They'll never, never, never take the summer from me.

All Time Low - The Beach.

Jeg kommer til å savne dette. Noe så innmari. Men det er ikke mer enn elleve dager til skoleslutt, ikke mer enn elleve dager til sommer. På en måte er det trist at eventyret er over, på den andre er det helt fantastisk å endelig få den etterlengtede pausen. For et halvt år siden telte jeg ned til jeg reiser hjem, nå teller jeg ned til jeg drar herfra. Og det er egentlig en ganske stor forskjell.

iJump.

Til alle hoppere der ute, spesielt stavhopperne og høydehopperne mine. Jeg digger dere. Litt mye.

Hjertejordbær.

Joda, stevnet i dag gikk greit, det også. Lengden i kule var definitivt ikke helt grei, men så har jeg slitt skikkelig med kula dette året også. Jeg øver inn en ny teknikk for tiden, rotering, som jeg personlig faktisk liker bedre enn hinkingen jeg har pleid å bruke. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det ser ut til at rotasjonen funker bedre for meg. Så fort teknikken er perfeksjonert og sitter, selvsagt. Spyd gikk mye bedre. Endte opp med førsteplass selv om kastene var flere meter bak hva jeg har ligget på på trening. Kanskje en fordel for meg at jeg har kastet over mye lengre tid enn "jeg har bare trent spyd ei uke"-folka som deltok på stevnet. Spydkasting er jo av en eller annen syk, syk syk grunn, forbudt i Florida på high school-nivå. Dro en ny banerekord - og jaggu er det ikke den første jeg har satt noen gang. Litt morsomt. Ikke fullt så morsomt at jeg ser ut som en rødt jordbær lik det under, for solkrem er visst en ny oppfinnelse jeg ikke har hørt om enda. Greia med dette jordbæret er at det var som tittelen sier: Hjerteformet. Det smakte også veldig godt, og kommer veldig sikkert til å gi meg vondt i magen i samarbeid med alle de andre jordbærene jeg har spist i dag.

Baytaf.

Hva jeg har gjort i dag:

... Ikke bare det, da.
Sommeresongens første stevne var ok. Det var bra. Måtte opp grusomt tidlig, men det var greit, for temperaturen var ikke så grusomt høy da jeg konkurrerte. I dag var det kun diskos, og lengden jeg endte med var forsåvidt OK, men jeg vet at jeg har et par meter til inne. Holdt ihvertfall til tredje plass, hadde jeg gjort ting som jeg skal, hadde det blitt andre plass. Fortsettelse av stevnet i morgen, spyd og kule blir forhpåpentligvis enda bedre.

Femte akt, tredje scene.

Andre Rieu - Love Theme for Romeo and Juliet.

A glooming peace this morning with it brings.
The sun for sorrow will not show his head.
Go hence, to have more talk of these sad things;
Some shall be pardoned, and some punished;
For never was a story of more woe
Than this of Juliet and her Romeo.

Dette bildet har egentlig ingenting med innlegget å gjøre, men innlegget ble veldig meningsløst uten en form for illustrasjon.

"Please, don't do anything drastic, crazy or obnoxious."

Simple Plan - One day.

.. Sa engelsklæreren før han fløy ut av klasserommet for å fikse noe hittil ukjent. Klassen hans benyttet sjansen til å flytte alle pulter så nærme kateteret som overhodet mulig, og omringe det av en halvsirkel av pulter. Da læreren stakk hodet inn døra fem minutter senere ble han stående og stirre på klassen sin i et øyeblikks lammelse av overraskelse, før han stille lukket døra og forsvant i ytterligere tre minutter til. Da han hadde summet seg nok til å komme inn igjen satt klassen fremdeles tett sammenstuet, med gravalvorlige ansiktsuttrykk, som om ingenting hadde hendt. Selv om det nå var en pyramide av bøker på en pult midt i klynga. Vanligvis oppfører vi oss meget pent, men det var jo tross alt den siste dagen i den siste ordentlige skoleuka vår for i år. Når læreren har fortalt oss så mange historier fra tidligere klasser gjennom året var det vel egentlig å forvente at også vi tilføyde noe til historiene hans. For en sær klasse jeg har, sånn egentlig. Men herregud, så mye morsomt vi gjør. Det er visst ikke mer enn tretten dager igjen til skoleslutt heller, hvis jeg ikke tar helt feil. I morgen skal jeg opp grusomt tidlig for å dra på friidrettsstevne. Selv om jeg må opp grusomt tidlig og har lagt meg altfor sent i det siste, så gleder jeg meg.

Rosa vannmelon.

Det var en gang en pappa som kjøpte en vannmelon i en butikk. Melonen var kjempestor, ihvertfall dobbelt så stor som hodet til hans eldste datter, og den veide godt over et par kilo. Mammaen delte opp den store melonen i to, og skjærte opp den ene halvparten i biter. Disse bitene fant den eldste datteren i en plastboks i kjøleskapet da hun kom noe sur og grinete hjem fra dagens skoledag, og det gjorde dagen hennes tusen ganger bedre. Så mens hun skrev et blogginnlegg før trening satt hun og spiste lyesrosa vannmelon som smakte akkurat passe søtt og var akkurat passe vannaktig.