Det kom som et ekko. Fjernt, som om det var uendelig langt unna, kunne nesten ikke høre det. Men det var der - krystallklart og meningsfyllt. Det var lettelse, omtanke og godhet, som forsiktig fjernet alt grumset som var tvunget ned til bunns i sjelen med et anker. Det var medfølelse, kjærlighet, glede og lykke, som drev ut alle demoner, som brøt i stykker stengslene av jern. Det demmet opp for tsunamien i magen, som skyller hensynsløst innover og ødelegger alt. Det stilnet tornadoene i sinnet, som virvler opp all form for organisering og struktur, og som etterlater alt i kaos. Det fjernet frykten i hjertet som etterhvert hadde slått seg til ro der, innerst i de dypeste krokene av hjertet, kaldt og nummende. Det var et fjernt ekko av en beskjed som var sårt trengt, en essensiell bit av et stadig forandret puslespill. Det var et bevis på at det var noen der, et eller annet sted: Bare hold ut, de er på vei. Og det i seg selv, var veldig betryggende.
Og endelig, endelig kunne du sove trygt i sengen din, uten den indre uroen som holdt deg våken.
Treningsleir i Portugal 2011
Kunne jeg tatt et fotografi av uka jeg var på treningsleir i Portugal, ville det inneholdt Alfamar, Albufeira, Algarve, Lisboa, Frankfurt, München og Oslo av destinasjoner. Av venner ville det inneholdt gamle og gode, samt nye og interessante. Starstruck til tusen, og et stykk fin snurrebart. Fikk til og med komplimenter for den! (Her må det nesten nevnes at grunnen til at jeg hadde snurrebart var at vi skulle lage et show som inneholdt sang, dans og dragqueens.) Musikk, latter, uspiselig mat og drikkbar kakao, en fin strand med gutter som stupte hodet først inn i bølgene, og de samme guttene som kastet meg uti med klær på. Et dørkort som ble til fem, fordi romkameraten og jeg er surrehoder og fordi kortene ofte ble avmagnetisert på mystisk vis. "Wang Championships Decathlon Shot Put 2011", dårlige tapere og dårlige vinnere, volleyballspilling og spensttester. Kallenavn - jeg hater å bli kalt "pus" enda mer nå enn hva jeg gjorde før. En finfin romkamerat, jeg kaller henne Soussiii, som jeg har vært på rom sammen med før, og som jeg digger å være sammen med. En shoppingtur som ble den ene dagen jeg fikk i meg "skikkelig" mat a.k.a McDonald's. Et styrket samhold i friidrettsgruppa på tvers av tre skoler - venneforespørslene på Facebook må jo være et tegn på at vi har knyttet nye bånd til mennesker vi aldri har møtt før. Innmari god bane, med alle fasiliteter. Fantastisk gode treninger og trenere, jeg har lært så innmari mye og fått så mange nye impulser. Enda viktigere er kanskje de tingene fotografiet av treningsleiren i Portugal ikke klarer å vise: At motivasjonen har fått seg en skikkelig opptur, og jeg har hatt det fantastisk bra. Jeg har det fantastisk bra.
Jeg tror det kalles kjærlighet.
Gjennom linsen, under klisjéene, ned i vannkanten til bølgebrusets stillhet og solnedgangens beroligende nyanser. De snakket lavt på et språk som ikke er mitt, ei heller et annet språk jeg forstår. Det er mulig de ikke visste at det var et tyvetalls andre mennesker der for å se solen gå ned sammen med dem. Men damen lo ofte. Mannen smilte like ofte. Hendene skiltes aldri. Og det, det er et språk jeg begynner så vidt å forstå.
Soloppgang.
Det har vært noen fantastiske dager i Tampa. Det er som om jeg ikke har reist hjem et år i det hele tatt - alt er som før. Ungdommer med lappen kan ikke kjøre bil, homecoming var kleint og vi dro på middag i stedet. Sola steiker og jeg er lettere rød på ryggen, men det er greit, for det går over. Stemningen på footballkampen var like ekstatisk som den pleier å være, jeg har møtt mange, mange av vennene jeg gikk på skole med. Nå har vi reist til Sunset Beach i St Pete, jeg har ikke vært så flink til å fortelle om hva som skjer her, men jeg har ikke lyst til å sitte inne foran skjermen når jeg kan være ute. Jeg mener, se den utsikten der'a!
Sporadiske innblikk.
Jeg har glemt hvordan det er å sitte stille og høre vinden rasle i trærne. Det er lenge siden jeg har åpnet en bok for å gjemme meg for verden, og ikke bare for å gjennomgå rutinen for å sove. Dere hører ikke så mye fra meg for tiden, og det har jeg fått kjeft for. Dessverre har jeg ikke så mye å melde, det er ikke egentlig så interessant å høre om dagene jeg står opp kl 6, trener kl 8, er på skolen til 15:30 og trener kl 18 igjen, før jeg slukner kl 22. Jeg har skrevet kåserier i norsken, og fått tidenes fineste kompliment, for den eneste tingen jeg er flink til. MK feiret bursdag, Rebster hadde jentekveld med tyve stykk pluss fra forskjellige klasser på trinnet, og ellers strekker mitt sosiale liv seg så langt til at jeg bruker en og annen kveld i halvsøvne med et fint menneske. Jeg har vært på friidrettsstevner og fullstendig ødelagt diskosteknikken, blitt mobbet for å være "stælken Gundersen", og jeg har hoppet stav for første gang på evigheter! Døgnet har ikke mer enn 24 timer, folkens, og de 24 timene er ganske fylt opp fra før. Øyeblikkene mellom sensommeren og høsten kom og gikk uten at jeg la merke til det mellom busser, t-baner, timeplaner og treningstider. Trærne har blitt gule, røde og oransje, og jeg er fremdeles inderlig skuffet over sommeren som aldri kom. Men jeg reiser tilbake til sommeren. Tilbake til strender, brun hud og saltvannshår. Det blir bra med to uker i Florida. Avreise om tre dager.
Abonner på:
Innlegg (Atom)