Idrettsfanatikere.

Social Distortion - Winners and Losers.

Canada tok gull i ishockey. Norge tok gull på femmila. Curlingguttas' klovnebukser har tatt verden med storm. Det er stort sett det jeg har fått med meg fra OL i år - og jeg er nærmest skuffa over meg sjøl. Jeg som i alle år har vært ihuga TVtitter nedi skinnstolen i Trysil gjennom de fleste vinterferier og som til en viss grad har vært rimelig oppdatert, har ikke sett én eneste gren på TV i år. Jeg har derimot fulgt med på VG og Dagbladets hjemmesider og rivaliseringen mellom vår alles Northug og den svenske Svan har jeg fått med meg. Jada, begge er store i sin respektive gren og har definitivt peiling på hva de driver med - men makan til smakløse, ufordragelige og barnslige personligheter har jeg ikke sett på en stund. Dette er på nivå verre enn ordknivingen mellom to jentunger i verste fjortissepoke med et par hormoner for mye i kroppen. Skjerpings, dette er OL, ikke catfight!

I andre nyheter har hele byen stått på hodet for det årlige halvmaratonløpet denne helgen, og siden fatter'n presterte på nivå langt over hva restrerende familie hadde greid (la oss innse det: jeg løper ikke mer enn 200 meter), så føler jeg meg pålagt til å dedikere dette innlegget til han, for å dokumentere det til en senere anledning hvor jeg kan finne på å smelle med kjeften til min gamle far. Selv om jeg er overlegen i kast, så blir jeg forbipassert av gammer'n på 48 år any day når det kommer til distanser som strekker seg over ei runde. Han må ha fått til mye bra i livet, og han løp visst mye i en fordums tid - friidrett ligger visst i slekta, så av med hatten og respekt til min gode, gamle far. Seriøst, å stå opp klokka halv fem om morgenen for å løpe 21 km + hadde ihvertfall ikke jeg giddet. Så selv om vi kødder mye rundt me'n, så er'n faktisk favorittpappa nummer 1. Så det så.

Familieliv.

Ligge på gulvet og le. Le av at jeg ligger på gulvet, og ikke gidder å reise meg. Le av at mamma ler av meg. Le av at lillesøster ser rart på oss. Le av at pappa kommer opp trappa og ser sin femten år gamle datter ligge på gulvet som ei tørkefille og vri seg i latter. Le av at hvis noen hadde gått utenfor forbi huset, så hadde de hørt fire stemmer i forskjellige toneleier le. Le av at livet er herlig.
Tørke øynene og le av at sminken min er ødelagt og smurt utover hele ansiktet.

Friidrettsstevne.

Sum 41 - In Too Deep.

Mye lekser. Prøver. Prosjekter. Lite mat. Mye trening. Lite søvn. Mye nervøsitet. Mange tanker. Mange nerver. Slik har den siste uka sett ut. Jeg har forsåvidt brukt hele uka til å gå rundt med en klump i magen og til å ha vært overbevist om at jeg holdt på å enten a) kaste opp, b) besvime eller c) dø. Det var nemlig sesongens første stevne på torsdag, og det var det jeg brukte hele uka til å grue meg til.

Jeg deltok i 4 øvelser - maksimum antall øvelser det er mulig å delta i i følge reglementet (jeg deltar i rundt åtte - ti øvelser hjemme, say what?) - stav, høyde, diskos og 100 m hekk. Sistnevnte var mitt første løp noengang, og det må vel nevnes at det var hekken jeg var mest bekymret og redd for. Men fra nå av kan det vel egentlig bare gå oppover, jeg har kommet over det første hinderet: å komme over den første hekken når startskuddet går. At jeg gikk på trynet er en annen sak, men allikevel vant jeg på et eller annet vis heatet med noen hundredels sekunder. Både den andre stavhopperen fra laget og jeg tangerte skolerekorden i stav og jeg tviler på at den varer så mye lenger i det hele tatt. I høyde hoppet jeg ny pers på rundt 1.40m hvis jeg ikke tar helt feil i matematikk for øyeblikket. Hverken diskos eller hekk tok jeg særlig seriøst siden jeg ikke har trent siden jeg dro for 6-7 månder siden, og det sier seg selv at jeg ikke finnes i form. MEN DET KOMMER.

Øvelsene jeg deltok i gikk bokstavelig talt på samme tid, og de som har opplevd dette vet hvor utrolig stressende det er. Det er nemlig ikke bare bare å forberede seg mentalt sett på hva du skal gjøre når du har så liten tid å tenke på. Jeg løp fra det ene hoppet i høyde, til det ene hoppet i stav, tilbake til høyden, så til 100 m hekk, så til stav, så til diskos, så til høyde og tilbake til stav. La oss ei glemme at alle øvelsene var på hver sin kant av friidrettsbanen som var av betong - derfor tok jeg ikke sjansen på å ødelegge piggskoa eller meg selv.

Det var kaldt, nærmere 0 grader, og ja, det regnes som kaldt til og med i forhold til norske temperaturer tatt i betraktning at det er et sjeldent syn å se noen løpe i shorts og singlet i 0 grader uansett hvor man befinner seg. Men selv om det høres ut som om stevnet var alt annet enn en suksess, så vant skolen med god margin. Om det hadde noe med at i flere løpsøvelser var vi den eneste skolen som stilte i, er opp til den enkelte å bedømme, men noe utøverne gjorde definitivt noe riktig. Jeg så flere dyktige utøvere blant de andre skolene også, men jeg tror nok nivået er betydelig høyere hjemme enn her.

Neste stevne er allerede på mandag og jeg håper treneren fikser øvelsene jeg deltar i, for jeg har en liten mistanke om at jeg ikke er helt keen på å spurte frem og tilbake på den måten enda en gang. Hey, jeg holdt meg ihvertfall varm, i motsetning til gærningene som lå og daffet inni soveposer og spilte gameboy. Men dette første stevnet var ekstremt morsomt, og jeg snakket med flere folk som er på laget enn jeg noen gang har gjort før på trening, og har litt mer peiling på hvem folka er - og jeg har funnet ut at disse folka ikke er så ille, de er faktisk ganske kule i bunn og grunn. Jeg dro hjem med en god følelse i magen, og tanken "Dette gikk jo ikke så ille," surret i hodet mitt. Joda, selvfølgelig er det mye som må fikses og trikses med, men det er jo derfor jeg trener, ikksant?

Godnatt. Smilefjes.

Graffiti.

Hvordan han gjorde det, er en annen sak og forbi min fatteevne. Men dette står det respekt av.

Chill'a.

Noen ganger må en finne ut hvor langt nede en kan være før en finner ut hvor høyt oppe en kan være.

Stockholm ligger öde och världen håller andan.

Kent - Pärlor.

"Er det en svensk vokalist?"
"Ja."
"Ja, jeg hørte det på aksenten!"
"... Det er en svensk sang med svensk tekst?"
"... Åh."
Sånn går det hvis man bor for lenge utenlands. Men helt ærlig, jeg synes faktisk det er litt morsomt å høre forskjell på engelsk og engelsk - å høre forskjell på dialekter og slikt. Men jeg sliter allikevel litt med finnmarkinger og sunnmøringer, så jeg er visst ikke så flink allikevel. Når UM kommer til høsten håper jeg på å ha litt mer peiling. Heiheiheihopp, jeg er egentlig så sliten at jeg ikke vet hva jeg heter for tiden, men allikevel hopper jeg rundt med for mye energi. Jeg er vel min egen motsetning, på en måte. Jeg skal opp på trening klokken 9 i morgen tidlig, og jeg gleder meg til å hoppe litt. Nå skal jeg ta tidlig kveld og lese videre i favorittserien min, som ikke bare forklarer meninga med livet, men også hvordan man flyr og hvordan overleve i universet uten romdrakt. Men du dævver i løpet av tretti sekunder da, så det hjelper ikke så mye. So long, and thanks for all the fish.

Jeg hadde forresten lite å gjøre på skolen i dag, og tegnet to av mine beste venner.

The Beauty of Time.

Han sa at greia med tid er at den aldri stopper, uansett hvor mye du måtte ønske det. Han sa at greia er at du aldri får igjen hundredelene, sekundene, minuttene, timene, dagene, ukene eller årene, uansett hvor mange ganger du ønsker deg tilbake til akkurat den tiden eller dét øyeblikket. Han sa at hvis du lever for mye i fortiden går du glipp av nåtiden, og ved å holde fast ved noe som ikke lenger eksisterer går du glipp av det som finnes her og nå. Han sa at det var det som var så vakkert med tid, det faktum at ingenting varer evig, og kunsten er å ta vare på alt du har her og nå, og gjøre det beste ut av situasjonen. Han sa at selv om det er trist, så er det for få mennesker som innser dette, og som lever i en fordums tid. Han sa at det viktigste var å innse at det ikke finnes noen "Spol Tilbake"- knapp og en fjernkontroll, og at det ikke er mulig å holde igjen den tidsperioden du befinner deg i akkurat nå, for det er en del av tidens lover - at den er konstant og evigvarende, men stopper ikke opp for noen.
Dette var noe av det siste han sa i engelsktimen i åttende periode helt på slutten av dagen, da alle egentlig var lei og ville hjem. Dette var det han sa som fikk meg til å innse at det finnes lærere som tilfører annen kunnskap enn bare akademisk kunnskap, og som kan lære deg ting du kommer til å ta med deg videre.