Alt høres bedre ut på engelsk.

Jeg skriver ikke enda et kjempelangt innlegg, så de som vil lese mine siste, hjerteskjærende ord om dette året, kan ta en titt her. På engelsk, riktignok. Siden alt høres bedre ut på engelsk.

Ett år, og det er sommer igjen.

Salt i vann, hår og på lepper. Glede, latter og smil, en og annen stingray, og litt smerte. Volleyballspilling, fotball, vannscootere og kino. Soloppganger, solnedganger. Når jeg leter i mine gamle innlegg og finner de som er datert på denne tiden for ett år siden, så ser jeg at stemningen nå er motsatt av hva den var da. Der hvor det før var usikkerhet er det nå ro, der det var frykt er det opprømthet. Selv om jeg bare har fem dager igjen i Tampa, så virker det nok akkurat nå. For gode venner å være sammen med, kropper å klemme, og hender å holde er det jeg har, og akkurat nå trenger jeg ikke så mye mer enn akkurat det.

Vannkant.

Vannet visker bort merkene i sanden. Uansett hvor hardt du borer fingrene i den myke sanden vil bølgene sakte viske linjene bort. Jevne overflaten igjen, og fjerne alt det du hadde skrevet. Du vet det godt - derfor venter du til bølgene er på vei til å trekke seg tilbake, for da har du litt bedre tid. Litt bedre tid til å få frem budskapet. Men budskapet trenger egentlig ikke all den ekstra tiden. Budskapet i seg selv er enkelt og greit, det er du som trenger de ekstra øyeblikkene. Det er du som står der med solbrun hud og saltvannshår som tviler. Det er du som lurer på om det er en god idé å skrive ned tankene dine i sanden og se de forsvinne. Du setter deg på huk og lager linjene i sanden. Du ser bølgene stige mot deg igjen, rolig og behersket i et tempo de kjenner, og de danser over linjene dine. Du stirrer på dem, men beveger deg ikke. Så trekker det blå vannet seg tilbake, linjene dine er ikke der lenger, og plutselig er du lettere til sinns. Du sukker, reiser deg opp, smiler, og går videre langs vannkanten.

De ordentlige Donald-leker.

Hjemme har vi et stevne som heter Donald Duck Games som foregår på Bislett. Stevnet jeg var på i forrige uke foregikk i Disney - jeg vet ikke helt om jeg skal kalle det et område eller en by eller et helt land. En friidrettsbane, ørten fotballbaner, et ukjent antall baseballbaner, basketballbaner, turnhaller og footballbaner. Og det var bare idrettskomplekset. Det var stort. Og det var varmt. Altfor, altfor varmt. På en annen side, jeg kommer til å klage på at det er altfor, altfor kaldt hjemme, så bare glem det. Prestasjonene i seg selv var så som så fra min side. Lillesøster derimot, knuste the national meetrecord i spyd med tjue fot. Hvilket betyr at hennes kast lå tre-fire meter bak mitt. Og det skremmer meg en hel del litt.

Aloba.

Jeg drar til DisneyWorld i dag. Ikke for å vinke til Mikke Mus og få klem av Donald Duck, eller å kjøre berg-og-dal-baner og spise pølse i brød og sukkerspinn, men for å konkurrere. Jeg tror vel egentlig dette er uinteressant for resten av folkemengden, men det er altså slik at jeg ikke har så veldig mye annet å fortelle dere om. Jeg tror jeg nettopp sprengte hull i en ballong av en illusjon jeg har om det at jeg faktisk har et liv. Jeg har også pakket ned åtti prosent av rommet mitt - jaggu er det ikke ryddig for første gang i år. Og hvis vi trekker fra antall dager jeg er på stevner så er det ikke mer enn seksten dager igjen til jeg er hjemme i nord. Nei, femten dager er det visst.

Ikke til hjelp.

Hjelper ikke å ha tre til fire innlegg lagret som "utkast" hvis de ikke forteller det du vil komme frem til. Hjelper ikke å ha hundretusen tanker flyvende rundt i hodet ditt hvis du ikke kan ordlegge deg skikkelig når du først kommer til saken. Hjelper ikke å gå rundt og være midt i mellom, og å aldri kunne bestemme seg. Hjelper ikke å ville danse i regnet og ligge i gresset, men samtidig være i kontroll på alt som skjer rundt deg. Hjelper ikke å være sin egen motsetning. Er det nå jeg har lov til å slå hodet i tastaturet eller veggen opptil flere ganger og sukke oppgitt hver gang jeg ser meg selv i speilet?

July fourth.

Fjerde juli ble ikke feiret som dagen vanligvis blir, tatt regnet i betraktning. I stedet for stranda og fyrverkeri, som visst skal være den vanlige feiringen, ble det regn og overskyet. Noe fyrverkeri ble det da. Og bowling og musikkspilling, biljardspilling, dartspill, snakking og latter. Ikke minst bildetagning, men en viss anonymitet skal mine kjære venner ha. Nok er det vel at jeg blogger om dem på et språk de ikke forstår. Men selv om det ikke helt var feiringen noen av oss hadde planlagt var det stor stemning og mye moro allikevel. Det var ihvertfall en minnesrik dag og aften, som såvisst ikke blir glemt ved det første. Etterhvert har jeg vel kommet til å innse at jeg vil savne menneskene jeg har møtt i år mer enn hva jeg liker å innrømme.

Brum, brum.

Når jeg blir stor, vil jeg ha en slik bil. En bil med en historie å fortelle. Som viser hvor jeg har vært, hva jeg har gjort, hva jeg har opplevd. Ikke nødvendigvis verdens dyreste bil. Men ikke nødvendigvis ei skranglekasse med en fantastisk samling diverse bulker og striper i lakken heller.

Eller kanskje jeg bare holder meg til å skaffe meg et eller annet form for fremkomstmiddel. Noe med hjul, og et styre. Bremser er også kanskje en god idé. Noe som kan ta meg fra sted A til sted B litt raskere enn å bruke mine to bein. Noe som kan transportere meg og mitt kamera rundt i verden. Sykkelen får kanskje holde for øyeblikket. Tatt i betraktning at jeg enda er noen år unna attenårsdagen.

Anywhere but here.

Mayday Parade - Anywhere but here.

Secret love, my escape
Take me far, far away
Secret love, are you there?
Will you answer my prayer?
Please take me anywhere but here,
Anywhere but here.