The daisy's for simplicity and unaffected air.

Ett år har gått. Første året på videregående overlevd. Jeg har sommerferie. Det har gått så fort, dette året, det var så rart å signere det siste papiret, det samme papiret jeg signerte den dagen jeg plutselig skrev meg inn på Wang Toppidrettsgymnas. Sånn har dette året vært. Det har gått kjapt i svingene, og jeg har egentlig gjort mitt beste for å bare henge med. Men det har vært bra. Bra på så mange måter. Har lært så mye. Fått så mye ut av det. Jeg er så fornøyd med selve skolen og opplegget, spesielt lærerne. Møtt så mange nye mennesker, fått så mange nye impulser. Kommet meg litt bort fra "hjemme", og alle som er "hjemme". Jeg har trengt det. Trengt noe nytt. Trengt å komme meg bort fra alle som var ute etter å lage kvalme eller som rett og slett kjedet meg. Jeg er nok ikke sammensatt slik at jeg kan gro fast på ett sted over lengre tid. På en annen side, ved å komme meg ut har jeg fått sterkere bånd til de "hjemme" som er verdt å holde på. Wolfpacken, for eksempel. Eller bestevenninnen. Eller han fine kjæresten. De neste to månedene blir bra, med Italita- og Spania-tur. Men først er det to uker som friidrettstrener på GIF Sommerleir som venter. 

Hullene.

Hullene i hjertet og magen og brystkassen og hodet blir ikke mindre. De vokser. Det spiller ingen rolle hvor mye kjærlighet og luft og vann som strømmer inn, de bare vokser og vokser innover, nedover, dypere. De er gjemt under et lag med noe, og noen ganger virker dette noe så sterkt og solid at smilene er ekte og latteren sannferdig. Dette noe strekker seg vidt og bredt i både hjertet og magen og brystkassen og hodet, spesielt med en venninnes armer rundt halsen eller en kompis' vennskapelige slag i armen eller kjærestens fingre bak nakken, så vidt og bredt at det nesten fyller opp alle hullene til randen, i alle fall så mye at de går i dekning, de finnes ikke, de er bortgjemt i sinnet for den stunden dette noe eksisterer. Og så blir det borte. Dette noe. Forlater kroppen i et utpust, i en ytring, i et blikk, i et kast på et hode. Roen og freden forsvinner for et flyktig øyeblikk og ingenting gir mening, det finnes ingen kontroll, det finnes ingen tråder som binder drømmene til virkelighet, sinnet til verden. Likedan som smilene og latteren var ekte, er skjelvingene gjennom kroppen per halvdesperate forsøk på å gjenvinne kontrollen like virkelige.

Det er for mye urettferdighet. For mye egoisme. For mye smerte. For mange som lider. For mange som er ute etter å såre. For mange ufortjente ofre. For mange som ikke vet hva de selv er verdt. For mange som ikke får det de fortjener. For mange som får for lite i forhold til hva de gir. For mange som lever i en evig sirkel av å ikke nå frem, ikke på grunn av mangel på egne ferdigheter, men på grunn av andres manglende evne til å se dem. Se dem for hva de er. Se styrken, se ferdighetene, se potensialet, se utviklingsmulighetene, se alle aspektene. Se hullene. Se dette noe som er en skjermende hånd mot dette indre de ikke vil noen andre skal se. Se øyeblikket hvor mennesket trekker seg inn i seg selv, og ikke lenger er et fullkomment menneske, men et sinn som er skadet av for mange for mange nedturer, for mange smeller i vegger, som har for mange hull. Se øyeblikket, gjenkjenne det for hva det er, og trekke mennesket ut av mørket det holder på å stige inn i, og heller trekke det med seg inn i varmen i en venninnes klem, en kompis' armslag, en kjærestes forsiktige grep om nakken. Og så gjøre det igjen, og igjen, og igjen, utrettelig, inntill den dagen hullene bare er små forsenkninger i sinnet.

Out of order.

Det er noe galt med internettet hjemme og med eksamenstid på skolen, er også nettet der skrudd av. For å forklare grunnen til mitt fravær. I min favør; I mellomtiden har jeg levd. Jeg har pustet, drukket, hørt, smakt og følt sommeren som endelig har kommet til vårt ellers så kalde og ubarmhjertige land. Jeg har vært syk med et virus i som har satt i gang et opprør i kroppen min, og det var jo så flott og fint og fantastisk å sitte med dette innabors under skriftlig eksamen i engelsk. Nei. Men jeg har ikke hatt hjerte til å sitte inne i dette fantastiske været vi har hatt i det siste, i stedet har jeg vært ute stort sett hele tiden - friidrettssesongen har endelig begynt! Bare denne siste uken har jeg brukt fire av syv dager på friidrettsbanen på forskjellige stevner. Og de har gått bra, tatt i betraktning at det fremdeles er tidlig i sesongen! Jeg har vært på to stavstevner (3-metersgrensen ble brutt på andre forsøk med 3.10, og det kan slås fast at jeg vil høyere, mye høyere!), og Romerikslekene. Med 4/4 medaljer i gull og to helt nye perser i spyd (jeg tror ikke jeg klarer å beskrive gleden over at det endelig har det løsnet!) og diskos (det er 1,02 meter igjen til 40 meter, som har vært det store målet en stund), er jeg fornøyd med ukens resultater og progresjonskurven jeg nå har begynt på. Enda har jeg mye å lære, men det er så deilig å kjenne at teknikken satt relativt bra, selv med sykdom og potensiell allergi mot pollen herjende i kroppen. Han fine har også endelig kommet hjem fra treningssamling, og så fort sykdommen forlater kroppen min, er livet veldig, veldig bra!

Tornerose sov i hundre år.




Dette er hva jeg bruker kvelden min på - no shame, som de sier. Jeg gjenopplever den tidligste barndommen min, og plutselig skjønner jeg hva bakgrunnssangerne synger om. Herregud, så mye jeg ikke fikk med meg som liten. Tror jeg gikk glipp av en del viktige poenger.

You may know me as a former 'most love only last a while.'



He Is We - Everything You Do

Lillesøster er fin, jeg ser først nå at kameraet har ikke hørt etter når det kommer til fokus, russen er russ, treningene går ganske bra, og jeg har det travelt for tiden. Det er snart eksamenstid og jeg krysser  fingrene for å ikke komme opp i det hele tatt, samt at jeg ikke blir kidnappet og teipet fast til flaggstenger av disse bakfulle nittenåringene som går rundt i snekkerbukser. Jeg gleder meg sånn til sommerferie og varme og sand, og ellers er livet ganske bra, altså!

Vi var som en kodelås der det siste tallet aldri helt kom på plass.


Vi som trodde vi var så bra. Vi som trodde vi kunne legge verden for våre føtter, så lenge vi gjorde det sammen. Vi som trodde vi var uadskillelige. Vi som hadde sett lyset, hadde planer, vi som skulle gjøre så mye, gi verden så mye av oss selv. Vi som spant oss inn i drømmer og glemte virkeligheten. Vi som gikk blant konger med hevede hoder, klarer ikke en gang se på støvkornene i veikanten når vi ufrivillig møtes.

Det er ingen ord. Ingen vitser. Ingen latter. Ingenting. Bare den tomme stillheten. Speilbilder som ser bort. Rom som plutselig er for små. Bøyde nakker og skuldrer. Lukkede dører. Stille skrik. Luft som er vanskelig å puste i. Utstående kragebein. Bortvendte rygger. Iskalde blikk. Knuste hjerter.
Frosne sinn.

Og så sitter vi på hver våre kanter av det lille stedet vi bor på; selv om vi bor ti minutter unna hverandre, en gate fra hverandre, et kvartal fra eller til; vi aldri vært mer isolert enn nå. Det slår meg at slik har det egentlig alltid vært, det er bare det at nå har virkeligheten endelig sprukket såpeboblen av de fineste drømmer og de klareste farger. Noen av oss drukner sorgene i en pils for mye, i en burger, i en vinflaske. Noen av oss gjemmer sorgene i skittentøyshaugen, i oppvaskkummen, i de gjørmete skoene. Felles for oss alle er at vi finner et substitutt: Noe som for øyeblikket er verre enn sorgene, som for eksempel å løpe tre tusen meter så fort man kan eller å nekte og spise en hel dag, for sulten er bedre enn sorgen. Vi er alle redde for mørket. Og så sitter det folk der ute et sted og lurer på hvorfor vi er så upfucka i hodet, og alt vi klarer å gjøre er og se på den knuste vinflasken, de stinkende sokkene eller den tomme tallerkenen og si: "Beklager rotet."

Barndomsminner i form av vannblemmer.




I påsken har jeg gjort det jeg alltid har hatt lyst til å gjøre: brukt tre timer på å gå opp til fjelltopper, og ti minutter på å komme meg ned. Melkesyren, stølheten og utmattelsen som kom på vei oppover var definitivt verdt det så fort brettet ble spent fast og vi suste nedover ukjørte heng dekket med en halvmeter puddersnø. Kusinen min, søsteren min og jeg har knust fedrene våre i Bezzerwizzer, og jeg har funnet min gamle GameBoy med både batteri og Super Mario. Da påsken tok slutt og skolen begynte på nytt, har uken vært fullbooket av treninger og tentamener og vannblemmer: for første gang på sikkert fem år har jeg fått de gamle, velkjente blemmene i hendene jeg gikk rundt med da turntreningene startet opp etter en lang sommerferie. Ble nesten litt nostalgisk. Jeg har sluknet momentant i varme og trygge armer, som tålmodig lot meg sove i timesvis. Jeg har vært i attenårsdag, spilt iPhone-spill, drukket te og gledet meg til boken pappa har kjøpt til meg kommer. Kommer til å kjøpe, han vet det bare ikke enda. Jeg har lyst til å begynne å ta bilder igjen, så fort været bestemmer seg for hva slags vær det faktisk skal være. I løpet av treningen jeg nettopp hadde, var det sol, regn og snø samtidig.