferie, er det ikke? Noe sånt. Jeg har slæcket helt av, eneste fornuftige jeg har gjort er å trene og snu døgnet (ikke akkurat fornuftig, men det funker), lest og vært i Kollen. Gleder meg litt til skolen begynner igjen. Hvis vi ser bort i fra selve skole-delen. Leksene og prøvene og fremføringene orker jeg ikke tenke på ennå. Gleder meg til å se igjen vennene. Blir litt mye med familien noen ganger. Men jeg overlever.

Enten for moden, eller fremdeles et barn. Enten for veslevoksen eller for barnslig. Hvorfor er jeg midt i mellom på alle måter? Det plager meg nesten, enten er jeg for stor, eller så er jeg for liten fordi jeg er noen år yngre, avhengig av hvilke folk jeg er med. Og hvorfor i all verden skriver jeg dette? Aner ikke, en del av livet, I guess, men det finnes da grenser for hvor mye jeg skal slippe ut fra hodet og inn på PCen. Og hvis vedkommende som har satt meg sammen slik kunne forklare meg hvorfor, hadde jeg vært veldig glad. Det kalles pubertet, tror jeg.

Far away, both in age and time.

Like a whisper
of what could be.
Live now, die later
not so easy, really.
But a smile, a laugh, or just a look
would be enough.
Even though is probably fake.

Keep it real.