Pointless meanings.

Selv om jeg irriterer meg over folk som hermer, så er det smigrende på en måte også. Men mest av alt er det bare veldig irriterende når man for en gangs skyld finner på noe originalt selv, så kopierer andre det og påstår at det var de som fant det på. Herming funker helt fint så lenge man ikke påstår at man har funnet det på selv, og gir creds til vedkommende som faktisk fant det på hvis det er noe bra. Jadda, det er veldig lost, og jeg ler ofte av folk som krangler om noe så idiotisk som hvem som fant på hva, men allikevel. Ofte er det trender og klesstil and so on det går i, og det er jo bare teit å diskutere, for ofte er det "fashion-experts" som har kommet opp med det. Men når det handler om ting som har blitt en del av andres identitet, så blir det noe annet. Da kan det være en spesiell grunn til at vedkommende har begynt med en ting, som ingen andre vet om, og da blir det bare latterlig å kopiere noe man ikke vet hva er. Hvis det er en person som har funnet på noe unikt ingen har, så vil alle ha det, sånn er verden. Men så er det noe med at hele pointet var å skille seg ut i første omgang, og hvis alle hermer, så skiller man seg ikke ut lenger. Herming viser egentlig bare at hermere mener at noe er kult, og vil være sånn, men det finnes grenser også. Jeg kopierer selv, fordi jeg synes likte den eventuelle greia, men jeg prøver å lage min egen vri på det. Sånn at det i hvertfall blir en liten forskjell, og ikke blind kopiering. Originalitet krever guts, ikke vær en copy-cat.

Fra en ting til en annen: Jeg leste ferdig Twilight/Evighetens Kyss av Stehpenie Meyer i går, som jeg regner med at de fleste (jenter) har lest. I det minste har folk sett filmen, eller hørt om greia. Jeg synes den var overraskende bra, dessverre jeg har det med å dømme ting før jeg vet hva det er. Jeg lånte boka av Martine, og leste den ferdig på to-tre dager. Jeg synes ikke selve plottet i boka var spesielt breathtaking, jeg har lest andre bøker hvor det er bedre skille fra hoveddel til avslutning. Plutselig var boka slutt før man kom til det mest spennende i plottet, liksom. Ting skjedde alt for raskt, etter min mening. Men på en annen side var det et eller annet som gjorde at jeg ikke klarte å legge fra meg boka, det var hvordan Meyer beskrev og skildret romansen mellom Edward og Bella. Man ble på en måte fanget inni der, og kom ikke ut. Jeg brukte seriøst krefter på å legge fra meg boka. Det at Edward var vampyr og hvordan Bella godt kunne ha tenkt litt mer over konsekvenser og sånt, ble liksom ikke så farlig, for hun beskrev følelser enhver tenåringsjente går igjennom på en måte som gjorde at man nesten skulle ønske at det ikke var en oppdiktet historie, men virkelig. Det ble nesten irriterende at det ikke var virkelig også.

Og sånn helt til slutt viser jeg stolt fram mine fritidsproblemer. Eheheee... (:

Sånn nice, rød blomst. Av et eller annet slag.

Og sånn, mine damer og herrer, ser Kaisa ut når hun får sola i øynene.


God påske videre!