Alvorsord.

Noen ganger lurer jeg på om verden har blitt gal...

... Når 10-åringer snakker slik trailersjåføren som har lært seg de verste glosene i ordboka snakker, og har zero respekt. Respekt for eldre, andre rundt seg, yngre, alt. Når barn halvparten av min alder snakker som om jeg var en dukke de kan forsøke å slenge dritt og banneord til, begynner jeg å lure. Er det fordi de tror det er kult, eller er det foreldrene som har slakket tøylene litt for tidlig? Er det for å vise at de er like tøffe som de eldre ungdommene, eller er det rett og slett fordi de tror det er slik man må være for å passe inn? Ærlig talt, så vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte, uansett hvor gammel vedkommende er. Jeg vet ikke hva jeg skal tro når jenter helt ned i 10-års alderen har mer sminke i trynet og trangere singlet enn hva jeg har. Hvor ble det av tiden da man lot barn være barn, og det var greit å mixe en halvskitten, rosa genser med oransje bukser og ikke å ha gredd håret?
Presset på barn og ungdom har blitt større. Si hva du vil om at det fysiske arbeidet var tyngre i gamle dager, men jeg tror nok presset på å alltid se perfekt ut, alltid ha de nyeste klærne, alltid være best er større nå. Når man ser hva slags idealer vi har, snakker det egentlig for seg selv. Men det er OK med idealer, så lenge det er det det er. Et forbilde, noe man ser opp til, ikkenoe man vil være til punkt og prikke. Det er kjedelig å være sammen med folk som bare bøyer seg etter alt for å passe inn, og gjør alt for å leke kul. Man må finne ut hva man står for her i livet, hvilke prinsipper man lever etter.

Det handler om å finne sin egen balanse, sin egen flyt.

Hei. Jeg heter Kaisa. Jeg er meg. Hverken mer eller mindre. Hvem er du?

På skolen er det alltid kult.

Siden jeg hadde lite å gjøre i dag, endte jeg opp på skolen hvor de har en sommerleir med mange aktiviteter for barn, og stort sett er det eldre barn som er ledere. Selv var jeg der en gang for lenge siden, og det var egentlig moro. Jeg har lyst til å være sånn leder der når jeg blir gammel nok. Eller, om to år da, når jeg er tilbake igjen. Egentlig skulle jeg bare ned for å se hva som skjedde og si hei til folk, men endte opp med å være der i to-tre timer. Jeg endte opp rimelig dynket også. Snarere dryppende våt (bokstavelig talt). Vet ikke helt hvem som var mest barnslige, de små eller de eldre barna. Slemme kompiser. Men så var de snille barna så søte at de hadde hundretusen drikkeflasker å dynke med også. La oss bare si at dynkinga gikk begge veier til slutt. Men morsomt er det hver gang.
Jeg gikk hjem sammen med A og J, noen folk fra skolen. Det er like kult hver gang folk tar meg for å være eldre enn hva jeg er. Hahaha. Selv om jeg har lyst til å tjene egne penger ved å være leder der, så var det litt avskrekkende å høre historier om stakkars folk som har mareritt om barn som kravler på dem. Den tid, den sorg? Veit ikke helt, jeg. Koselig var det at de små barna krevde at drittungen kom ned i morgen uansett. 10hi.

Jeg hører deg, jeg bare gidder ikke reagere.

Mange samtaler er uhyre interessante. Andre er mindre interessante. Noen er rett og slett "don't care". Fordelen med alle disse kategoriserte samtalene er at du lærer noe nytt uansett. Men så er det de samtalene du har hatt før, de samme ordene om og om igjen, som om det er en fil som spilles frem og tilbake. Alt kommer i samme rekkefølge, til punkt og prikke. Som regel om ting som ikke gavner deg. Ting som ikke gavner deg her og nå, men som sikkert kommer til å gjøre det i fremtiden. Man hører det, og nikker enig og mhm'er på de riktige tidspunktene, men man reagerer egentlig ikke. Man vet hva som kommer, og lar det være med det. Det er da skjebnens ironi spiller deg et puss: Kanskje det ikke var så dumt å høre etter, kanskje det ikke var så dumt å ta til seg alt som ble sagt.

Dette har dagen min gått til. Chilling i hengekøya, med bråkemusikken på full guffe, til underholdning for hele nabolaget. Jeg greide nesten å sovne der jeg lå. Lat som jeg har vært de siste dagene sparket jeg meg selv bak, og endte opp med en 1 1/2 times tur med bikkja. Note to herself: Ikke gå barfot på lengre turer. Veldig dumt.


Men hittil er me, myself and I enig: Sommerferien 2009 har hittil overgått alle forventninger.

Hvorfor videoblogger ikke funker.

... Det går rett og slett ikke. Tro meg. Hvertfall ikke når Kaisa og MK er i hovedrollene. Den søte MK var altså hos meg i dag, stort sett hele dagen. Ingrediensene for dagen var sol, varme, latter, latter, latter, mer varme, latter, snakking, mer latter og fotografering. MK og lillesøster lekte topmodel med meg, og jeg synes virkelig synd på de stakkarene som faktisk melder seg på. Jeg synes ihvertfall lillesøster og MK var rimelig brutale, og begynner da å lure på hvordan de ordentlige folkene er. "Slapp av i foten. Nei, den andre foten. Rett i ryggen, slapp av i nakken. Vri hodet litt. Ikke så mye. Høyre skulder litt mot meg, venstre litt ned. JEG KAN VIRKELIG IKKE JOBBE MED DETTE!" Dagens idealer er syke, presset merkes selv på undertegnende som ellers ikke tar slike ting så tungt. Egentlig virker alt overdrevent positivt, er det virkelig så gøy å gå rundt i for små kjoler, for små sko, stresse med make-up og hår, alltid seriøse, alltid telle kalorier? Men litt gøy å dagdrømme er det allikevel. Ekstremsportveko slutter i morgen/etterpå. Det er noe av det sykeste som er funnet opp. Med de sykeste menneskene, sykeste triksene og sykeste to-do-things. Jeg har virkelig lyst til å reise bort og se en gang til, som jeg gjorde for mange år siden.









Se, så sunn middagen begynte!


Så skeia det helt ut til dessert. Må begynne å trene igjen.
NÅ!

Pink is the new black.

... Bokstavelig talt. Dette snapshotet ble tatt et eller annet sted i et eller annet lyskryss på vei hjem fra Oslo.

Det er så varmt og så lyst at det nesten er vanskelig å sove. Kidding, jeg presterte jo å sovne midt i solsteiken, og bli solbrent. Bare det er en prestasjon i seg selv, men jeg kan skryte på meg å sovne mens MK var hos meg, og de som kjenner henne vet at det er kind of vanskelig å gjøre. Ikke hvis du gir henne en bunke Death Notes å lese i da, men det sier vi ikkenoe om.
Jeg satt og fulgte halvveis med på Into the Wild som en eller annen i familien skrudde på. Den var egentlig veldig fascinerende, den lille biten jeg fikk med meg. Det var helt ekstreme naturscener som var filmet, som undertegnende bare drømmer om å kunne fotografere i. Selv må jeg nøye meg med næromgivelsene, siden jeg ikke er noen proff og ikke har tenkt til å leve av fotografering. Men jeg prøver, sant?



Tror lillesøster fikk de 5 minuttene med chilling i hengekøya før jeg tok brillene hennes igjen...

Hihi, å være eldst har sine fordeler.

Dette er hva hunden min bruker dagene til. Ikke så veldig forskjellig fra hva jeg gjør. Kult, hæ?

Nå skal definitivt denne overtrøtte ungen legge seg, til tross for sikkert tømt kontantkort på fine folk, grimaser fra den musikkgale kompisen og mye latter. Natta, people. Eller god morgen, avhengig av hvilken grad du definerer deg som morgenfugl eller ei. :)

1 måned, 4 uker, 30 dager.

Forkjølelse i juni. Hvordan kan det ha seg? Jeg vet ikke, men fakta er at jeg er forkjølet. I juni. Rimelig irriterende, ja. Nå hoster og nyser jeg, og har vondt i hodet. Men jeg klager ikke. Jeg går rundt på en rosa sky og alt er bra. Hvor lenge det varer vet jeg ikke, men jeg nyter det så lenge karma smiler til meg. Endelig begynner det å fikse seg på trening, med teknikk, styrke og, ja, alt. Og ikke bare på trening, men overalt. Endelig begynner slitet fra det siste halvåret å lønne seg, endelig begynner ting å løsne, og jeg skjønner hva jeg skal gjøre for å få til ting. Endelig kan jeg gå fra trening med følelsen av å ha fått til noe, og at det går fremover. Poenget mitt: Hang in there, så ordner ting seg. Pappa så rart på meg når jeg kom opp i morges og gliste og lo. Men det er positivt. Det er nå en måned til jeg flytter. En måned, 4 uker, 30 dager, avhengig av hva du er vant til å regne med. Eirik har vært så flink å minne meg på det hundretusen ganger (husk CDen min!). Men selv om jeg må reise fra alle, så blir det bra, og en fin opplevelse. De sier det kommer til å bli verre å reise fra folkene jeg blir kjent med i USA, for de kommer jeg aldri til å se igjen. Men den tid, den sorg, jeg tar ting som de kommer fremover nå. Denne siste måneden skal jeg bruke til å loke. Neida, det skal jeg ikke. Jeg skal blåse i hva alle andre mener, og gjøre som jeg har lyst til, selv om det ikke er det lureste jeg kommer til å gjøre. Jeg har enda ikke begynt å planlegge hva jeg skal ha med meg, for jeg vet ikke hva jeg skal ha med. Det ordner seg (men har du noen tips, så skrik ut i det lille kommentarfeltet under).
Nå skal jeg skynde meg bort til MK, for hun maser sånn om å stikke ut. Jeg slenger med bilder av vaksinekortet mitt, min kjære farmor som jeg føler jobber seg til døde når hun er her hos oss (men så blir hagen kjempefin), en digg dessert-greie jeg fikk av min flinke farmor for et par dager tilbake, og bloggeren og hennes fancy briller lånt av lillesøster.




Mot nye høyder.

Motivasjon er en viktig ting. Det er det som driver oss gjennom dagen, og som får oss til å tenke "jeg fikser dette". Det som gir oss selvtillit nok til å ta det ekstra steget, å gjøre det vi egentlig ikke turte. Det er det som får deg til å gjennomføre det du har satt deg som mål, om det så er å få 6 på nynorsk lekseprøve i substantiver eller om det er å klare 50 push-ups. Det er forskjellige ting, avhengig av hva slags person du er. Hvor jeg finner min motivasjon? Jeg finner den i alt fra han som alltid har ny bråkemusikk til meg, den som alltid har et fint ord og en klem, den som alltid får meg i bedre humør, og til hun som alltid har en latter på lur. Jeg finner den i et smil, et klapp i hendene eller et "kom igjen nå". Jeg finner den i et strengt "skjerp deg" eller "heis deg". Jeg finner den i alle disse småtingene jeg egentlig tar for gitt, men som jeg ikke hadde klart meg uten. Vi trenger alle et spark i rumpa når det er behov for det, et lite dytt i riktig retning. Vi trenger alle en som pusher når vi selv gir opp, en som tror på deg når du selv ikke lenger gidder. Uten motivasjonen - drivkraften til å nå det vi vil - så blir alt litt vanskeligere enn hva det nødvendigvis trenger å være. Når du når målet du har satt deg, vil bare det noen ganger være nok motivasjon i seg selv. Motivasjon nok til å høyne innsatsen litt til, strekke seg enda litt lenger, tøye grensene enda mer. Og hvis den motivasjonen forsvinner, så finnes det alltid en eller annen som vil sparke deg i gang igjen.
Karma smiler, ting går riktig vei.