Jeg kan ikke tro at det bare er litt over to uker siden stavleiren. Det virker som om det er flere måneder siden jeg noe skeptisk trasket inn i en altfor kald idrettshall og endte opp med å møte mennesker jeg kommer til å huske lenge og savner ordentlig. Jeg har ikke tenkt så mye på det, siden hele tilværelsen min bokstavelig talt har blitt snudd på hodet. Allikevel, da jeg på senteret fant en parfyme som minnet meg om en på leiren jeg ble spesielt knyttet til, dukket det opp minner jeg både lo og hadde lyst til å grine av. Jeg savner dere virkelig, til og med de jeg ikke trodde jeg skulle bry meg noe med. Det overrasker meg hvor knyttet jeg har blitt til folk jeg kun var sammen med i 4 dager eller en uke. Jeg lurer på om de som var der tenker på de de møtte, og om de husker meg, eller om jeg allerede har gått i glemmeboka. Jeg lurer på om det vi gjorde betyr noe, eller om det bare er noe de har kastet vekk og glemt.
Jeg savner også de mindre friidrettsinteresserte folkene mine, og jeg føler meg enda mer ensom og hjelpeløs. Hvordan jeg skal klare dette, er jeg ikke helt sikker på. De har advart meg, om at kommunikasjon kom til å bli det største problemet. 6eren i engelsk hjelper lite når man ikke skjønner hva i alle dager dama spør om i butikken. De sier jeg må være tålmodig med meg selv og la hodet mitt snu seg om til engelsk. De sier jeg må være tålmodig og bruke tiden jeg trenger på å tilpasse meg.
Men jeg er lei av å vente og være tålmodig.

.jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar