Ett stykk strak midtre finger på høyre hånd til resten av verden.

Det er dét neste sesong kommer til å være. Jeg har satt opp målet på tavla i bakhodet. Spikret det opp der, skrevet det i neonfarger, uthevet skrift med understrek, og brukt skriftstørrelse to hundre og femti: Neste sesong braker det løs for ramme alvor. Og dette oppslaget på tanketavlen min, det kommer ikke ned derfra før jeg har nådd målet. Slik jeg ser det, har jeg tre valg - legge meg ned og dø, å flykte eller kjempe. Jeg skal ikke knekke sammen slik jeg sa, kanskje det er nøyaktig dette jeg trengte. Nå skal jeg ta av silkehanskene og slutte å være snill med meg selv. Nå begynner den dødelig alvorlige oppkjøringa. Her og nå, så får vi se til neste sommer da, om jeg har vist meg verdig allikevel. For det er dette jeg brenner for - det er dette jeg vil - og viljen ble nettopp smidd om til en jernvilje uten like.

Tæsha Mac'en, altså!

Oversatt betyr vel overskriften noe slikt som "Jeg har lånt MacBook'en til MK".

Det er greit, for hun er for opptatt med å banke... et eller annet. Selv sier hun at det er en Gorgonopsid. Eller noe slikt.

Jeg som var så forberedt på at snøen endelig begynte å smelte, så har det jammen snødd i hele dag. Nedtur. MK er enig.

Men vi er begge enige om én ting: det er litt koselig å kunne sitte i sofaen og drikke te og spise ostesmørbrød når det laver ned. Det er også koselig med slike hjernedøde innlegg som dette.

Unnskyldningen min for å komme med slikt hjernedødt prat er at det har vært en gjennomsnittlig ræva dag, som det heter på nynorsk. Positivt med i dag er at jeg har intervjuet de fremtidige YouMe-lederne som skal ta over for min generasjon. Kjenner jeg nesten blir sentimental og greier.

PS: MK daua i spillet sitt. Eller forresten, nei, det gjorde hun ikke gitt. Bring out the partyhats, som hun sier..

Secret # 109.

All we feel are the chills on our backs.

"40 søkere til rundt 12 plasser, og det er 8 plasser igjen. Rent hypotetisk sett skal det jo ikke bety så mye for meg, men i praksis betyr det en hel del. Kanskje litt for mye. Målet i seg selv er egentlig bare å komme inn. Bare for å se om jeg er god nok. Bare for å få en bekreftelse på ja eller nei. Jeg har funnet ut at jeg er litt avhengig av det. Avhengig av bekreftelser. Noen andre må fortelle meg at det jeg gjør er bra, for at jeg skal tro det selv. Derfor er det så viktig for meg å komme inn. For å bli kvitt tvilen. For å få en endelig bekreftelse på at Ja, du er god nok eller Nei, dessverre. Men derfor er det så farlig at jeg satser alt på et kort, for tenk om det skulle bli et nei. Da tror jeg det kommer til å ta lang tid før jeg kommer meg etter en knekk som det. Alikevel, det må bare være sånn, det er den eneste måten. Alt eller ingenting."

Vår og slikt.

//facebook.com

Dette spesielt vakre bildet av meg selv er tatt på skolen. Som du ser skinner sola i vinduene og det er varmt nok til å gå i bluser uten å fryse så alt for mye. Det er usannsynlig deilig! Vi regnet ut på treningen i dag at det har vært vinter i seks måneder nå, og at det nå er på tide at snøen smelter helt bort. Når vi først er inne på trening og random fakta: Treningsdagboka sier at jeg i går løp 600 m intervaller og at det var den verste treninga på kjempelenge. Den sier også at jeg gjør det bedre teknisk i frivending av alle ting, og at jeg er i bra form tatt alt i betraktning. Som sagt, nå må ting begynne å løsne snart, ikke bare i styrkerommet og på banen, men generelt. Dette funker seriøst ikke. Selv om det er vår og slikt, smilefjes.

En ny start.

Det er 150 meters intervalltreninger og oppkast ganger to. Det er beinhinnebetennelser til tusen og lyskestrekk. Det er 160 kg i knebøy. Det er pinlige stillheter og pratsomme mennesker. Det er gymtimer hvor alternativene er a) å gå en tur, eller b) spille fotball. Det er det definitive tegnet på at våren er i anmarsj: tørr asfalt. Det er for kaldt til å gå uten jakke, men for varmt til å gå med jakke. Det er is som sprekker opp, vann som drypper. Det er tentamensforberedelser og den aller siste tentamen i norsk hovedmål på ungdomsskolen. Det er å skrive en skjønnlitterær tekst med temaet "Liv". Det er å skrive søknader om å gå studiespesialiserende med toppidrett. Det er bedre humør, innlysende tankeganger og en oppvåkning uten like. Det er den tiden vi holder ut et stille, kaldt og mørkt vinterhalvår for. Det er nye, bedre vaner, nye, forbedrede rutiner og nye løfter om en ny livsstil, en ny start.

UM innendørs 2011.

//flytur hjem fra Trondheim.

UM utendørs 2010 oppsummerte jeg som årets fiasko. UM innendørs 2011 var bare en halv fiasko, hvis utgangspunktet for begge stevnene er det samme. Jeg har aldri vært så nervøs som før 60 m hekk - du tror jeg tuller, men jeg hadde mer lyst til å kaste opp enn å gå i blokkene. Det var et skikkelig dårlig løp alt i alt, og bare surr. Nervøsiteten spilte, om mulig, hovedrollen. Må finne en måte å ikke bli så spent i hele kroppen og paralyserende nervøs på: jeg kjenner jeg løper helt forskjellig når jeg trener enn når jeg faktisk er i konkuranse. Skjerpings, Kaisa. Positivt er at passeringene mine faktisk ikke var så dårlige, selv om det kjentes ut (og så ut) som om jeg løp i sirup.

Kule gikk mye bedre, selv om kun en tredjedel av våre utøvere som pleier å være med i kule deltok. De to andre var skadde eller kunne ikke være med. Endelig fikk jeg brukt litt av kreftene og styrken jeg har brukt hele vinteren på å trene opp. Ikke mye, men det satt littegranne. Det er så deilig. Jeg kjenner teknikken, jeg kjenner når jeg gjør feil og når jeg gjør det riktig. Nå har jeg slitt så lenge for å få det riktig, nå får det for søren snart løsne. Jeg nærmer meg å gjøre det riktig, det holdt til gull og å bli ungdomsmester. Vi fikk enda en ungdomsmester, vår kjære 800 meter-løper gjorde et sykt sterkt løp, og alle utøverne som var med bar preg av å ha trent hardt i vinter. Selv om laget vårt var redusert grunnet uheldige skader og jattajatta, så var det alt i alt et bra stevne for alle sammen. Jeg har brukt de siste to dagene sammen med dyktige utøvere og møtt folk jeg ikke har sett siden UM i fjor, jeg har blitt bedre kjent med utøvere fra min egen klubb og andre klubber, og jeg har generelt sett storkost meg i Ranheim friidrettshall. Stort, stolt smilefjes.

Tidsfordriv.

//weheartit.com

Ærlig talt, hva pleier dere normale tenåringer å gjøre en torsdagskveld annet enn å dra på trening? For jeg holder på å gå på veggene. Jeg rydder hele huset bare for å ha noe å gjøre.