Skuffelse.

Jeg presterte ikke i forhold til forventningene. Forventningene trenerene og foreldrene hadde. Ihvertfall ikke i forhold til de jeg hadde til meg selv. I dag, av alle dager. Kunne ikke noe annet enn å føle at de siste tre ukenes hardtrening og forbedring var bortkasta. Kan ikke si jeg er overentusiastisk over dagens stevne eller resultatene jeg endte opp med. Kan ikke si jeg er helt fornøyd med denne perioden av å feile når jeg burde være på topp, og være på topp når jeg er på trening.
Men neste uke er de viktigste kvalifiseringene, til stevnene som virkelig teller. Og det er en ny dag i morgen, som man sier det på fint.

Extinction is forever.

Det er få dyr som fanger min fulle oppmerksomhet slik tigre gjør.

Gray St.

Morsomt hvordan én person kan gjøre dagen din komplett og ødelegge den neste. Morsomt hvordan et lite blikk kan glede så mye, hvordan et vink kan bety så mye mer, og hvordan et smil kan få så mye til å spire. Morsomt hvor mye en setning fra en annens tunge kan ødelegge, hvordan tanker kan få deg til å tvile og gjøre alt grått igjen. Så får vi se da, om ikke alt blir grønt, fint og flott igjen, eller om det aldri er ment å skje. Egentlig tror jeg på karma, og jeg synes ikke dette er vel fortjent. Men kanskje jeg tar feil allikevel. I dag føler jeg meg som denne møllen min og ingen sommerfugl. Kanskje sommerfuglen er mer passende din type. For min egen skyld håper jeg ikke det. Det er 47 dager igjen av skoleåret, sa en lærer - snart er det visst snipp, snapp snute, så var eventyret ute. Om prinsen og prinsessa lever lykkelig alle sine dager, tviler jeg på.

Jeg har forresten glemt hvordan man skriver gode blogginnlegg.

Solkrem er en fin ting.

Junk - Life Is Good.

Stevnet begynte klokken åtte i morges, og trening sluttet klokken femten. Lang dag, og at ting ikke gikk som det skulle i det hele tatt, er en annen sak. Det viktigste stevnet hittil er om tre dager, og jeg må gjøre det bra for å kvalifisere videre til de andre viktige stevnene. Press? Neida. Ellers så har jeg som sagt min fine turnvenninne og hennes familie på besøk, og familien kommer hjem fra cruise i morgen, og vi har hus som er en tredjedel av størrelsen en familie på fire egentlig kunne likt. Herlig. Jeg fremkalte bildene til det megateite fotoprosjektet (det er faktisk teit - det tar tid, det er meningsløst, og lite villig til å samarbeide med meg) mitt i dag. Positivt er at jeg slapp å gjøre jobben selv, og jeg kunne nyte at jeg fikk bruke digitalkamera for prosjektet for første og eneste gang dette året, og at noen andre måtte fremkalle hele greia for meg. Det var utrolig varmt og sterk sol i dag - gjett hvem som har både t-skjorteskille, sokkeskiller og shortsskiller nå?

Washington DC II.

Dette er noe av det jeg så i Washington. Store konstruksjoner med søyler, små detaljer man ikke la merke til før man sto helt innpå dem, større detaljer som du på ett vis bare fortsatte å stirre på, selv om du allerede hadde stirret i minst tre minutter. Dette er noen av bygningene jeg trasket rundt i flere timer og så på, og som forårsaket et par såre bein. Men det var verdt det.

I dag kom min gode venninne fra mine år som turner og hennes gode familie hit, etter mye kjas og mas fra diverse personell på flyplassers side. Er det noe som irriterer meg mer enn noe annet, så er det folk som har en jobb, men som konsekvent ignorerer å gjøre den. Er det noe som gleder meg mer enn noe annet, så er det å se igjen folk jeg har savnet mer enn jeg har fattet selv.Jeg fikk beskjed om at jeg har fått et amerikansk tonefall når jeg snakker norsk, say what?! Jeg tror det kan bli rart å bytte over til å snakke norsk på heltid igjen, tatt i betraktning at jeg brukte ti minutter på å finne ut at ei list heter list, ikke tvelle, pinne eller bar (som i det engelske ordet, altså). Ai snækk purffect nårsk kinda. Nei, huff.

Ellers er det mye trening og vi hadde sesongens hardeste trening i går, som da fører til stølhet så til de grader i dag. Men jeg klager ikke, vi hadde definitivt godt av det. Jeg har tatt igjen alle prøver og lekser jeg måtte ta igjen fra forrige uke da jeg var i Washington, og nå kan jeg endelig få mer enn 6 timer søvn i døgnet. Hei, konstante hodepine, har du lyst til å stikke av og la meg sove nå?

Ikke helt greit.

Washington DC.

Ting var ikke så greit da du var seks år gammel og fikk tilbud om enten sukkertøy eller salat i middagsselskapet dine foreldre var invitert i. Du visste at salat var det riktige valget, det som var mest passende for anledningen. Men det var sukkertøyet du hadde lyst på. Så sto du der, med store øyne og et betenkt ansikt i noe som lignet på en evighet. Så hva skal man liksom gjøre, da? Ting er ikke alltid så lett når logikken sier det ene og alt annet i deg sier det andre.

Step one, step two.

The Fray - How To Save a Life

Step one: You say: "We need to talk." He walks, you say: "Sit down, it's just a talk."
He smiles politely back at you, you stare politely right on through some sort of window to your right. As he goes left and you stay right between the lines of fear and blame, you begin to wonder why you came.

As he begins to raise his voice, you lower yours and grant him one last choice: "Drive until you lose the road, or break with the ones you've followed." He will do one of two things: He will admit to everything, or he'll say he's just not the same.
And you'll begin to wonder why you came.