Fritidsproblemer.

"Smerte er noe som sitter i hodet, en tilstand det er mulig å ignorere."

Jappda, jeg motsier prinsippene mine i dag. Jeg har en liten mistanke om at noen mennesker er satt sammen slik at de nyter at andre har det verre enn dem selv, for da føler de seg ikke så miserable. Merk: Noen, ikke alle. Ellers er jeg naiv nok til å tro at folk er glade i å redde verden. Og hvis du ikke hører til noen steder, så finnes det andre blogger å lese. :)
Anyways: jeg er støl i hele kroppen fra i går. Åssen har jeg greid å tryne sånn at skuldrene er støle?! Altså, jeg skjønner at beina er døde, det hadde jeg egentlig forventet. Men å være støl i skuldre og overarmer? Hva søren, liksom?
På et vis er det litt digg allikevel. Har du vondt, så veit du at du lever. Men det fins da grenser for hvor mye jeg skal ha bevis på det også.
Jeg vet jeg har skrevet om den stygge ryggen før, og jeg gjør det igjen. Fy fader, nå kan det godt gå over, synes jeg. Like vondt er det ennå, og det har gått noen uker nå, I think. Vondt i hodet har jeg også, overload fra den siste norsktimen hvor vi ikke gjorde en dritt.

Men tilbake fra hverdagen og over til tankene, og hele poenget med den begynnende setningen. "Smerte" kan være flere ting, egentlig. Det kan være at du tryner på sykkelen og får vondt i beinet. Det kan være at kjæresten slår opp og du får kjærlighetssorg. Det kan være at en nær forsvinner. Det kan være at du føler deg svikta eller at du svikter noen. Og så videre. Det er både fysisk og psykisk. Jeg tror det kan være mulig å trene deg opp til å ikke føle alle de negative følelsene. Men da tror jeg du slutter å føle andre ting også. Hvordan kan du vite når du er glad hvis du ikke vet når du er lei deg?
Verden er én hel motsetning. Føler du sorg, kan du føle glede. Har du fremgang kommer til også til å ha motgang. Er det rart det er krig i verden?

Og så hopper vi over til tittelen på innlegget. Siden jeg ikke har vært på trening i dag, har jeg hatt tid til å gjøre ting jeg aldri har tid til ellers:
BILDEREDIGERINSNØØØRD! Jeg herpet et bilde jeg tok for en tid tilbake. Det var litt morsomt, og selv om jeg suger, så deler jeg ferdighetene mine med deg. (h)


Original.



Redigeringa er litt amatør-aktig, og veldig enkel egentlig. Litt endring av farger og kontraster + tekst. Og siden det er jeg som har fotografert og redigert bildet, er det også jeg som har copyright. :)
Jeg har også et nydelig bilderedigeringsprogram, som hjelper en del.

Aktivitetsdag.

Årets vinteraktivitetsdag, ladies and gentlemen, gikk til Kollen. Det var en del valgmuligheter, ishockey o.l, isfiske, aketur, skitur, Hafjell og Kollen eller noe i den duren. Jeg ville ikke til Hafjell, for da hadde det såkalte "ryktet" mitt dratt til helvete og tilbake igjen. Og så skulle en del av vennene til Kollen, så jeg slapp å drite meg ut alene. Du kan si hva du vil om andre bakker, men Kollen er og blir den jeg liker best. Og det var kjempegøy å stå i dag! Perfekte forhold, nesten ikke vind, og akkurat passe med sol. Føret var helt sinnsykt bra, man fikk grep på snøen, men det gikk fort allikevel, på en måte. Til vanlig har jeg ikke tid til å ta en tur opp og stå litt, så det er kjempenice når vi har sånne hele dager med skolen, slik at jeg kan kjøre til beina knekker under meg. Jeg har heller ingen folk i nær omkrets som er glad i å bli tvunget opp og kjøre, så derfor er det så fint når det er lærerne, og ikke jeg, som tvinger dem.

Vi dro opp klokken 10, Martine og jeg ble kjørt av pappa, som var så snill å kjøre oss opp. Der møtte vi veldig mange folk fra skolen, det var veldig mange fler enn forventet, egentlig. Men det var bare morsomt. Så kjøpte vi dagskortet, og begynte å kjøre. Martine og jeg kjørte snowboard, men hun byttet til slalåm. Da fikk vi kjørt litt mer. Stakkars, kan ikke forvente at hun skal opp i Olabakken med brett når hun bare har stått 6 timer på det til sammen. Så Kaisa var outsideren i gjengen som kjørte sammen, eneste på snowboard. Men det er morsomt å være outsider, så det var ikke noe problem.
Vi kjørte vel egentlig over alt, og var en gjeng på et noen kompiser fra barneskolen og noen fra den nye klassen, + MK og meg. Jeg begynte endelig å hoppe "skikkelig", altså litt mer enn 3 cm over hoppet. Mwhihi! Tiden fløy, og plutselig var klokka rundt 13-14 på ettermiddagen, og dagen slutt for de som skulle hjem når "dagen var slutt". Etter litt om og men fikk jeg lov til å bli igjen i bakken. Kjørte sammen med noen kompiser fra den gamle barneskoleklassen, siden MK dro hjem. Vi ble til klokka 16, da var vi utslitte og døde i beina. Bokstavelig talt. Jeg klarte nesten ikke å gå ned trappa i sta. Men det var en ekstremt morsom dag, uansett hvor sliten jeg nå er.
Og sånn helt til slutt slenger jeg med et par bilder jeg/venner tok, bare for å vise hvor hardt vi regjerer.

Martine og Kaisa later som om de er mer skillsa enn hva de egentlig er. (h)

Keep smiling, people. (:

We ain't gonna live forever, but let's pretend.

Jeg er i et rart humør i dag. Positivt rart, på en måte. Jeg liker det, selv om det er rart. Forestill deg en veldig kullsyreholdig brus med kilende bobler, som smaker litt av alt bra i verden og som lukter av alt som gjør deg glad. Eller du kan forestille deg å gå på skyer(det hadde vært gøy, forresten!). Haha, det var en teit skildring, egentlig. Men jeg kom ikke på noe bedre. Jeg har lyst til å gjøre et eller annet sinnsykt jeg egentlig ikke burde. Hoppe i strikk eller fallskjerm eller what so ever. Litt sånn "lev i dag, dø i morgen med en dæsj av careface på toppen"-attitude. Men det overlever vi. Jeg skal ikke dø ennå. Forhåpentligvis. (:
Hvorfor det er slik? Jeg vet ikke. Eller jo det gjør jeg, men det gjør ikke du. Men det får bare være sånn. Men uansett, så har jeg vært på friidrettsstevne i dag. Det gikk sånn... OK, I guess. Egentlig gikk det dårlig, synes jeg. Jeg ble slått med 2 stygge centimeter i kule, og var megatreig i løpet. Men så har jeg ikke trent skikkelig på 3 uker heller, så kan egentlig ikke forvente så veldig mye mer heller.
Men nå får jeg tydeligvis beskjed om å logge av, for små drittunger er ikke på PC lenger, i følge foreldre.

BarneTV og andre "barnslige" greier.

Åh, herregud, som jeg har savnet BarneTV! Jeg savner å være liten og fremdeles synes at BarneTV er kult, og stirre som limt fast til skjermen. Jeg satt og så på Asgeir og Vaske på BarneTV, som er much better than the crap som går på TV nå. Jeg savner alle de gamle barnetv-programmene, de som var så fantastisk koselige. I motsetning til de greiene som er nå, hvor 10 år gamle drittunger er programledere, som ikke vet hva "programleder" betyr en gang. Ikke vet de hva "skuespill" betyr heller, men det er jo ikke deres feil. Det er de voksne som fyller barna sine med skyhøye tanker om seg selv og hvordan de er. Nå kom det en reklame om en Tv-serie, og jeg ble bare pissed av den.

"Du skal bare drite i å juge så mye!"
"Du har ikke så veldig mye du skulle sagt! Du er ikke så veldig mye bedre sjøl, da!
... NEI, THOMAS, JEG MENTE DET IKKE!"

Give me a break. Som om en elleveåring vet hva det betyr å være sammen med noen, liksom. No offense ovenfor dere som er sammen med noen, koselig nok det. Jeg blir bare så irritert når de får unger til å tro at de vet noe som helst om forhold i det hele tatt. Det hadde ikke så mye med reklamen å gjøre, men jeg følte jeg måtte kommentere det allikevel. Ti, elleve og tolvåringer vet ikke hva det betyr å elske noen. Det blir bare feil å misbruke ordene "jeg elsker deg". Det er noe annet å si det til en venn eller et familiemedlem, men å være elleve år og tro at du har funnet livets store kjærlighet, det blir feil, sort of. Selvfølgelig finnes det sikkert noen unntak her i verden, men tviler på at det er mange, egentlig. Mwhihi, sier jenta som ikke har vært sammen med noen på nesten 2 år. Jeg er bare kresen og faller for feil folk. (h) Og så er jeg ikke falle-for materiale for andre, that's for sure. Men det var ikke dette jeg skulle skrive om, så vi hopper tilbake til barneTV og andre barnslige saker, vi. (:

En av favorittfilmene mine EVER må være Løvenes Konge (The Lion King på engelsk, ja). Den er så fantastisk søt, fin, vakker, trist, hysterisk morsom og så videre med haugevis av adjektiver. Det er noen av det beste Disney har prestert, og det er ikke lite bra det Disney har skapt. Jeg liker faktisk den dubba versjonen bedre, for det er den norske jeg har vokst opp med. Simba, Mufasa, Sarabi, Rafiki, Zazu, Timon og Pumbaa, Nala, Scar og så videre... Jeg digger hele gjengen. Sangene i filmen er sinnsykt fine, og ja: det kommer fra en som ellers hører på bråkemusikk. Sangene er veldig fint dubbet, også. Det er liksom en film jeg så for første gang når jeg var 2 år gammel, og som jeg digger ennå.

"Hvis verden vil snu ryggen til deg, så snur du ryggen til verden..."

Geniale kommentarer er det også.
Hvis du har lest ned hit, og føler at jeg fremstår som veldig barnslig, så kan jeg informere om at du egentlig har helt rett. (:

Hakuna Matata. Ingen bekymringer.

Hva gjør du i livet?

Vi har en oppgave i Samfunns fag, hvor vi skal finne ut hva vi gjør i livene våres. Interessant, men også veldig unødvendig. Jeg vet nemlig at livet mitt består av skole, lekser, trening, familie og pc, da også venner. Jeg får kanskje stikket bortom en venn en eller annen gang i løpet av uka, også. Det er det jeg har plass til. Det finnes ikke flere timer i døgnet. Jeg vet også at jeg sover for lite, og jeg trenger egentlig ikke å bevise det for læreren og resten av verden også. Sånn egentlig. Jeg vet også at jeg burde gjort de hersens leksene i stedet for å sitte her og blogge om dem. Men, men. Egentlig burde jeg lagt meg også, så jeg sover "nok". Det var mange "egentlig'er" i dag, men det er ikke så farlig. Vi hadde k&h og musikk i dag. Ikke rart jeg ikke finner motivasjon til å jobbe med maling og tegning and what so ever, egentlig. Men, men. Vi hadde som sagt musikk også, som var litt bedre. Grupppa funket fett, og selv om halvparten av oss egentlig ikke gjorde en damn shit, så kom vi med noen forslag vi også, tenk. Det var også en "lærer"-dude fra 10. som var der, som hjalp en del, han også. Kul fyr, egentlig. Vi skulle vise en voggesang for lærerne. "So, ro" eller noe slikt. Har man et piano, gitarer, triangler og så videre, pluss en gjeng med ungdommer som vil og skal ha gode karakterer, oppnår man mye. Blant annet 5+, som jeg er veldig fornøyd med, siden det er musikk. 4'ere derimot, er fy-fy.

I morgen er det skrivedag, muligens samfunnsfag-prøve og forhåpentligvis ikke mattefremføring. Hvordan det kommer til å gå? Veit'kke, tør'kke tenke på're engang. Jeg satser på at inspirasjon og flaks holder, og at jeg ikke dør. Det hadde vært dumt, tror jeg. Anyways nå må jeg tilbake til det jeg egentlig holdt på med, å lese de tre siste setningene i den dumme leksa.
Og mens jeg gjør det, så kan jo du bruke noen ekstra sekunder på å svare på tittelspørsmålet, siden du tydeligvis har brukt en liten stund av tiden din på å lese hit. Det finnes en anonym-knapp.

Korte skrive-saker.

Første skoledag gikk mye bedre enn hva forventningene skulle tilsi, men så er jo Kaisa kjent for sin pessimisme også. Alle de prøvene og fremføringene jeg snakket om skulle jeg ikke ha før senere i uka allikevel, så da var det jo greit. Jeg gruer meg uansett. Men positive prøver: Jeg fikk igjen naturfagprøva vi hadde før vinterferien som jeg hadde glemt jeg hadde hatt. Fikk en 5'er, som egentlig er bra nok, I think. Nå satt jeg og brukte tiden min på å forberede en stil til ondsagens skrivedag i stedet for å blogge, derfor blir dette innlegget veldig kort. Jeg har fått en idè om hva jeg skal skrive om, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få den ned på papiret. Hjelp. Går det til helvete, så går det til helvete. Men jeg skal i hvertfall finne på noe. Og dette innlegget ble faktisk så kort at jeg avslutter nå, for jeg skal se på Wipeout.

Hverdagsmonstre.

Jeg har vært syk en uke, og gått glipp av mye på skolen. Blant annet en fremføring og en prøve og muligens enda en prøve, som jeg må ta igjen i morra. Jeg aner ikke hva jeg skal si på fremføringa, vet ikke hva jeg skal kunne til prøvene, og jeg sliter noe så jævlig. Og i stedet for å finne ut alt dette, så sitter jeg og blogger om det. Jeg gidder nemlig ikke at vennene skal bruke sin tid på det, for det angår meg og ikke dem. De har sine egne liv. En del av meg sier at jeg skal øve, en del av meg gir faen. Det blir en balanse av ubestemmelighet, som gjør at jeg hører på min tredje del, som sier at jeg skal gjøre andre ufornuftige ting som ikke har noe med saken å gjøre. Anyways er jeg litt megastressa nå, for det er så sinnsykt mye som skal gjøres. Jeg vil ikke tilbake til hverdagen. Som om jeg har stengt døra inn til min stille verden, og nå er jeg tvunget til å åpne denne døra hvor hverdagens monstre venter utenfor. Monstrene har hopet seg opp og banker på, og kommer i morgen enten jeg vil det eller ikke. OK, det var en veldig metaforisk overdrivelse, men det er sånn det føles for øyeblikket.

Det blir så veldig mye bedre når alle sier rundt meg at det kommer til å bli minst seks ganger verre til neste år. Jeg sliter med toukersplanene jeg har nå, hva kommer til da til å skje til sommeren og neste år? Jeg begynner å lure litt på hva i all verden det er jeg har begitt meg ut på, og om dette er et sjakktrekk. Men det kommer mer positivt enn negativt ut av det, tror jeg. Håper jeg.
Det er så mye mas overalt. "Gjør ditt, gjør datt," og så bryr jeg meg egentlig ikke. Jadda, det er hva jeg gjør det til, og nå gjør jeg det til et mas. Kanskje ikke helt enkelt for de nærmeste til tider, og det beklager jeg. Jeg er en irriterende dramaqueen. Med luksusproblemer.
Men på den andre siden: Kanskje uka blir mye bedre enn forventet, og alle "bekymringene" mine er grunnløse? Det finnes tusenvis av barn i Norge som har det hundretusen ganger jævligere, som jeg nettopp leste et bevis på. Det gjør at jeg egentlig føler meg veldig stygg når jeg klager på alt random bullshit som foregår i mitt liv, egentlig. Jeg får dårlig samvittighet, og har lyst til å redde hele gjengen. Det er så veldig urettsferdig.
Men jeg kan ikke redde verden alene. Selv om det suger hardt.