Det store 16.

For ett år siden fylte jeg femten. Jeg skrev om at jeg for første gang følte meg litt stor, og at jeg var ett år fra øvelseskjøring, tandemhopp, piercing og tatovering med foreldres samtykke. Jeg har ikke gjort noe av det, jeg har ihvertfall ikke hull i ørene enda ett år har gått. Men nå er jeg visst blitt det store seksten. Det eneste som gjenstår nå er det gigantiske, uavhengige atten. Og ja, selv om det sitter en majoritet av mennesker som er eldre enn meg der ute, så føler jeg meg litt større. Litt eldre. Litt mer.. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Om ti år er jeg tjueseks, for ti år siden fylte jeg seks. Jeg liker å tro at jeg er nærmere seksårsdagen enn tjueseksårsdagen, selv om det er et fett. Akkurat nå er jeg seksten år gammel, stevnet jeg var så nervøs for gikk faktisk kjempebra, og jeg er stor pike. Som min kjære MK (som forøvrig også sendte meg en sms tretti sekunder etter at klokken passerte midnatt) så fint satte ord på det hele:

"GRATTIS MED DAGEN, GAMMERN, HALVVEIS TIL 32 - NÅ KAN DU ØVELSESKJØRE OG HA SEX, GÅ OG LEGG DEG!"

Takk for meg.

Mitt løp.

Sesongens første stevne. Skedsmolekene. 60 m hekk og kule. Det er planen ihvertfall. Blir det ille har jeg lov til å trekke meg, sa treneren. Akkurat nå er jeg så nervøs for hekken at magen har vrengt seg seks ganger og er på vei opp halsen omtrent. Selv om det er et lite stevne, er skrekken den samme. Den som sitter så langt inn i margen - den som tviler på at jeg treffer på første hekk. Kommer jeg over der er det forsåvidt et greit løp etter det, men jeg var ikke i nærheten av å treffe sist trening. Og det er bekymringsfaktor nummer én. Men det er bare et lite stevne. Få folk. Ikke så seriøst. Bortsett fra de jentene jeg løper mot. Må snu tankegangen her: Dette er ikke et løp mot noen andre enn meg selv. Pust inn, pust ut. Snu på flisa og gjør dette til noe bra. Hei, det kan jo gå bra, da. Goshameien. På en annen side, denne følelsen er jo hovedgrunnen til at jeg driver med dette. Spenningen og adrenalinet blandet med nervøsiteten. "In order to succeed, the will to achieve success has to be greater than the fear of failing." Sa en smartass, ihverfall. Det var bare dét da.

Glemt og forlagt.

// facebook.

Noen av dere som husker den tiden jeg var så sint på å måtte være innestengt på Holm en gang i uka? Jeg husket det ikke. Ikke før jeg så det bildet ovenfor på Facebook. Jeg begynte å lese litt i gamle innlegg og jeg tenker at "dette er nesten litt pinlig". Nesten, ikke helt. Det er litt morsomt å se tilbake i tid, se hva jeg klagde over, hva jeg gledet meg over. Det er jo derfor jeg blogger, sant? For å kunne bla tilbake og se hva i alle dager som foregikk i hodet på den dagen. Det som er litt merkelig er at når jeg nå ser tilbake på Holm, så var det virkelig ikke så ille allikevel. Men slik er det jo med nesten alt. Så fort man er kommet over hendelsen som er så ille der og da, så er det bare skygger igjen av den. Man har lagt den bak seg, forlatt åstedet, glemt og forlagt hele greia et sted du ikke lenger husker hvor er. Minner, kalles det vel.

Antihelt.

Uansett hva du gjør, så føler du at du ikke helt strekker til. Jeg kan se det på deg - ser det på måten du slenger igjen bøkene, stapper dem ned i sekken og raskt forsvinner ut av klasserommet, hvordan du står med hendene i lommene og ikke sier stort i friminuttene når du er med vennegjengen, hvor hardt du prøver, hvordan du nesten alltid er å se med en fokusert og bekymret maske i ansiktet. Er det frustrasjon? Gir du opp, lille venn? Er det meningsløsheten som tar deg? You've got to take it to the next level. "Hmm, særlig," tenker du. "Det går ikke. Jeg strekker ikke til. Holder ikke lenge nok. Takler det ikke. Fikser det ikke." Det er det du tenker, selv om du ikke viser tankene dine. Da er det vel game over, da. Selv om både du og jeg vet at hvis det er noen - noen - som fikser det, så er det deg. Du tror det bare ikke. Du vil gjerne tro det, men du klarer ikke overbevise deg selv om det. Du trenger noen andre, noen som kan åpne øya dine, klarne hodet ditt på en slik måte at du kvitter deg med denne forvrengte virkeligheten din. Jeg hadde gladelig overbevist deg jeg, men det er ikke min rolle å spille helt. 

Sweet 16.

Søta her fylte seksten her om dagen, og i kveld skal hun feire det at hun kan øvelseskjøre bil og kjøre sykkel uten støttehjul. Wehey! Så nå sitter jeg her og prøver for fjerde gang å lakkere neglene uten å ødelegge - det er enklere sagt enn gjort. 

PS: Jeg lover at det kommer noe som er litt mer enn hjernedødt prat. Snart.

"Man skal egentlig ikke reise seg etter et sånt fall."

Jeg fikk igjen karakterkortet i dag. Jeg brukte alle friminuttene på å lære kompiser hvordan man finner minste felles multiplum og hvordan man faktoriserer. Det gikk forøvrig veldig greit, det. Og jeg hadde min turnkarrieres verste trynings. Det eneste som muligens topper dette fallet var da jeg tryna på bommen og tok meg i mot med ribbeina på høyre side da jeg var syv år gammel. I turnhallen har man skaffet ordentlig tumblinggulv og ikke airtrack/hoppeslott. Jeg elsker det. Selv om tumblinggulvet er betraktelig hardere å tryne på. Jeg trakk meg litt i en enkel araber flikkflakk baklengs salto, dro en halv salto og landet på nakke og rygg. Skuldrene tok smellen for nakken, så det gikk bra med den. Jeg knea meg selv i ansiktet og så stjerner et øyeblikk, og ellers var det bare å sprette opp igjen og kjøre enda en araber flikkflakk salto. For å ikke bli redd. Og det gikk fint. Jeg kjenner at jeg kommer til å være helt ødelagt i ryggen et par dager fremover og stoltheten fikk seg vel en liten knekk, men ellers er jeg i tipp topp stand. Akkurat nå ihvertfall.

Under temperaturgrensa.

Lærerne måtte slippe oss etter en og en halv time i fryseboksene kalt klasserom. Slik de har måttet gjøre minst én gang hver vinter de siste tre årene. Kan vel ikke si at noen klaget. Jeg får karakterkortet mitt for dette semesteret i morgen, og jeg kan ikke si jeg gleder meg. Jeg kunne vel ha uttrykt meg i evigheter om hva jeg synes om valgene som er gjort av mennesker som har autoriteten her, men det tror jeg virkelig ikke gavner meg noe særlig. Så jeg holder kjeft og smiler pent. I hodet mitt har jeg nærmest satt fyr på hele greia syv ganger allerede. Men jeg beholder roen en liten stund til, tror jeg. Stay cool, som det heter på språket det meste høres to trillioner ganger bedre ut.