Balansekunster.

Balanse. Jeg tror virkelig på det begrepet. Nå mener jeg ikke bare bokstavelig balanse, som på bommen, men i alle betydningene. Balanse i hva man spiser, balanse i hva man tenker på, balanse i alt man gjør. Å kunne være voksen og ha dype samtaler om livet eller andre fascinerende ting, men også kunne diskutere pokèmon og digimon og dø av latter når man leker med ledninger. Å kunne trene aktivt, men også kunne krype ned i sofaen en fredagskveld med godteri og favorittprogrammet på TV. Å være mainstream, men med originalitet. Å kunne være opprørsk shitkid som aldri hører etter, men også være mammas gullunge. Å ha balanse i alt. Jeg liker uavhengighet. Jeg tror på å fikse ting selv. Slik at man kjenner selv når man er på kanten. Når balansen ikke stemmer, når man holder på å falle. Og når man selv kan avgjøre om balansen er god nok til å ta sats, forlate alt som er trygt og hoppe over til noe nytt. Jeg tror på egne beslutninger, men å kunne få råd av andre. Det handler om rett og galt, og smart og dumt. Trenger ikke alltid å gjøre de samme tabbene som alle andre, men noen ganger er det greit det også. Det handler om å balansere alt, absolutt alt.

I wanna run away, never say goodbye,

I wanna know the truth instead of wondering why.
I wanna know the answers, no more lies.
I wanna shut the door and open up my mind.

Linkin Park - Runaway