15. oktober 2012.

Tenk om livet ikke blir som planlagt? Tenk om det tar en uventet vending, en høyresving der det skulle til venstre, en omvei mot nord i stedet snarveien i øst? Tenk om det går ned i stedet for opp, og går motsols i stedet for medsols? Tenk om det klikker i stedet for å smyge, tenk om det kryper fremfor å gå? Tenk om det plutselig en dag bestemmer seg for å snakke fransk med deg, og du ikke forstår ett ord? Tenk om det blir for lett, fjærlett, tenk om det derfor blir et bittert, kjedelig og uambisiøst liv? Tenk om det blir for hardt, tenk om det knuses som tørre løv under tunge vintersko og at det derfor blir et bittert, kjedelig og uambisiøst liv? Tenk om det ikke betyr noe, tenk om alt er for ingenting, tenk om alt betyr noe, tenk om alt er for alt? Tenk om alt arbeidet er forgjeves. Tenk om alt livet står for, ikke betyr noe, tenk om det bare er tilfeldige vendinger og retninger som... Som bare forsvinner i et mønster uten mening, i en grå tåke av alt og ingenting.
Jeg kan sove en time lenger i morgen, slutter tidligere også. Helst vil jeg ha en vanlig skoledag. Er ikke så keen på å sitte og høre på historier jeg ikke vil høre. Tenk om du innser at jeg lyver? Tenk om du innser at jeg samtidig alltid snakker sant? Tenk om det ikke går. Det klarer jeg ikke. Det må gå. Det kan ikke bare være et grått tomrom som venter, det må være noe mer. Det kan ikke bare være en eneste stor tilfeldighet.

Ubalansert fordeling av kapasitet.

Oppropet tas i klasserommet ved siden av kafeteriaen. Det må være en førsteklasse som har engelsk, jeg hører nemlig gamlelærerens stemme gjennom en lukket dør og en trappeoppgang. Stemmen snakker engelsk. Klassen svarer på det som angivelig skal være et forsøk på engelsk. Og her sitter jeg. I kafeteriaen. Seks minutter over åtte, pluss femtitre sekunder. Egentlig skulle jeg vært på trening, men med en bryggende forkjølelse og høstkulden i blodet, er det en dårlig idé å være potensiell smittekilde blant resten av morgendagens toppidrettsutøvere. Bare det å være potensiell smittebærer er grunn nok til lynsjestemning omtrent. Det er sånn det skal være. Biologibøkene ligger åpnet og klare på bordet - de ser anklagende på meg, som i stedet for å lese til prøven som kommer i fjerde time lar fingrene hamre over tastaturet og forme ubetydelige ord og poengløse setninger. Bruksfordelingen mellom min venstre og høyre hjernehalvdel ligger vel på rundt en 90 prosent til 10 prosent. Venstresiden er overopphetet og på randen av massivt kræsj, høyresiden skriker etter oppmerksomhet og har ekstreme abstinenser. Jeg har mareritt om logaritmer og fosfolipider og atommasser som prøver å drukne meg i strykkarakterer når jeg sover, og når jeg er våken stirrer - som sagt - bøkene anklagende på meg fordi jeg gjør noe annet enn å sitte med nesa i dem konstant. Fargene i verden der jeg går og står presser seg opp i ansiktet på meg og sier "Hallo, du har ikke sett oss, hørt oss eller kjent oss på lenge," og alle tankene mine har samlet seg i en liten kompakt ball bakerst i nakkegropen min, en hodepine jeg ikke blir kvitt. Hodet mitt er fyllt til randen, men det er fremdeles plass til mer! Jeg kjeder meg ikke ett eneste sekund, for hver eneste time er fyllt med ting jeg ikke vet fra før, og det er så deilig å ikke kjede seg på skolen. Det er så fantastisk at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne en gang. Jeg må bare komme inn i flyten først, sånn at jeg ikke går rundt og er kvalm på grunn av manglende søvn. Etter å ha gå på ti timer søvn sammenlagt de siste nettene, må jeg bare overleve denne siste dagen, disse siste timene, før ferien begynner. Forhåpentligvis kommer den høyre hjernehalvdelen i bruk igjen. Jada, kjære biologibøker, jeg kommer, jeg skal lese om cellers organeller nå. Jeg lover.

Verden er vakker, folk er flinke.

http://timescapes.org

Hele mitt vesen er revet i fillebiter og satt sammen igjen i helt nye dimensjoner, retninger og perspektiver. Jeg tror jeg dør, og jeg har aldri vært mer levende.

If we can't live together, we're going to die alone.

Michael Giacchino - Life and Death

Jeg prøver å være flink. Jeg lover. Jeg vil så gjerne være flink i dine øyne.

Jeg er bare så redd for å ikke være flink nok. Er så redd for å bli etterlatt. Er så redd for å være alene. Er så redd for å ikke ha deg der. Uansett hvem du er.

"Det er lettere å forlate noen enn det er å bli forlatt."

the quiet place er det som får meg gennom dagen når jeg trenger en pause. Når alt raser sammen og verden faller i grus. Eller når jeg bare har for mye på tapetet.

Morsomme historier.

Jeg har så mye gøy å fortelle deg. Som da jeg møtte på bærumsguttene X og Nikolai i Arkaden, som at lillesøster har konfirmert seg, som at han fine har holdt ut med meg, meg selv og jeg i ett helt år. Som at jeg har begynt i andre klasse, at jeg har fysikk, kjemi, r-matte og biologi, som at jeg stortrives med fagkretsen min, og er storfornøyd med lærerne mine i år også. Jeg har også vært hos legen og beinet mitt har de dratt i alle mulige vinkler, de har tatt ultralyd av det, og jeg har sett en irritert sene og løse beindeler i kneet. Trodde ikke det gikk an å ha både slatters og jumpers knee på samme kneet, men javel, det er bare livstruende i den forstand at jeg ikke får trent skikkelig før det er bra. Men alt dette skal jeg fortelle deg når jeg har såpass med overskuddsenergi at jeg gjør noe annet enn å se på House og sitte med nesen i skolebøkene mine på t-banen.

Ihjelstukkede busseter og ensomme mennesker.

Signaturer risset inn i ryggene. Svake streker som skinner forsiktig utover, som svir seg enda dypere innover enn hva som var planlagt. Glemmer ikke signaturene, merkene, kunne like gjerne vært skrevet med hvite fjærpenner og neonblekk. Skjelsord skrevet med blekk som ikke går vekk i ansiktene. Selvlysende, kan ikke komme unna det. Mishandlede kropper, som har bulker, dype hull, tyggis festet i de sårbare gropene i nakkene. Skamfert. Når ble samfunnet slik? Når begynte man å bære våpen til å stikke dypt med, når begynte man å ytre ord som kanskje stikker enda dypere? Når begynte plyndringen av tilliten, av tryggheten? Når begynte man å lage dype hull, bulker og riper, når begynte denne selvdestruktive oppførselen? Når ble samfunnet busseter - stillesittende og aksepterende, apatiske omtrent, ovenfor denne ødeleggelsen? Når sluttet vi å bruke stemmene som en gang ropte så høyt?

Bildedryss Italia.

Jeg har hatt det så sinnssykt bra. Så reiser jeg til Spania i morgen. I tre uker. Kjæresten kommer ned etter en ukes tur i fjellet med kompisene. Jeg er slik en heldig jente at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg en gang.