Key West.

Det regnet, og jeg gjorde et mislykket forsøk på å haike.

Photoshoot, hvor folk rundt trodde jeg var spik spenna gærn.

Arbeidet med fotoprosjektet mitt.

Det var kaldt og blåste på båten, men det var varmt i vannet.

Men det ble ikke så ille vær allikevel.

Jepp, toppferien hittil. Jeg kan ikke tro at det var første søndag i advent og at det om noen få strakser er desember. For meg kjennes det fremdeles ut som august.

Hjem, kjære hjem.

Det er i hvertfall det man pleier å si, og selv om dette egentlig ikke er "hjemme", så var det uhyre deilig å kaste fra seg bagasje på gulvet og se igjen senga si. Ikke bare slo og sparket lillesøster meg gjennom hele natten, hun stjal også både dyne og plass. Jeg ble også holdt våken av snorking, urolig soving, og at noen snakket nonsense i søvne. Morgenen ble liksom toppet av at da lillesøster endelig så seg bryet verdt å våkne, så anklagde hun meg for å gjort alt dette mot henne. Men joda, jeg er glad i henne, og jeg kan vel med hånden på hjertet si at denne ferien topper topp 5 lista. Etter nå å ha sittet i bil i 8 timer skal jeg ignorere kjekkasen som for øyeblikket er på TVen og fokusere på geometrien jeg må kunne til i morra. Du vet, flink pike.

Jeg skal oppdatere dere på ferien etter at jeg har pugget reglene for de indre vinklene av et hvilket som helst polygon og de spesifikke egenskapene til basevinkler og parallelle linjer i en rombe. Jepp, det høres gøy ut, men du vet, flink pike.

Jeg konverserte i fem minutter med en katt.

Hunder, katter, sommerfugler, åler, haier, fugler, fisker, høner, haner, kyllinger og til og med slanger. Dyrelivet er det ingenting å klage på. Ikke bare er min lillesøster på nippet til å åpne en diskusjon om hunder etter å ha sett verdens søteste valper i en butikk (du vet, overtalelsesevner ligger i familien), jeg har selv prestert å bære en gigantisk pyton og blitt angrepet av en kjærlig, hvit papegøye. Da familien gikk ut for å spise fant jeg en katt å snakke med, og mer enn det sier jeg ikke før jeg blir stempla som gærning. Fotoprosjektet mitt er nærmest ferdig, jeg mangler et par bilder og krysser fingrene for at ingenting har gått galt. Det hadde vært så innmari typisk, og hvis noe har gått fullstendig galt er det en stor sjans for at jeg setter meg ned og griner i 5. periode på mandag. Seriøst, kryss fingrene for meg, det er liksom ikke verdt mer enn 100 poeng. Kjenner vi prestasjonsangsten snike innpå, ja?
På søndag reiser vi hjem, og jeg gleder meg til en 8 timers nonstop biltur. Men før den tid skal det både snorkles og bades, så skal jeg sikkert spise enda mer. Jeg har tross alt ikke gått opp mer enn fire tonn. Gleder meg til snorklinga, jeg. Gled dere, det kommer et innlegg med kun selvsentrerte bilder. Snakker vi Americas Next Top Model? Nope. 

Yesman, sola er litt mer glad i mamma enn i meg.

Bilkjøring.

X antall kilometer, x antall altfor rette strekninger som fortsetter i det evige, og x antall sanger på iPoden senere har jeg og min familie endelig nådd endemålet - Key West. For denne turen har jeg bestemt å dele det hele opp i forskjellige innlegg, vi snakker et litt for stort antall bilder jeg skal vise frem og et litt for stort antall ord jeg skal skrive ned.

Derfor begynner vi (åpenbart nok) ved reisens begynnelse - nemlig den evinnelige bilkjøringa.

En ting som alltid har fascinert meg ved amerikanske filmer er de gigantiske veiene. 4-felts-toveiskjørte veier er standard i alle filmer, med kompliserte konstruksjoner av noen veisystemer i byene. I midten av ingenmannsland er det uendelig lange strekninger hvor det selvfølgelig er en mulighet for å gå tom for bensin, og man ender opp stuck der ute blant kaktuser eller alligatorer avhengig av hvor man befinner seg. Og det er seriøst ikke bare på film: Det er faktisk ikke mer enn én eneste bensinstasjon uti der. La oss få det på det rene: Ja, amerikanske veier er prikk lik de på film. (Jeg mener, filmprodusentene må jo ha fått ideene sine et eller annet sted.)

I bilen sitter man og gjør som man vanligvis gjør på lange bilturer - absolutt ingenting, og prøver å ignorere den lille stemmen i bakhodet som konstant spør slik man gjorde høyt da man var yngre: "Hvor langt er det igjen? Hvor langt er det igjen nå? Er vi snart fremme? Hvor langt er det igjen?" Men å gjøre ingenting kan innebære både skriving, tegning, å høre på musikk, latter, snakking, og ikke minst soving og fotografering, og det trenger ikke være så ille så fort man bestemmer seg for det.

I dette tilfellet ble denne kjøreturen bestående av mange timer med utsikt til sump. Sump, trær, gress og alligatorer. Haugevis av alligatorer. Jeg telte minst 40 stykker på 5 minutter, og nei, det er ikke en overreaksjon fra min side. Fikk noen pretty decent bilder av noen av dem, det var helt sjukt å være så nærme, og enda sykere var det å se arbeidere som anså drapsmaskinene fra dinosaurenes tid for å være like farlige som små kattunger. Hvilket de sikkert er, men personlig hadde jeg ikke trasket rundt i slippers og shorts der inne om jeg så hadde fått en rimelig bra pengesum for det.

En annen ting man fort legger merke til er stillheten på disse veiene som aldri tar slutt, og hvor bråkete en by egentlig er. Man legger også merke til hvor ekstremt glad man blir da man får øye på en Starbucks i det fjerne - Starbucks betyr nemlig påfyll av sukker til både blodsukker og humør, og et toalett hvor man kan se hvor jævlig man egentlig ser ut etter 8 timer i en bil.

Jeg vet i hvertfall at jeg ikke er like keen på å stupe uti en random dam uten å tenke meg om.

Me prekast, vikinger.

Nå skal jeg bare finne laderen til iPoden og re-lade den, så er jeg forhåpentligvis fullstendig klar til å dra. Hvis bildene ikke lyver, så har jeg ikke så mye å klage på. Kommer til å bli bra, dette her. Størsteparten av bildene fra mitt nye megagamle kamera jeg må bruke i fotografitimene mine endte opp ganske så bra, så nå er det snakk om å knipse et par-og-tredve bilder til, så er prosjektet mitt i boks også. Ohyesman, det er deres tur til å klage på at dere må være på skolen, siden dere hadde høstferie 6 uker etter sommerferien. (:

Du har stalket meg i ett år.

"Woooooooow," tenker jeg, noe overrasket.
Jeg er oppriktig overrasket over hvor mye jeg har delt med omverdenen i løpet av de siste 365 dagene: Tanker, minner, meninger, bilder, musikk, ris, ros, klaging, positivitet, negativitet, you name it. Vi snakker utbrudd av fjortisshet og antydninger til at verden har gått under, og hyperhet og entusiasme til de grader. Jeg har delt overraskende mye av livet mitt med dere som har villet lese om det, og noen innlegg ler jeg av, både på godt og vondt. Men jeg trøster meg ved at hvert innlegg har vært sant, jeg har vært ærlig i ordene mine, uansett hvor absurd det har vært. Jeg ser en betraktelig forbedring i hvordan jeg formulerer meg i løpet av året, og ved å lese hva jeg har skrevet gjennom året, så ser jeg at jeg har vokst og forandret meg. Ikke bare i utseendemessig (haha), men også som person, hvordan jeg ser ting, og hvordan jeg formulerer meg. Jeg hadde egentlig ikke forventa at bloggskrivinga skulle ta av så til de grader da jeg begynte for nøyaktig ett år tilbake, men jeg er ikke lei ennå. Gratulerer til meg, og selvfølgelig du, som jeg håper fortsetter å lese videre i fremtiden. Hvem vet hva tida bringer videre, sånn egentlig?

But my dreams, they aren't as empty as my conscience seems to be.

All Time Low - Break Your Little Heart.


All American Rejects - Move along.


Silverstein - Apologize.


Sum 41 - Over My Head.


Silverstein - My heroine.


Asking Alexandria - A Single Moment of Sincerity.


Limp Bizkit - Behind Blue Eyes. (Jeg har seriøst ikke peiling på hvor mange år jeg har lett etter den sangen.)

Jeg har fått forespørsler om hva slags musikk jeg hører på - og dette er vel en liten smakebit av det. Jeg vet godt at smaken er som baken eller noe sært i den retningen: Men det hadde jo vært kult om du gjenkjenner noe eller om du fant noe nytt å like?

I morgen er det jubileumsdag, faktisk! Gjett for hva, da?