Såre bein, såre kort.

Etter å ha diskutert alt fra edderkopper og verdensovertagning til South Park til laaangt på natt (nærmere bestemt til 8 tiden a.m hjemme i Norge), ble jeg vekket relativt tidlig. Jeg fant enda en grunn til å ha grotten sin i tredje etasje - det er et effektivt vekkemiddel når man snubler ned trappa og inn i veggen. Ja, jeg presterte faktisk å tryne. Men uansett, jeg ble dratt opp av den myke og deilige senga til fordel for flere timer med trasking rundt på et alt for stort kjøpesenter hvor det ble kjøpt alt for mye. Personlig har jeg lite i mot det, siden det ikke er mitt kort som blir trukket annenhvert minutt. Det ble både shortser, topper, etc etc etc. Og en Volcom-sekk til skolen, for jeg orker nok ikke gå rundt og drasse på veska jeg fikk i går. Jauda, folkens, er man fjorten så er man fjorten. Nei, seriøst, jeg er fornøyd med innkjøpene faktisk. Selv om det var veldig deilig å kaste av seg de forhatte flippflopp'ene (jeg hater å gå i annet enn sko som sitter (halv)skikkelig på beina, men stinkende odører av tåfis er liksom ikke fullt så sjarmerende) og kaste fra seg resten av eiendelene på solsenga før jeg hoppet i bassenget. Veldig deilig å flyte rundt som en gakkgakk og la de såre beina få hvile inntill det daglige regnskyllet satte i gang, og vi måtte søke ly i leiligheten til en kompis av mamma og pappa, før vi druknet. Der satt vi (les: jeg) og nørdet pcen, spiste alt for mye, og snakket om bøker og musikk. Jeg har bestemt meg for at jeg har virkelig lyst til å gå på Metallica-konserten som er om noen måneder bare for å ha gjort det, selv om jeg trolig må dra med meg oldisene. Men det hadde jeg måtte gjøre uansett, for ikke søren om foreldrene hadde latt sin fjorten-og-et-halvt år gamle datter dra på konsert alene i USA. Snart kommer jeg til å være den kultiverte bærta, så mye kultur- og musikk-greier som foregår her. Hahaha, tror jeg også.

Rain, rain, rain...

Jeg liker regn. Når det bøtter ned. Når det regner så mye at man blir gjennomvåt på under 10 sekunder og det drypper fra klær og hår når man endelig kommer under tak. Når man må le av hvordan de rundt deg ser ut som halvdruknede katter, vel vitende om at du selv ser likedan ut. Når regnet er så varmt at det bare er deilig når dråpene treffer huden, for dråpene er så store at de legger seg mykt på huden i stedet for å kjennes ut som stikkende iskuler. Når veien du løper barbeint på har et ekstra lag med vann som rekker til over anklene og spruter opp på deg og de som løper ved siden av deg. Jeg liker lyden av regn, hvordan det trommer på taket og lager myke plopp når det treffer bakken. Det er koselig å gå under en paraply og høre på smellene når regndråpene treffer paraplyen - uten at du blir våt selv, og praten går liksom livligere. Spesielt liker jeg det når det er kveld og varmt i lufta, så man ikke fryser. Når det en og annen gang flerrer et lyn over himmelen og lyser opp hele verden for de ubekymrede sjelene hvis eneste bekymring i det øyeblikket er hvor våte de kommer til å være senere, mens de løper bortover asfalten og spruter opp vann for hvert steg.

Man trenger slike dager en gang i blant. Dager når man ikke trenger å tenke, og bare være et barn. Dager man bare kan løpe i regnet og fryde seg over hvor bekymringsløs verden er i det øyeblikket.


"Say that again, will ya?"

Poenget med å ha soverom i tredje etasje? Hver eneste gang et lite rotehode skal finne ting (som selvølgelig ligger på rommet i tredje etasje), skal hun måtte løpe opp og ned tre trapper. Joda, når man løper opp og ned hvert 5. minutt så blir det en del trening ut av det, til slutt. Vi fikk zarges-kassene for noen dager siden, men lat som jeg er, har jeg ikke giddet å pakke den ut før i dag. En zarges-kasse er forresten en gigantisk kasse laget av aluminium, som er overraskende lett. Så lenge den er tom, selvfølgelig. Min var stappet med klær, klær, diverse småting jeg dro med meg fra vikinglandet i nord, og mer klær. Og den sto i garasjen, så jeg løp opp og ned trappene i to timer. Jeg tror mamma syntes litt synd på meg siden hun tilbød seg å hjelpe til. Men hun hadde allerede pakket ut sin egen og hjulpet til med lillesøsters, så hun skulle få slippe herket med å pakke ut enda én til, synes jeg. Vi fikk endelig tilgangskortene til klubben hvor man kan kjøre en spinningsøkt og se på TV samtidig, få manikyr og pedikyr, være på spa, eller spille på en av de 15 tennisbanene (med personlig trener, selvfølgelig), bedrive pilates, ballett eller yoga og mye mer. Selv er jeg mest opptatt av det som passer til mitt eget treningsopplegg fra treneren hjemme i Norge. Og boksingen, for det har jeg alltid hatt lyst til å lære. Men hele greia virker veldig bra, jeg gleder meg veldig til å få satt igang igjen. Kroppen har hatt mer enn nok hvile nå, da jeg føler meg som en slapp ullfisk.
Ellers var jeg på legesenteret for en generell sjekk. Her må man nemlig være klarert før man i det hele tatt får lov til å signe up på skolen eller idretter. Whaaat? Uhm, javel.. Uansett, sjekken gikk greit, de syntes til og med aksenten min var fet da jeg skulle stave på engelsk under synstesten. Z'ene mine er tydeligvis veldig kule, selv om jeg ikke helt er sikker på om det er så positivt. Jeg sto der i hvertfall som en overmoden tomat da kisen ba meg stave det igjen fordi jeg snakket amerikansk så kult. Again: Whaaaaat..?

Regnbuen har flere farger.

Selv om du tror du kjenner en, betyr ikke det at du faktisk gjør det. Du blir kanskje kjent med flere sider, ting du ikke hadde forventet? Kanskje trekkene du trodde nylig dukket opp alltid har vært der, du har bare ikke vært klar over det? Du har et valg. Hva du velger er opp til deg.
Det samme er det med personen som stirrer på deg hver eneste gang du ser i et speil. Kanskje alle har feiltolket deg. Kanskje det er du som har mistolket deg selv. Kanskje hele verden er en forvrengt illusjon av hva mennesker forventer av hverandre. Regnbuen har flere farger, noen mer tydelige enn andre.
When everything's ment to be broken, I just want you to know who I am.
Noen legger alle kortene på bordet, viser sitt sanne jeg, blotter sin sjel for innsyn til alle. Yeah, right. Jeg gjør i hvertfall ikke det. Det gjør ganske sikkert ikke du heller.

Don't cry because it's over, smile because it happened.

Det er klart det svir litt å tenke på det - Får lyst til å la det blanke i øynene bli til ordentlige tårer, samtidig som man må le og smile av minnene. Hva vi gjorde, hva vi lo av, hva vi snakket om. Hvordan brystkassen snørte seg sammen så det ble vanskelig å puste. Skjeve smil, smånervøs latter, forsiktig kontakt. Sommerfugler i magen, og for en liten stund å leve i en boble hvor det bare eksisterte to personer. Hvor trygg jeg følte meg og ønsket at tiden kunne stoppe. Hvor fælt det var å gå hver sin vei, og hvor dramatisk det virket der og da. Det begynner å bli en stund siden, men allikevel eksisterer sommerfuglene ennå. Minnene om det skjeve smilet varmer like mye, og det er fremdeles like vanskelig å puste. Bare en sommerflørt, jada. Men kanskje noe mer også?

Jeg savner å spille pokémon, bilspill, fotball, volleyball og musikk sammen med venner.
Uansett, når man våkner før klokken 8, er det noe galt. Når det regner, lyner og tordner og det er godt over 30 grader ute, er det noe galt. Alle rundt meg har fått det for seg at de bare må leke mora mi, og bosser meg rundt i alle retninger. Bare én har den egentlige retten til det, og hun er den eneste som ikke klager annenhvert sekund på meg. Setter demonstrativt musikken i øra på unødvendig høyt nivå og ignorerer dem. Men det er greit, for noen dager må rett og slett bare være gale. Jeg ser ut som en spedalsk selvskader med alvorlige problemer. Hele kroppen - spesielt armer og bein - er overdekket av noen kratere av noen myggstikk, som er klødd hull på. Betente myggstikk blir stygge arr, jeg vet det så godt, men jeg klarer ikke la være å klø på det. Død over de jævla myggene, finn noen andre å suge blod fra!


Green Day til høsten?

... Så gled deg!

Jeg kan med hånden på hjertet si at det var den beste konserten jeg har vært på. Noen gang. Og det skal bli veldig vanskelig å nå opp til denne for de kommende konsertene jeg skal på i fremtiden. Setene vi hadde var faktisk veldig bra, selv om billettene ble kjøpt natten til nest siste dag før konserten. Aldri har jeg skreket så mye, aldri har jeg klappet så hardt og aldri har jeg sunget så høyt, hverken offentlig eller alene. Jeg kan så vidt det er snakke, det suser i ørene og hodet dunker som om trommisen erstattet trommene med hodet mitt. Jeg orker så vidt det er å bevege meg, og jeg har ikke følelse i hendene og armene. Men var det verdt det?
Så til de grader.
Bare oppvarmingsbandet, Kaiser Chiefs, hadde en overraskende stor dose energi, som satte hele publikum i steming. Det var morsomt å se på hvordan vokalisten tok av, og instrumentene fikk hardbarka behandling. Men ingenting kunne sammenlignes med stjernene av showet. Green Day begynte med rabalder og brak, og satte i gang en heidundrendes stemning allerede ved første gitarriff. Og den varte hele konserten ut, i rundt tre timer, hvis jeg ikke tar helt feil. Stemningen ble faktisk bedre og bedre utover. De spilte alt fra det nyeste til det gamleste albumet, så det var mye for den enkelte i salen. Publikum var med hele veien, i flere av sangene druknet vokalisten i publikums synging og taktfaste klapping. Selv sang jeg med av full hals selvfølgelig, og hoppet opp og ned på den lille plassen det var mellom O og den fremmede mannen ved siden av meg. Til og med pappa er enig med O og meg om at Green Day-konserten var eksepsjonelt bra. Energien til bandet strålte ut mot alle, og det var nesten ikke en sittende sjel å se under hele konserten, selv om halvparten av plassene i salen var sitteplasser. Det var bare helt ubeskrivelig, for å være ærlig. Jeg klarer ikke helt å finne ord for hva som skjedde. Musikken som var så velkjent for alle i salen, tekstene de fleste kjente så godt, det bandt på en måte alle sammen. I et felleskap hvor man egentlig ikke har noe til felles, bortsett fra musikken. Nå er jeg så sliten at jeg nesten ikke klarer å konsentrere meg om å skrive noe som ligner på noe fornuftig, så nå takker jeg for verdens hittill beste konsert. Hvis konserten i Norge blir noe i nærheten av den i kveld, så burde du som skal dit skjelve i buksene av glede allerede nå. Seriøst.

Skattejakt.

Det ble Green Day, people! Takktakktakktakk, pappa. Hvertfall har vi skaffet billetter...
Jeg orket rett og slett ikke å ha flere innlegg uten bilder, derfor ble det så mange av dem i dette. Jeg får ikke redigert dem med det programmet jeg vanligvis bruker, og må bruke et annet jeg ikke skjønner bæret av. Derfor er bildene så irriterende store, for jeg får ikke forminsket dem.
Jeg har gått helt ut av tellingen på datoer og ukedager, det gjør jeg alltid i ferier. Men den ene dagen når-det-nå-var, dro hele min familie, nabofamilien og to av sønnens kompiser, ut til en fantastisk strand kalt Clearwater. En tredje familie naboen kjente, eide en leilighet vi kunne oppholde oss i, men mest var vi ute. De hadde en datter på min alder, som turner, slik som jeg gjør (hun var også med på Demi Lovato-konserten). Vi badet i nesten for varmt vann, som var helt herlig sammenlignet med Norges isfrosne, spiste helt fantastisk mat og turnet på stranden når kvelden kom. I mellomtiden hadde gutta boys greid å kødde med batteriet til båten deres, så det var mye latter da de skulle få fikset det. Jeg ble også ledd godt av når jeg gikk på trynet under turnsession'en, og var full av sand og vann over hele meg. Enda har jeg sandkorn i hodebunnen, kjenner jeg. Men det var veldig morsomt, og det ble veldig mange kule bilder som Kaisa tok helt av med under redigeringen. Det var en fantastisk dag, det kan vi alle være enige om, for sure!
I dag har jeg vært på skattejakt, men jeg fant ingen muggen kiste full av gullmynter, juveler og edelstener. Jeg fant ikke engang brygga, for jeg rota meg bort i nabolaget. Men jeg fant mange fine ting å ta bilder av, og som du kan se på, for å få et inntrykk av hvordan det ser ut der jeg nå bor.

Slik ser min mørke grotte ut.
Joda, man har god plass i dobbeltseng, shø.

Clearwater.

Marissa and Kaisa.

Skills, right? :)





Jeg er fullt klar over at jeg er litt i bleikeste laget, btw.