Bildedryss Italia.

Jeg har hatt det så sinnssykt bra. Så reiser jeg til Spania i morgen. I tre uker. Kjæresten kommer ned etter en ukes tur i fjellet med kompisene. Jeg er slik en heldig jente at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg en gang.

I Italia.

I Italia finnes det trafikkregler og høyreregel, men ingen følger de egentlig. I Italia kjører man i 120 i 60 sonen. Jeg tuller ikke, de gjør det. I Italia kjører de vespaer og sykler midt i veiene, uten en eneste bekymringsfull tanke i hodet når de brått tar usvinger og feil vei i rundkjøringer. I Italia er den gule streken i midten av veien bare et forslag på hvor delingen av veien er. I Italia er det "null stress, det går fint med et lite glass til før turen hjem, det er stygt å si, men hallo, det er Italia!" i følge den italienske kelneren med sort tversoversløyfe. I Italia er det varmt - hallo, sommer, hallo strand, hallo skyfri himmel, hallo 23 grader kl 23, hallo alt Norge ikke er. I Italia har jeg blitt brent av maneter, og jeg forstår ikke helt hvor den store smerten skal slå inn. Den store smerten slår inn i øynene når jeg går langs stranden: speedoer er det nyeste innen badetøy. Det som sitter best på netthinnen er bildet av to godt voksne menn med hengemager og hengekropp, iført matchende, minimalistiske speedoer. Ellers i Italia er det vakkert. Den ene kvelden satt jeg bare og stirret på landskapet og derfor ledd litt av, så vakkert er det. I Italia kan til og med jeg føle meg litt fin og se meg selv i speilet. Sommer, sol og saltvannskrøller er ikke så ille. I Italia er det sandstrender med private områder for hotellene, og da jeg lurte på hvor alle andre egentlig kunne bade fikk jeg et gebrokkent italienskengelsk svar à la: "one kilometre, blablablabla, 250 meter," og jeg ble ikke så mye klokere på annet enn at det er fint å bo på hotell. Hotellet er fantastisk, for øyeblikket ligger jeg og drar meg og bruker opp internettiden mens han jeg deler rommet og alt dette fine med spiller tennis. I Italia går det an å bli enda mer forelsket i et land og en gutt og resten av verden. Italia tar pusten fra en.

Ett skuddsekund.

Sommerferie, dag 2: Har allerede glemt hvor jeg finner alarmklokken på telefonen.

Sommerferie, dag 4: Døgnet er snudd.

Sommerferie, dag 5-9: Med EM i friidrett på TV, glemmer jeg helt å spise og drikke og sove, og min far må sørge for å få i meg næring. Selv om våre største ble skadet eller ikke var på topp, var det fantastisk morsomt å se de yngre utøverne stå på. OL-forhåpningene er skyhøye!

Sommerferie, dag 7: Spydteknikken har løsnet, og plutselig går spydet nesten ti meter lenger med 70% bruk av kreftene som bor i meg. Diskosteknikken har også løsnet, plutselig lander både spydet og diskosen på over 40 meter og jeg skjønner ingenting, men elsker følelsen av at kompassnåla peker i riktig retning. 

Sommerferie, dag 10: Med første dag av siste uken på jobb unnagjort, har jeg storkost meg sammen med friidrettsbarna på GIF Sommerleir. Været har stort sett vært bra, men de dagene det har regnet har det bøttet ned. 700 kids som trenger tak over hodet og underholdning i fire timer setter virkelig kreativiteten på prøve.

Natt til 1. juli fikk vi ett ekstra sekund, fordi jorda roterer saktere og saktere. Det visste jeg ikke da, men ett sekund mer i et par trygge armer er mer enn hva jeg kan spørre om i midten av mørke netter jeg ikke får sove. Om fem dager får jeg være med han i en hel uke i strekk. Det blir så bra. 

Her er forresten meg. Opp ned. Jeg er penere den veien.

The daisy's for simplicity and unaffected air.

Ett år har gått. Første året på videregående overlevd. Jeg har sommerferie. Det har gått så fort, dette året, det var så rart å signere det siste papiret, det samme papiret jeg signerte den dagen jeg plutselig skrev meg inn på Wang Toppidrettsgymnas. Sånn har dette året vært. Det har gått kjapt i svingene, og jeg har egentlig gjort mitt beste for å bare henge med. Men det har vært bra. Bra på så mange måter. Har lært så mye. Fått så mye ut av det. Jeg er så fornøyd med selve skolen og opplegget, spesielt lærerne. Møtt så mange nye mennesker, fått så mange nye impulser. Kommet meg litt bort fra "hjemme", og alle som er "hjemme". Jeg har trengt det. Trengt noe nytt. Trengt å komme meg bort fra alle som var ute etter å lage kvalme eller som rett og slett kjedet meg. Jeg er nok ikke sammensatt slik at jeg kan gro fast på ett sted over lengre tid. På en annen side, ved å komme meg ut har jeg fått sterkere bånd til de "hjemme" som er verdt å holde på. Wolfpacken, for eksempel. Eller bestevenninnen. Eller han fine kjæresten. De neste to månedene blir bra, med Italita- og Spania-tur. Men først er det to uker som friidrettstrener på GIF Sommerleir som venter. 

Hullene.

Hullene i hjertet og magen og brystkassen og hodet blir ikke mindre. De vokser. Det spiller ingen rolle hvor mye kjærlighet og luft og vann som strømmer inn, de bare vokser og vokser innover, nedover, dypere. De er gjemt under et lag med noe, og noen ganger virker dette noe så sterkt og solid at smilene er ekte og latteren sannferdig. Dette noe strekker seg vidt og bredt i både hjertet og magen og brystkassen og hodet, spesielt med en venninnes armer rundt halsen eller en kompis' vennskapelige slag i armen eller kjærestens fingre bak nakken, så vidt og bredt at det nesten fyller opp alle hullene til randen, i alle fall så mye at de går i dekning, de finnes ikke, de er bortgjemt i sinnet for den stunden dette noe eksisterer. Og så blir det borte. Dette noe. Forlater kroppen i et utpust, i en ytring, i et blikk, i et kast på et hode. Roen og freden forsvinner for et flyktig øyeblikk og ingenting gir mening, det finnes ingen kontroll, det finnes ingen tråder som binder drømmene til virkelighet, sinnet til verden. Likedan som smilene og latteren var ekte, er skjelvingene gjennom kroppen per halvdesperate forsøk på å gjenvinne kontrollen like virkelige.

Det er for mye urettferdighet. For mye egoisme. For mye smerte. For mange som lider. For mange som er ute etter å såre. For mange ufortjente ofre. For mange som ikke vet hva de selv er verdt. For mange som ikke får det de fortjener. For mange som får for lite i forhold til hva de gir. For mange som lever i en evig sirkel av å ikke nå frem, ikke på grunn av mangel på egne ferdigheter, men på grunn av andres manglende evne til å se dem. Se dem for hva de er. Se styrken, se ferdighetene, se potensialet, se utviklingsmulighetene, se alle aspektene. Se hullene. Se dette noe som er en skjermende hånd mot dette indre de ikke vil noen andre skal se. Se øyeblikket hvor mennesket trekker seg inn i seg selv, og ikke lenger er et fullkomment menneske, men et sinn som er skadet av for mange for mange nedturer, for mange smeller i vegger, som har for mange hull. Se øyeblikket, gjenkjenne det for hva det er, og trekke mennesket ut av mørket det holder på å stige inn i, og heller trekke det med seg inn i varmen i en venninnes klem, en kompis' armslag, en kjærestes forsiktige grep om nakken. Og så gjøre det igjen, og igjen, og igjen, utrettelig, inntill den dagen hullene bare er små forsenkninger i sinnet.

Out of order.

Det er noe galt med internettet hjemme og med eksamenstid på skolen, er også nettet der skrudd av. For å forklare grunnen til mitt fravær. I min favør; I mellomtiden har jeg levd. Jeg har pustet, drukket, hørt, smakt og følt sommeren som endelig har kommet til vårt ellers så kalde og ubarmhjertige land. Jeg har vært syk med et virus i som har satt i gang et opprør i kroppen min, og det var jo så flott og fint og fantastisk å sitte med dette innabors under skriftlig eksamen i engelsk. Nei. Men jeg har ikke hatt hjerte til å sitte inne i dette fantastiske været vi har hatt i det siste, i stedet har jeg vært ute stort sett hele tiden - friidrettssesongen har endelig begynt! Bare denne siste uken har jeg brukt fire av syv dager på friidrettsbanen på forskjellige stevner. Og de har gått bra, tatt i betraktning at det fremdeles er tidlig i sesongen! Jeg har vært på to stavstevner (3-metersgrensen ble brutt på andre forsøk med 3.10, og det kan slås fast at jeg vil høyere, mye høyere!), og Romerikslekene. Med 4/4 medaljer i gull og to helt nye perser i spyd (jeg tror ikke jeg klarer å beskrive gleden over at det endelig har det løsnet!) og diskos (det er 1,02 meter igjen til 40 meter, som har vært det store målet en stund), er jeg fornøyd med ukens resultater og progresjonskurven jeg nå har begynt på. Enda har jeg mye å lære, men det er så deilig å kjenne at teknikken satt relativt bra, selv med sykdom og potensiell allergi mot pollen herjende i kroppen. Han fine har også endelig kommet hjem fra treningssamling, og så fort sykdommen forlater kroppen min, er livet veldig, veldig bra!

Tornerose sov i hundre år.

 

Dette er hva jeg bruker kvelden min på - no shame, som de sier. Jeg gjenopplever den tidligste barndommen min, og plutselig skjønner jeg hva bakgrunnssangerne synger om. Herregud, så mye jeg ikke fikk med meg som liten. Tror jeg gikk glipp av en del viktige poenger.