Vi var som en kodelås der det siste tallet aldri helt kom på plass.

 

Vi som trodde vi var så bra. Vi som trodde vi kunne legge verden for våre føtter, så lenge vi gjorde det sammen. Vi som trodde vi var uadskillelige. Vi som hadde sett lyset, hadde planer, vi som skulle gjøre så mye, gi verden så mye av oss selv. Vi som spant oss inn i drømmer og glemte virkeligheten. Vi som gikk blant konger med hevede hoder, klarer ikke en gang se på støvkornene i veikanten når vi ufrivillig møtes.

Det er ingen ord. Ingen vitser. Ingen latter. Ingenting. Bare den tomme stillheten. Speilbilder som ser bort. Rom som plutselig er for små. Bøyde nakker og skuldrer. Lukkede dører. Stille skrik. Luft som er vanskelig å puste i. Utstående kragebein. Bortvendte rygger. Iskalde blikk. Knuste hjerter.
Frosne sinn.

Og så sitter vi på hver våre kanter av det lille stedet vi bor på; selv om vi bor ti minutter unna hverandre, en gate fra hverandre, et kvartal fra eller til; vi aldri vært mer isolert enn nå. Det slår meg at slik har det egentlig alltid vært, det er bare det at nå har virkeligheten endelig sprukket såpeboblen av de fineste drømmer og de klareste farger. Noen av oss drukner sorgene i en pils for mye, i en burger, i en vinflaske. Noen av oss gjemmer sorgene i skittentøyshaugen, i oppvaskkummen, i de gjørmete skoene. Felles for oss alle er at vi finner et substitutt: Noe som for øyeblikket er verre enn sorgene, som for eksempel å løpe tre tusen meter så fort man kan eller å nekte og spise en hel dag, for sulten er bedre enn sorgen. Vi er alle redde for mørket. Og så sitter det folk der ute et sted og lurer på hvorfor vi er så upfucka i hodet, og alt vi klarer å gjøre er og se på den knuste vinflasken, de stinkende sokkene eller den tomme tallerkenen og si: "Beklager rotet."

Barndomsminner i form av vannblemmer.

I påsken har jeg gjort det jeg alltid har hatt lyst til å gjøre: brukt tre timer på å gå opp til fjelltopper, og ti minutter på å komme meg ned. Melkesyren, stølheten og utmattelsen som kom på vei oppover var definitivt verdt det så fort brettet ble spent fast og vi suste nedover ukjørte heng dekket med en halvmeter puddersnø. Kusinen min, søsteren min og jeg har knust fedrene våre i Bezzerwizzer, og jeg har funnet min gamle GameBoy med både batteri og Super Mario. Da påsken tok slutt og skolen begynte på nytt, har uken vært fullbooket av treninger og tentamener og vannblemmer: for første gang på sikkert fem år har jeg fått de gamle, velkjente blemmene i hendene jeg gikk rundt med da turntreningene startet opp etter en lang sommerferie. Ble nesten litt nostalgisk. Jeg har sluknet momentant i varme og trygge armer, som tålmodig lot meg sove i timesvis. Jeg har vært i attenårsdag, spilt iPhone-spill, drukket te og gledet meg til boken pappa har kjøpt til meg kommer. Kommer til å kjøpe, han vet det bare ikke enda. Jeg har lyst til å begynne å ta bilder igjen, så fort været bestemmer seg for hva slags vær det faktisk skal være. I løpet av treningen jeg nettopp hadde, var det sol, regn og snø samtidig. 

Sov.

Du kan sove godt i natt. Du fortjener det. Trenger det. Monstrene under sengen og i klesskapet er ikke der i natt. I natt kan du sove. Ingenting er farlig i natt. Ikke en gang de sylskarpe eggene i hodet ditt bør plage deg i natt. Jeg kan se at du er sliten, selv om smilet fremdeles sitter klistret på. Jeg vet også at det er et genuint og ekte smil, kjære vene, slapp av, jeg legger ikke ord i munnen på deg, jeg dømmer ingen. Men jeg ser også at gnisten i øynene dine er gjemt. Ser du, jeg sier ikke at den er borte. Jeg sier at den er gjemt - du kan fremdeles finne den igjen. Hvorfor lar du ankeret synke og trekke deg til bunns når du kan tråkke fjærlett på bomullsskyer? Ikke hat deg selv. Sov.

Godnatt.

01:24

Skulle skrive et eller annet dypt og inderlig og snu-opp-ned-på-tilværelsen-aktig.


Men så forsvant det.


Borte vekk.

...



Nope, kommer ikke tilbake heller.

Jeg har reddet verden. Brukte to dager på det. Trikset var å knekke koden - løse oppdragene og få belønningene. Være fornøyd. Helt om dagen, helt om natten. Helst er jeg helt om natten, redder helst verden om natten, da er det ingen som vet det, da redder jeg de som trenger å bli reddet. Noen andre kan ta seg av det å være helt på dagtid, å trenge seg på, og være der for heltestatusen sin del. Trenger ikke egentlig være helt for noen. Så lenge jeg er min egen helt, er det liksom helt ok. 

Det er ingen skam å snu.

"Det er ingen skam å snu," heter det. Men visst er det en skam å snu! Jeg var elleve år gammel. Jeg hadde klor i nesa og hjertet i halsen, med bassengets blikk festet til meg. Gjestenes hoder var spikret på nakkene i en bakoverlent vinkel, det slo meg der jeg sto at nå måtte jo hodene snart falle av. Det verste var stillheten som bredte seg. Selv der oppe kunne jeg høre stillheten spre seg som ringer i vannet etter den synkende steinen. Forventningen. Trønderdialekten til guttene som hadde gjort narr av oslojentene ljomet fremdeles i ørene våre, men hadde vi vært ved bassengkanten enda, hadde vi hørt andre toner i dialekten ingen av oss helt skjønte. Vi hørte bare hjertene pumpe blod til beina som hadde løpt alle trappene opp, helt til det ikke var flere trinn igjen. "Det er ingen skam å snu." Visst faen. Underlaget kjentes ru ut under rosinføttene, det kilte i magen og dunket i brystkassa. "Du må'kke se ned da!" Tok to skritt ut til, bare fordi jo, man må se ned. Må se så vidt det er over kanten, kjenne ryggen svaie når tærne stikker utenfor. Åfyttihelvete, så langt ned det egentlig var. Trønderguttene var små, hvite stankelbein samlet ved bassengkanten, med de mørke luggene vendt oppover. Jeg svelget hjertet ned på plassen det hørte til, og så ned en gang til. Vannet så så grunt ut herfra, her på toppen ble alt litt grunnere. Men man feiger ikke ut når man først er der.

Jeg var elleve år gammel, og selv da visste jeg at det er en skam å snu. Man går hele veien, helt over kanten, helt til avgrunnen.

Jeg snudde meg, og gliste til de andre som hadde blitt med meg opp. Vi var tre stykker, tre oslojenter på elleve-tolv år, de eneste som hadde tatt turen opp alle trappene til timeteren den dagen. "Sees nede!" Så forsvant kanten, trønderguttene, kloren, hjerteslagene, stillheten. Tiden sto stille. Det var tomhet. Jeg falt. Vannskorpa skjøt i været for å møte meg. Jeg måtte strekke tærne, rette opp ryggen. Jeg falt uendelig lenge. Jeg så veggen før jeg så bobler. Ren landing, ti stilpoeng. Jeg brøt vannflaten, svømte til bassengkanten. Det er alltid en skam å snu.

Thought Of You.

Har du noen gang blitt truffet så hardt i hjertet at det kjennes ut som om ribbeina skal sprenges, magen vrenges og hodet snus opp ned? Har du noen gang kjent den fysiske smerten det er å finne noe som er så vakkert at du ikke klarer å sette ord på det? Har du noen gang opplevd å finne en sjelden skattekiste, og kjent at verden slutter å snurre et kort øyeblikk, og allikevel blir du helt svimmel?

I midten av det hele.

Coldplay - Paradise (Cover - Tyler Ward)


Midt i mellom franskprøver, nynorske diktanalyser, samfunnsfag- og naturfagsinnleveringer, forsinkede busser, blå trikker, tårer, løpeturer opp og ned trapper, stressede telefonsamtaler, lattere, floker i håret, piggsko, sportsteip, voltarensalver, hårbørster, hull på bukseknær, rundkjøringer, foldede hender, forsvunne hårstrikker og sokker, ødelagte ørepropper, tynne vårjakker, treninger, klapp på skuldre, solbriller, flying hit og dit, gråtende småbarn, gamle menn, ungdomsmesterskap, kyss på pannen, TVprogrammer ingen ser på, soloppganger, gullmedaljer, badekåper, butikkturer, penner som skriver blått, solnedganger, gamle bøker, innpust, vektløfting, epler, bytting av lyspærer, utpust, åpne dører og smil og hverdager, finnes det stille øyeblikk. Øyeblikk verden står stille, og det er bare deg og øyeblikket. Akkurat dette øyeblikket er 2 minutter og 59 sekunder langt, og verdt å ta seg tid til.