5 ord.
Elever som jeg rekker så vidt det er til skuldrene rager over meg over alt, og skal på død og liv gå i motsatt retning av den jeg skal. Det er som å prøve å gå motsatt vei i en foss, til tider virker det som om alle disse elevene har et inderlig sterkt ønske om å dra meg motsatt vei, bare for å være ondskapsfulle. Men de gjør ikke det, de vil bare rekke å komme seg innenfor klasserommets fire vegger og være trygg for tardies og absents før klokka ringer, akkurat som jeg. Lærerne er jeg veldig fornøyd med, 95% av dem er awesome, og 5% er småveldigbittelitt rare. Trenger nok noen av de også, så jeg liker det. Men hey, jeg har ikke gått meg bort én eneste gang, ei heller kommet for sent. Så synd at det ikke teller ennå, siden skolens administrasjon har erfaring med at freshmen og nye elever virrer rundt som dritafulle dådyr på ukjent mark den første uka. Jeg har fått venner og potensielle venner, og virrer rundt som det dritafullet dådyret uten å ha helt kontroll på hva som skjer. Okei, det var å overdrive, ting har faktisk gått overraskende bra de to første dagene av High School. Jeg har begynt å få lekser i alle mulige fag (nei, ikkenoe samarbeid mellom lærere så de setter opp en arbeidsplan, her må man notere leksene sine i de handy planlegningsbøkene), og jeg har fått min første toppkarakter og en stor risiko for min første bunnkarakter. Joda, det er enkelt å vippe begge veier, det er helt sikkert. Språket flyter mye lettere, og jeg endte ikke opp sittende innerst i den mørkeste kroken i den mørkeste korridoren, jeg blir overfalt med spørsmål om hvordan Norge er. Spørsmålet med størst frekvens er om det er kaldt der, og vi hardbarka vikinger vet jo svaret på det. La oss bare si det slik at jeg gleder meg til vinteren, når det er like varmt som de varmeste sommerdagene i Norge. Men selv om språket flyter lettere, så merker jeg helt klart at jeg er sterkt hemmet av vokabular og ordforråd (nå ble jeg også usikker på om det egentlig ikke er samme greia, men det er ikke så farlig akkurat nå). Jeg vet hva som må til for å løse oppgavene, hadde det bare stått på norsk eller forståelig engelsk. I noen stunder kunne ting like godt stått på kinesisk og det hadde hjulpet meg like mye. Nei, jeg kødder ikke, det er faktisk sånn. Stressende som fy, det skal være sikkert, men jeg er mye roligere og ikke livredd lenger. Resten av kvelden skal jeg sitte med geometri, linjer, strukturer og kinesiske tegn, og se om jeg blir noe klokere av det. Men først skal jeg vurdere å ta en overdose med hodepinetabletter og smelle en stekepanne i hodet på hvem-det-nå-er som sitter og synger. Egentlig kan hovedpoenget med dette innlegget ramses opp i fem ord og et punktum: Jeg er ikke død ennå.
Beklagelig nedtrapping.
Jeg er stressa og urolig for tiden. Jeg kommer til å bli veldig mye mer stressa og kjenner stresset øke bare ved tanken på det. Jeg var spesielt småstressa i dag, vi kjøpte inn bøker og forhåpentligvis alt jeg trenger til skolen. Nå har jeg 6 binders, 7 kladdebøker, 3 notebooks, spesialbøker og utstyr til geometri og skriving, hundrevis av penner, markers, highlighters og drøssevis av andre helt sikkert unødvendige duppeditter jeg sannsynligvis ikke trenger. Jeg ble overrasket over hvor ekstremt mye som måtte sankes inn, og enda mer overraska når jeg fikk vite at dette var normalt, og det fantes folk som kjøpte minst det dobbelte av hva jeg hadde skaffet. What the..? Wery well, hvis det er sånn de vil ha det, så er det sånn de skal få det. Stakk innom en bokhandel for å anskaffe de siste bøkene jeg trenger, og mens damen bak kassaapparatet forsvant for å finne alle bøkene min far ramset opp, snek jeg meg bort mellom hyllene og rotet meg bort i bøkenes verden. Jeg fant en hel avdeling med bøker som bare skrek etter å bli lest. Jeg skal definitivt dit igjen, og komme ut igjen med så mange bøker at jeg nesten kan lese 24/7 resten av året. Jeg tror nok ikke det blir tid til å så veldig mye fritid fremover. Who am I kidding, jeg kommer ikke til å ha tid til noe som helst i det hele tatt. Med i regninga er at jeg ikke kommer til å ha tid til å nerde på PCen, da heller ikke oppdatere dere der hjemme om statusen her like ofte som dere og jeg ønsker. Ei heller kommer jeg til å ha tid til å blogge like ofte som før, mest sannsynlig. Men allikevel, jeg skal vel få tvunget inn et og annet, håper jeg. Nå venter en ny verden, ny hverdag, ny struktur. På tide å legge ting som de er på hylla og finne frem amerikanske presidenter, miles og fahrenheit, cheerleadere og footballplayers og være klar til en omveltende periode hvor alt kommer til å bli forandret og anderledes. Godt å vite at jeg vil komme tilbake til Li og slik jeg kjenner ting om et år, uansett hvor mange F jeg skulle være flink å få. Jeg gleder meg - no doubt - selv om jeg aldri har vært mer nervøs, urolig, stressa, mer livredd i hele mitt liv.
Is there any other questions?
Jeg har vært på den nye skolen min. Jeg har sett de altfor mange freshmen som er i kullet mitt og fyller opp gangene. Jeg har sett hvordan det amerikanske skolesystemet generelt er bygd opp, med timer, lærere og elever. Og skjønner jeg noe av det? Ikke en døyt. Ennå. Jeg har møtt lærerne mine. Flinke, effektive, seriøse. Ikke noe tull her i gården. Punktlighet og prestasjoner er høyt aktet. Har du prøvd og feilet er det OK, er det bare fordi du ikke har giddet er du ute. Du som synes geitebukker, burugler og pingviner er strenge kan multiplisere med hundre, så begynner du å nærme deg hvordan disse lærerne er. Men jeg liker det, det virker som om systemet passer meg. Lærerne virker rettferdige og vil oppriktig lære oss noe, og ikke minst: de har peiling på hva de snakker om.
Jeg liker det, selv om de neste to ukene kommer til å bli et pur helvete, jeg fikk med meg en fjerdedel av informasjonen som ble gitt, og hele situasjonen med forvirrende ganger, klasserom og mange mennesker var til å grine av. Det er overveldende, for å være ærlig. Jeg føler meg som en inkompetent idiot der jeg går rundt og surrer. Men systemet er faktisk veldig enkelt og oversiktlig så fort man finner ut av det, og det finnes alltids en eller annen som er mer enn villig til å hjelpe en bortkommen sjel på rett vei mellom timene (så lenge man unngår seniorene som tydeligvis synes det er underholdende å si at man skal ta til venstre ved bassenget i tredje etasje, når det hverken er basseng eller en tredje etasje på skolen).
Filosofien min holdt på å bryte sammen et par øyeblikk mens jeg sto der og så på de nye klassekameratene som var nye ansikter til hver eneste time. Der og da hadde jeg mest lyst til å sette meg på første fly hjem igjen, og jeg var ikke helt alene om den tanken da jeg så rundt meg. Men allikevel, ting er overraskende ukomplisert og greit, selv om det virker så til de grader håpløst. Som alt annet i verden, ting virker så mye verre enn hva de egentlig er. Mamma møtte på friidrettstreneren her, og det virket som om han var positivt innstilt til å få ei jente til på laget. Muligens en langdistanseløper, lurte han på, men den er jeg ikke helt overbevist om ennå. Men på en annen side, hvem vet, kanskje det er mulig å forbedre kondisen min også?
Så nei, det finnes for øyeblikket ikke flere spørsmål, og jeg skal komme meg gjennom dette - det finnes nemlig ikke noe annet alternativ.
Jeg liker det, selv om de neste to ukene kommer til å bli et pur helvete, jeg fikk med meg en fjerdedel av informasjonen som ble gitt, og hele situasjonen med forvirrende ganger, klasserom og mange mennesker var til å grine av. Det er overveldende, for å være ærlig. Jeg føler meg som en inkompetent idiot der jeg går rundt og surrer. Men systemet er faktisk veldig enkelt og oversiktlig så fort man finner ut av det, og det finnes alltids en eller annen som er mer enn villig til å hjelpe en bortkommen sjel på rett vei mellom timene (så lenge man unngår seniorene som tydeligvis synes det er underholdende å si at man skal ta til venstre ved bassenget i tredje etasje, når det hverken er basseng eller en tredje etasje på skolen).
Filosofien min holdt på å bryte sammen et par øyeblikk mens jeg sto der og så på de nye klassekameratene som var nye ansikter til hver eneste time. Der og da hadde jeg mest lyst til å sette meg på første fly hjem igjen, og jeg var ikke helt alene om den tanken da jeg så rundt meg. Men allikevel, ting er overraskende ukomplisert og greit, selv om det virker så til de grader håpløst. Som alt annet i verden, ting virker så mye verre enn hva de egentlig er. Mamma møtte på friidrettstreneren her, og det virket som om han var positivt innstilt til å få ei jente til på laget. Muligens en langdistanseløper, lurte han på, men den er jeg ikke helt overbevist om ennå. Men på en annen side, hvem vet, kanskje det er mulig å forbedre kondisen min også?
Så nei, det finnes for øyeblikket ikke flere spørsmål, og jeg skal komme meg gjennom dette - det finnes nemlig ikke noe annet alternativ.
Minutter.
Noen gang tenkt på hvor mye som skjer konstant? Noen gang tenkt på hvor mye annet som skjer utenfor din lille boble? Det har jeg gjort, og det slår meg at i disse minuttene jeg prøver å skrive et blogginnlegg sover vennene mine og lader opp til sin andre skoledag i 9. klasse. Noen av dem gruer seg helt sikkert, og et annet sted i verden sliter ei jente seg gjennom minuttene mens varmen fra solen steker henne. Hun har en eneste tanke i hodet: å overleve. Nedi gata hvor jenta sitter og leter etter skygge, dør en gammel mann. På det lokale sykehuset blir den gamles oldebarn født. Tanten til dette nye mennesket befinner seg på et annet kontinent og er i kveld en bekymret mor som står ved vinduet og venter på en sønn som enda ikke har kommet hjem fra fest. Den samme gutten skråler og flirer sammen med kameratene i leiligheten 20 minutter unna, og har helt glemt tiden. Guttens kjæreste ligger hjemme i sengen sin og gråter fordi hun har blitt dumpa, og noen av venninnene hennes er bortgjemt i et smug og prøver stoff for første gang. En i vennegjengen nekter å prøve og forsvinner fort fra åstedet, en del erfaringer rikere. Storebroren hennes som har flyttet hjemmefra, sitter i dette øyeblikk på bussen til jobb og lurer på hva lillesøsteren driver med. Kompisen hans ligger våken på den andre siden av kloden og får ikke sove, så han sender en tekstmelding til en random person bare for å se om han er alene om å være våken i verden. Men selv om han ikke skulle få svar, så er han ikke alene.
Hva har egentlig alle mennesker i verden til felles? Én ting er at vi på en eller annen bisarr måte er vi sveiset sammen, med usynlige bånd vi ikke tenker over, men som eksisterer. Vi puster i den samme lufta, lever på den samme jorda - og allikevel er minuttene i livene våres så forskjellige.
Hva har egentlig alle mennesker i verden til felles? Én ting er at vi på en eller annen bisarr måte er vi sveiset sammen, med usynlige bånd vi ikke tenker over, men som eksisterer. Vi puster i den samme lufta, lever på den samme jorda - og allikevel er minuttene i livene våres så forskjellige.
Skjerpings.
Om noen timer er det første skoledag for diverse vikinger i nord. HAHA, jeg begynner om en uke, og ja, jeg nyter det til de grader. Men allikevel, jeg nesten savner Li og folka der. Skolen har jo blitt så fin, har den ikke? Uansett, jeg skal på Open House eller hva det nå ble kalt på skolen når-det-nå-var, så får vi se om jeg klarer å rote meg bort allerede da. Vi gleder oss, folkens! Jeg både gruer og gleder meg til skolestart, og jeg hater å si det for jeg er så lei av å lese alle blogginnleggene hvor det står "jeg gruer meg sånn til skolestart, jeg gruer meg til å faktisk måtte arbeide, jeg gruer meg til sommeren tar slutt og jeg må pugge franske verb og matematiske regler". Skjerp dere, ta to sekunder og tenk på stakkarene i verden som vil gå på skole, men ikke kan. Tommel opp for positivitet, selv når det kommer til den kjipe, men livsviktige tingen, kalt utdanning. Jeg må nesten rette meg selv her: Jeg gruer meg ikke, jeg er vel nærmere pissredd. Ny skole, nye lærere, nye folk og verst av alt - nytt språk. Men på en annen side må jeg bare hate meg gjennom det uansett, så det er ikke noe vits i å grue seg. Da kan jeg heller bruke krefter på å glede meg til alt det nye og ukjente, og alle menneskene jeg kommer til å bli kjent med. Det er i hvertfall min filosofi for øyeblikket, så får vi se om den holder når jeg skal inn i løvens hule for første gang.
Jeg har skrivesperre akkurat nå, så derfor slenger jeg med bilder av meg selv du kan le av, som et lite plaster på såret.
Og nei, det er ikke helt normalt å sitte med USBkabler på hodet for meg heller.
Men les her, så gir det kanskje litt mer mening.
Jeg har skrivesperre akkurat nå, så derfor slenger jeg med bilder av meg selv du kan le av, som et lite plaster på såret.
Og nei, det er ikke helt normalt å sitte med USBkabler på hodet for meg heller.
Men les her, så gir det kanskje litt mer mening.
Balansekunster.
Balanse. Jeg tror virkelig på det begrepet. Nå mener jeg ikke bare bokstavelig balanse, som på bommen, men i alle betydningene. Balanse i hva man spiser, balanse i hva man tenker på, balanse i alt man gjør. Å kunne være voksen og ha dype samtaler om livet eller andre fascinerende ting, men også kunne diskutere pokèmon og digimon og dø av latter når man leker med ledninger. Å kunne trene aktivt, men også kunne krype ned i sofaen en fredagskveld med godteri og favorittprogrammet på TV. Å være mainstream, men med originalitet. Å kunne være opprørsk shitkid som aldri hører etter, men også være mammas gullunge. Å ha balanse i alt. Jeg liker uavhengighet. Jeg tror på å fikse ting selv. Slik at man kjenner selv når man er på kanten. Når balansen ikke stemmer, når man holder på å falle. Og når man selv kan avgjøre om balansen er god nok til å ta sats, forlate alt som er trygt og hoppe over til noe nytt. Jeg tror på egne beslutninger, men å kunne få råd av andre. Det handler om rett og galt, og smart og dumt. Trenger ikke alltid å gjøre de samme tabbene som alle andre, men noen ganger er det greit det også. Det handler om å balansere alt, absolutt alt.
.jpg)
I wanna know the answers, no more lies.
I wanna shut the door and open up my mind.
Linkin Park - Runaway
.jpg)
I wanna run away, never say goodbye,
I wanna know the truth instead of wondering why.I wanna know the answers, no more lies.
I wanna shut the door and open up my mind.
Linkin Park - Runaway
Frøken Tilsynelatende-Populær?
Jeg må egentlig bare beklage ovenfor dere 15 stk som prøvde å få tak i meg Gud-vet-når-på-døgnet-det-var. Jeg må beklage ovenfor dere som lurte på hvor mye klokka egentlig var, og hvorfor alle dager jeg var våken. For det var jeg ikke, jeg hadde bare glemt å logge av MSN og Youtube var fremdeles oppe med Sum 41's Over My Head som fremdeles sto på pause på 2:10.
Jeg slenger med bildene jeg endelig har overført, før jeg hopper i bassenget. Første forsøk ble nemlig avbrutt av et skikkelig uvær.
.jpg)
Avstemming: Briller. Ja eller nei til å sette på Kaisas nese? Nei, jeg trenger ikke briller forresten. Jeg ser som en ørn. (h)
Jeg slenger med bildene jeg endelig har overført, før jeg hopper i bassenget. Første forsøk ble nemlig avbrutt av et skikkelig uvær.
.jpg)
Avstemming: Briller. Ja eller nei til å sette på Kaisas nese? Nei, jeg trenger ikke briller forresten. Jeg ser som en ørn. (h)
Abonner på:
Innlegg (Atom)

.jpg)
.jpg)