Ihjelstukkede busseter og ensomme mennesker.

Signaturer risset inn i ryggene. Svake streker som skinner forsiktig utover, som svir seg enda dypere innover enn hva som var planlagt. Glemmer ikke signaturene, merkene, kunne like gjerne vært skrevet med hvite fjærpenner og neonblekk. Skjelsord skrevet med blekk som ikke går vekk i ansiktene. Selvlysende, kan ikke komme unna det. Mishandlede kropper, som har bulker, dype hull, tyggis festet i de sårbare gropene i nakkene. Skamfert. Når ble samfunnet slik? Når begynte man å bære våpen til å stikke dypt med, når begynte man å ytre ord som kanskje stikker enda dypere? Når begynte plyndringen av tilliten, av tryggheten? Når begynte man å lage dype hull, bulker og riper, når begynte denne selvdestruktive oppførselen? Når ble samfunnet busseter - stillesittende og aksepterende, apatiske omtrent, ovenfor denne ødeleggelsen? Når sluttet vi å bruke stemmene som en gang ropte så høyt?