Pjusken.

Møt Pjusken. En vill tamkanin som fant tilværelsen som kun tam kanin for dårlig, og som bestemte seg for å bli vill. En slags hare, kanskje. Pjusken slo seg ned på mine besteforeldres tun i Trysils skoger for tre år siden, og der har hun blitt værende. Vi fant ut først etter døpingen av Pjusken at det egentlig er en Pjuska. Men hun har blitt et kjært familiemedlem nå, etter tre år. Da jeg tok disse bildene i sommer gikk det faktisk an å klappe henne. Ironien her er at bikkja som også bor på tunet er harehund. Og at det hittil har gått bra.

Tålmod.

Pjusken har dere møtt før. 


Stillesittende. Uten å røre en muskel, med et mildt blikk festet på deg. Det ble tilslutt en konkurranse i det hele - å sitte stille og se på hverandre. Gresset var akkurat tørt nok til at det gikk an å sitte i det, akkurat fuktig nok til at man måtte stryke hånda over de brune, døde tustene for å sjekke om det gikk an å plassere seg på det. Ikke det at det gjorde noe, sånn i det hele tatt. Granskingen fortsatte. Problemet var å ta det første steget. Det var ingen villige til å ta. Var det verdt det? Nei, ikke egentlig. Tenkte dere begge slik? Det kunne du jo ikke vite sikkert. Du håpet det. Så var du i alle fall ikke alene om å være feig og å tenke at "det er bedre slik for alle parter". Du løy ikke, når du sa ting som de var, men du næret et lite håp allikevel om at det ikke var sant. Om at det en dag var verdt det. Men inntill da.. Vel, de som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, var det ikke det de sa? For en gangs skyld bestemte du deg for å lite på klisjeene.