Perfeksjon av ypperste kvalitet.

Kunne jeg bare skrive som dette:

"Has there ever been a reason for this insistent longing within one’s chest? If it were to burst free into one single mellifluous sound, would it truly be as luminous as small shards of the moon? As charming as the last breath of our dying sun; the gentle, soft voice of a bird ensnared for all its living days to a cage with no soul? There is a bittersweet perfection in the pain of a simple wanting. It’s a childlike wish to want, filled slowly with nostalgia of a younger, purer mind. There is nothing so ingenuous as the want, and the ability to. It’s the pure, lustful, raw want that has brought me from my once sane mind to take arms and, with words alone, attempt to bring a gnarled, twisted sense of me to you. It is overbearing; the pure physical lack of this significant other half is so sweetly bewitching to my very soul, and these thoughts simply must be spilled like the fragments my dreams that often tantalize me in the midst of waking. It is the dreams and the want--the seductive, poisoned want mixed with such pure intentions of the dreams created and fixated upon the mind’s watchful eye. There has never been anything so heart wrenching for me to bear upon such a waning soul as mine. Unscarred and yet beaten beyond recognition, this wanting leaves me thirsty and dying, much like the ocean’s waves scratch at the sandy stretches of land like bloody hands, searching desperately--begging--for a release from within the pool of misery they have been banned to. And why banned? Has some god above forcibly placed them aside themselves, so that their plethora of wails and splintering cracks from a slowly maddening mind are nothing more than the lapping of the water upon the earth? Perhaps this want is simply nothing but the howls of keys pressed like petals under my fingers as I play notes to songs I have long since grown used to. Perhaps what the heart longs for is nothing short of love, and maybe in the depths of our minds, it is out of this love that want arises. What it has longed for is this freedom, much like this love, to be free and soar the untouched planes upon this earth that man nor woman has ever dreamed of; to taste the wretched longings of the alienated world with wings of words, not of flesh and bone. Be still my heart, and rejoice in the being. My wanting is nothing more than the screams I produce when fingers of hope splay across a piano; when in vain I hold a pen to the paper, or if I took the sharpness of the world to my flesh. This is nothing different than the want."

Minutter over elleve.

Klokken er tretten minutter over elleve, og i dag har jeg til og med stått opp tidlig for å få noe ut av dagen. Klokken åtte. For å stå opp tidlig for å få noe ut av dagen, altså. Sto opp av meg selv, faktisk. Men så sitter jeg her da, femten minutter over elleve og har skrevet fire setninger. Seksten over elleve, og jeg har skrevet én setning til. Overskyet drittvær ute. Høsten har sneket seg inn i hagen, inn gjennom vinduet og inn i klesskapet mitt, hvor shortsene jeg ikke fikk brukt enda ligger helt fremst. Sytten minutter over elleve, og det begynner snart å regne. Depp. Atten minutter over elleve, og jeg har egentlig sittet her i fem minutter og enda ikke gjort noe produktivt. Denne dagen jeg sto tidlig opp for å liksom få noe ut av dagen. Faen heller, jeg er nærmere å være sytten år enn hva jeg er å være seksten. Nitten minutter over elleve, og jeg har vondt i magen, vondt i brystet, vondt i hele kroppen. Fysisk vondt av en ikke-fysisk smerte, hva slags tullball er dét a? Tyve minutter over elleve og jeg har enda ikke gjort noe som helst, annet enn å la fingrene hamre meningsløst på tastaturet, i intervaller, og i pausene har jeg sett på klokka. Sett den tikke seg videre gjennom dagen. Toogtyve minutter over elleve, jeg er nærmere sytten enn hva jeg er seksten, og jeg vettafaen hva jeg egentlig bruker tiden til. "Åh, 'byn å grin'a," som de sier.
Åtteogtyve minutter over elleve. Niogtyve minutter pluss trettién sekunder over elleve.

Skolebytte.

Jeg skulle her ha fortalt dere om hvordan det er å se kjente fjes i hver eneste trapp, hele veien opp til den nyoppussede fjerdeetasjen. Jeg skulle ha nevnt hvor overfylt treningsrommet alltid er, og at ei jente i lab'en ikke var hverdagskost. Jeg skulle fortalt dere om toppidrettstimer, treningslogger, lunsjpauser, arbeidstimer, timer med og uten lærere og nye pcer og bøker. Jeg skulle ha fortalt dere om tryggheten i å alltid ha et kjent fjes, enten på min egen alder eller eldre, i nærheten, og jeg skulle beskrevet den tilbakelente atmosfæren på Bjertnes. Ikke minst skulle jeg nevnt hvor deilig det er med kort vei til skolen, samt treningsbanen. Det kommer jeg ikke til å gjøre.

I stedet skal jeg fortelle dere om hvordan det er å stå opp klokken 06:15 og ta den grønne ekspressbussen mot Skøyen, og om hvordan det er å bytte rundt på hektiske og overfylte busser i Oslo. Jeg skal fortelle dere om å ufrivillig havne i fremmede menneskers intimsoner. Jeg skal fortelle dere om enda en fire etasjers-skole, men en skole der jeg møter fremmede mennesker i trappene. Om hvordan det er å plutselig gå på skole i byen jeg sa til meg selv jeg aldri skulle studere i, men som jeg etterhvert har begynt å like. Om hvordan jeg ikke kom inn, men kom inn allikevel. Om hvor fantastisk dyktige lærere jeg har fått, som legger opp undervisningen akkurat slik jeg ønsker den skal legges opp. Jeg skal fortelle dere om hvor surrete det hele var, hvorvidt jeg kom inn eller ikke, og om at jeg plutselig går rundt med t-skjorte det står "Wang Toppidrett" på. Og alt dette på under 24 timer.

Secret # 113

"Jeg har tenkt til å ta en sjanse. En stor sjanse. En sånn sjanse jeg egentlig ikke pleier å ta. En sånn sjanse jeg pleier og la flyte forbi meg, jeg vinker til den mens jeg ser den sveve forbi ut i det store intet. Jeg har tenkt til å endelig ta en sånn sjanse andre griper ved første tegn, og holder fast ved til hjertesorgen tar dem. Jeg har alltid blitt fortalt at man må vente på den riktige sjansen, at man må vente til det riktige tidspunktet. Kanskje det er hjertesorgen jeg er redd for. Kanskje det er skuffelsen. Kanskje det er noe annet - jeg vet ikke. Jeg vet bare at hittil har jeg vært redd for disse sjansene. Redd for å ta dem. Redd for at de ikke åpner dører jeg så gjerne vil gjennom. Jeg har ikke tatt sjansene jeg har fått, i håp om at en bedre snart dukker opp. Men nå tror jeg det har dukket opp en sjanse jeg skal ta. Fordi det er den beste sjansen som har dukket opp. Fordi det er riktig sjanse, riktig tidspunkt. Fordi akkurat nå, ville jeg risikert både skuffelse og hjertesorg for denne sjansen.

Men jeg ber om en ting: Ha tålmodighet med meg. Jeg er, som det er lett å se, ikke så flink med disse sjansene. Jeg ødelegger dem, eller sjansene ødelegger seg selv. Jeg tar babyskritt, men jeg er på riktig vei. Ha tålmodighet." 

Første skoledag - bring it on.

Studiespesialisering med toppidrett. Klasse 1STD. Jeg er storfornøyd.

Det er nye og gamle klassekamerater, kjente og ukjente fjes, helt nye lærere og en helt annen skole. Det meste er med andre ord nytt. Nye løfter fra forskjellige lærere om et morsomt år, om et artig år, om et samholdsstyrkende år, om et hardt år. Men mye er allikevel velkjent, spesielt fra året i USA; Den lettere desorienterte følelsen, de mange trappene og folkene som skal motsatt vei av det jeg skal, er det samme. Forventningene er skyhøye, og at den første utfordringen er fagdag i matte, gjør det en hel del mer interessant. Med busskort, 3 år gammelt skinnpennal med flere lag skriverier på, splitter ny Helly Hansen-jakke og eldgamle Converse;
Videregående skole - bring it on.

Kontraster.

Jeg har vært i Norges fineste sommerby og opplevd ekte sørlandssommer. På samme helgen har jeg også opplevd Norges dårligste vær, og funnet ut at Norges fineste sommerby også er den verste. Bergen er fin i forhold til Kristiansand når det regner. Jeg har kommet på 4. plass i kule i jrNM, og overrasket meg selv, trener og familie med pers i både kule og spyd - som jeg bare skulle "slenge meg med i". Stevnet hadde vært det beste i sesongen hittil hvis jeg hadde fått til diskos i tillegg, men dommere, sektorer og hårfin feilkoordinering gjorde at diskos ble stevnets flopp. Og siden jeg først har vært inne på det fantastisk dårlige været har jeg lov til å si; 3 cm vannplaning i ringen er ikke akkurat ideelt. Men jeg skal ikke klage, to perser i de dårligste øvelsene er jo ikke dårlig. Det eneste som er irriterende er at det ikke var mer enn drøye tretti centimeter til pallplassering. Det hadde vært dødskult, men det kommer alltids flere stevner.

Jeg har vært i byen jeg hater mest av alle - hjembyen Oslo. Jeg hater nesten alt ved Olso: bygningene, veiene, bilene, stemningen, luktene, lydene, bråket, den tunge lufta. Det meste. Det eneste jeg ikke hater ved Oslo er de menneskene som ser snille ut, Akershus festning, Aker brygge og den bymagien som bare finnes i Oslo sent på kvelden. Det er stort sett grunnene til at jeg gidder å dra meg ned til hovedstaden vår en og annen gang. Vel, Bislett må nesten nevnes her, som eneste grunn til å dra dit jevnlig.

Jeg har spilt volleyball med fine mennesker. Jeg har hørt på bra musikk og lest mange bra bøker. Jeg har brukt enda mer tid på friidrettsbanen, og sett at de har begynt bygging av tribuner ( de begynner vel litt i feil ende, jeg mener, kan jo være fint å ha noe å se på i første omgang? En bane, for eksempel? Hva vet vel jeg..)! Jeg har ikke snakket med mennesker som ligger rimelig lavt i poengene, men heller gått tur med hunden og enda et fint menneske til langt på natt, og møtt mennesker jeg ikke forventet å møte på joggetur midt i skogen.

Jeg har fått vite hvilke klasse jeg skal gå i. Jeg har i løpet av skolegangen gått i både klasse A, B og C, så nå var det på tide at jeg begynte i klasse D. Jeg har selvfølgelig brukt kvelden på å finne ut hvem jeg skal gå i klasse med, og hvilke lærere jeg kommer til å få, samt prøvd å plukke opp hint og triks fra eldre elever. Som for eksempel å følge strømmen, hvis jeg er usikker på hvor jeg skal. Jeg gleder meg til skolestart, faktisk. 

Så egentlig kan jeg jo ikke klage i det hele tatt.

Sommerferie-følelsen.

Med tre dager igjen til det største stevnet hittil, hadde det vært fint å ha den urokkelige troen. Den fundamentale troen på meg, på utstyret, på teknikken, på kreftene. Den er kanskje ikke urokkelig, den troen, men at forventningene og gleden er tilstede, skal jeg ikke nekte for. Resultatene jeg har inne varierer fra gode til patetiske, men som den beste treneren i verden pleier å si: "De andre øvelsene slenger du deg bare med i, det er denne éne som teller." Legg til en sympatisk, entusiastisk og genuin bergensdialekt her, og du har tatt han på kornet. For det er jo det som er viktig; å finne godfølelsen, å kjenne at kreftene i deg blir brukt helt optimalt, at rytmen og timingen er perfekt, å vite at "Dette blir pers", selv uten å se diskosen/kula/spydet lande eller å se på klokka som tikker inn tiden i det du passerer målstreken.

"Hva driver du med om dagen?" spurte en venn jeg ikke har snakket med i sommer.
"Jeg trener. Jeg spiser litt. Jeg trener ei økt til. Så drar jeg på stevner på kvelden. Noen dager drar jeg på volleyballbanen eller til tjernet og bader. Og så sover jeg, så klart." 

Jeg har ikke hatt den generelle sommerferie-følelsen i år, denne sommeren som begynte så innmari, innmari dårlig. Men jeg har fått glimt av den. Jeg har kjent på den fine følelsen når jeg har vært på volleyballbanen, når jeg har vært på friidrettsbanen og når jeg har sittet i solveggen med en god bok. Jeg har sett sommerferie-følelsen i dirrende varm luft, i regntunge skyer, i smilende ansikter og i bikiniskiller. Jeg har hørt sommerferie-følelsen i torden og i fuglekvitter, i latter, i hyperventileringen i en 200 meter og i hvinet fra diskosen.
Og det er forsåvidt det jeg har brukt sommeren min til. Denne sommeren som "liksom" skulle bli så bra, har faktisk vært så bra som den skulle være. Nå er det to uker igjen av denne sommeren som sakte har dratt seg av sted, men enda er det litt tid igjen til å utsette alt jeg bør gjøre - bare fordi jeg kan.

Tilbake til normalen.

Verden begynner sakte, men sikkert, å snurre igjen. Luften er varm, så varm at det er helt forferdelig å være inne i huset. Det eneste stedet det er levelig å være innendørs for tiden er på rommet mitt, gjemt bort i kroken i 1. etasje ved siden av boden. Jeg har oppdatert litt forresten, kastet ut "barnerom"-komponentene og heller skaffet dobbeltseng og svarthvitt-bilder. Jeg elsker at hunden og jeg endelig kan dele sengen i to, uten at jeg sparker henne midt på natten eller må krølle meg i fosterstilling for at vi begge skal få plass (!). Jeg har kapret Bose-høyttalerne og spiller musikken enda høyere enn før, og for første gang på evigheter har jeg greid å holde rommet mitt noenlunde ryddig i over ei uke (Mamma er så stolt av meg!).

... Men selvfølgelig har jeg ingen bilder av det. Jeg har ikke tatt noen bilder i det siste - sommerjobbpengene brenner på kortet omtrent, skriker at det er på tide å bli brukt, men jeg vet enda ikke helt hvilket kamera jeg bør investere i. Har du forslag, så skrik ut! Seriøst. Skrik ut.