"Nei, hallo, vi kommer til å daue!" hylte en lys pikestemme ut i sommerdagen. Et snev av panikk og betenksomhet kunne ikke dekke over latteren og gleden i stemmen, kunne ikke skjule at jeg storkoste meg. Jeg så ikke annet enn et firkanta skulderparti i blå t-skjorte, og veien som forsvant forbi.
"Psshda, det går så fint," blåste en mørkere guttestemme mistankene mine vekk, beina tråkket videre på pedalene. "Ånei, no går vi i grøfta!" gjorde han seg til, selv om han egentlig hadde full kontroll. Tror jeg, da. Han kjente et slag i ryggen, et hint om at han ikke skulle tulle, kontroll eller ikke.
Det er ikke så lett å balansere på et sykkelsete når man ikke ser sikten foran seg, og det er ikke så lett å holde balansen når man er to personer på en sykkel. Men det går. Bakfra kom en annen sykkel forbi, overlastet med to personer for mange. En på styret, en på pedalene, en på setet. Slik er det enda vanskeligere å holde balansen, og jeg var heller tvilsom til den måten å organisere seg på. "Rene vannvidd," var tanken som passet best. Men det gikk, uten å gå på trynet, nedover bakkene. Hvordan vi klarte oss uten skrubbsår eller punkterte dekk er et mysterium, men det er mye som går som smurt uten form for planlegging.
"Kan du gi faen og holde deg fast i skuldra mine nå?" jeg dunket den blå t-skjorten i ryggen igjen, lo høyt og kjente den varme sommervinden blåse i håret.
