Det kom som et ekko. Fjernt, som om det var uendelig langt unna, kunne nesten ikke høre det. Men det var der - krystallklart og meningsfyllt. Det var lettelse, omtanke og godhet, som forsiktig fjernet alt grumset som var tvunget ned til bunns i sjelen med et anker. Det var medfølelse, kjærlighet, glede og lykke, som drev ut alle demoner, som brøt i stykker stengslene av jern. Det demmet opp for tsunamien i magen, som skyller hensynsløst innover og ødelegger alt. Det stilnet tornadoene i sinnet, som virvler opp all form for organisering og struktur, og som etterlater alt i kaos. Det fjernet frykten i hjertet som etterhvert hadde slått seg til ro der, innerst i de dypeste krokene av hjertet, kaldt og nummende. Det var et fjernt ekko av en beskjed som var sårt trengt, en essensiell bit av et stadig forandret puslespill. Det var et bevis på at det var noen der, et eller annet sted: Bare hold ut, de er på vei. Og det i seg selv, var veldig betryggende.
Og endelig, endelig kunne du sove trygt i sengen din, uten den indre uroen som holdt deg våken.
Treningsleir i Portugal 2011
Kunne jeg tatt et fotografi av uka jeg var på treningsleir i Portugal, ville det inneholdt Alfamar, Albufeira, Algarve, Lisboa, Frankfurt, München og Oslo av destinasjoner. Av venner ville det inneholdt gamle og gode, samt nye og interessante. Starstruck til tusen, og et stykk fin snurrebart. Fikk til og med komplimenter for den! (Her må det nesten nevnes at grunnen til at jeg hadde snurrebart var at vi skulle lage et show som inneholdt sang, dans og dragqueens.) Musikk, latter, uspiselig mat og drikkbar kakao, en fin strand med gutter som stupte hodet først inn i bølgene, og de samme guttene som kastet meg uti med klær på. Et dørkort som ble til fem, fordi romkameraten og jeg er surrehoder og fordi kortene ofte ble avmagnetisert på mystisk vis. "Wang Championships Decathlon Shot Put 2011", dårlige tapere og dårlige vinnere, volleyballspilling og spensttester. Kallenavn - jeg hater å bli kalt "pus" enda mer nå enn hva jeg gjorde før. En finfin romkamerat, jeg kaller henne Soussiii, som jeg har vært på rom sammen med før, og som jeg digger å være sammen med. En shoppingtur som ble den ene dagen jeg fikk i meg "skikkelig" mat a.k.a McDonald's. Et styrket samhold i friidrettsgruppa på tvers av tre skoler - venneforespørslene på Facebook må jo være et tegn på at vi har knyttet nye bånd til mennesker vi aldri har møtt før. Innmari god bane, med alle fasiliteter. Fantastisk gode treninger og trenere, jeg har lært så innmari mye og fått så mange nye impulser. Enda viktigere er kanskje de tingene fotografiet av treningsleiren i Portugal ikke klarer å vise: At motivasjonen har fått seg en skikkelig opptur, og jeg har hatt det fantastisk bra. Jeg har det fantastisk bra.
Abonner på:
Innlegg (Atom)