Don't cry because it's over, smile because it happened.

Det er klart det svir litt å tenke på det - Får lyst til å la det blanke i øynene bli til ordentlige tårer, samtidig som man må le og smile av minnene. Hva vi gjorde, hva vi lo av, hva vi snakket om. Hvordan brystkassen snørte seg sammen så det ble vanskelig å puste. Skjeve smil, smånervøs latter, forsiktig kontakt. Sommerfugler i magen, og for en liten stund å leve i en boble hvor det bare eksisterte to personer. Hvor trygg jeg følte meg og ønsket at tiden kunne stoppe. Hvor fælt det var å gå hver sin vei, og hvor dramatisk det virket der og da. Det begynner å bli en stund siden, men allikevel eksisterer sommerfuglene ennå. Minnene om det skjeve smilet varmer like mye, og det er fremdeles like vanskelig å puste. Bare en sommerflørt, jada. Men kanskje noe mer også?

Jeg savner å spille pokémon, bilspill, fotball, volleyball og musikk sammen med venner.
Uansett, når man våkner før klokken 8, er det noe galt. Når det regner, lyner og tordner og det er godt over 30 grader ute, er det noe galt. Alle rundt meg har fått det for seg at de bare må leke mora mi, og bosser meg rundt i alle retninger. Bare én har den egentlige retten til det, og hun er den eneste som ikke klager annenhvert sekund på meg. Setter demonstrativt musikken i øra på unødvendig høyt nivå og ignorerer dem. Men det er greit, for noen dager må rett og slett bare være gale. Jeg ser ut som en spedalsk selvskader med alvorlige problemer. Hele kroppen - spesielt armer og bein - er overdekket av noen kratere av noen myggstikk, som er klødd hull på. Betente myggstikk blir stygge arr, jeg vet det så godt, men jeg klarer ikke la være å klø på det. Død over de jævla myggene, finn noen andre å suge blod fra!