Key West.

Det regnet, og jeg gjorde et mislykket forsøk på å haike.

Photoshoot, hvor folk rundt trodde jeg var spik spenna gærn.

Arbeidet med fotoprosjektet mitt.

Det var kaldt og blåste på båten, men det var varmt i vannet.

Men det ble ikke så ille vær allikevel.

Jepp, toppferien hittil. Jeg kan ikke tro at det var første søndag i advent og at det om noen få strakser er desember. For meg kjennes det fremdeles ut som august.

Hjem, kjære hjem.

Det er i hvertfall det man pleier å si, og selv om dette egentlig ikke er "hjemme", så var det uhyre deilig å kaste fra seg bagasje på gulvet og se igjen senga si. Ikke bare slo og sparket lillesøster meg gjennom hele natten, hun stjal også både dyne og plass. Jeg ble også holdt våken av snorking, urolig soving, og at noen snakket nonsense i søvne. Morgenen ble liksom toppet av at da lillesøster endelig så seg bryet verdt å våkne, så anklagde hun meg for å gjort alt dette mot henne. Men joda, jeg er glad i henne, og jeg kan vel med hånden på hjertet si at denne ferien topper topp 5 lista. Etter nå å ha sittet i bil i 8 timer skal jeg ignorere kjekkasen som for øyeblikket er på TVen og fokusere på geometrien jeg må kunne til i morra. Du vet, flink pike.

Jeg skal oppdatere dere på ferien etter at jeg har pugget reglene for de indre vinklene av et hvilket som helst polygon og de spesifikke egenskapene til basevinkler og parallelle linjer i en rombe. Jepp, det høres gøy ut, men du vet, flink pike.

Jeg konverserte i fem minutter med en katt.

Hunder, katter, sommerfugler, åler, haier, fugler, fisker, høner, haner, kyllinger og til og med slanger. Dyrelivet er det ingenting å klage på. Ikke bare er min lillesøster på nippet til å åpne en diskusjon om hunder etter å ha sett verdens søteste valper i en butikk (du vet, overtalelsesevner ligger i familien), jeg har selv prestert å bære en gigantisk pyton og blitt angrepet av en kjærlig, hvit papegøye. Da familien gikk ut for å spise fant jeg en katt å snakke med, og mer enn det sier jeg ikke før jeg blir stempla som gærning. Fotoprosjektet mitt er nærmest ferdig, jeg mangler et par bilder og krysser fingrene for at ingenting har gått galt. Det hadde vært så innmari typisk, og hvis noe har gått fullstendig galt er det en stor sjans for at jeg setter meg ned og griner i 5. periode på mandag. Seriøst, kryss fingrene for meg, det er liksom ikke verdt mer enn 100 poeng. Kjenner vi prestasjonsangsten snike innpå, ja?
På søndag reiser vi hjem, og jeg gleder meg til en 8 timers nonstop biltur. Men før den tid skal det både snorkles og bades, så skal jeg sikkert spise enda mer. Jeg har tross alt ikke gått opp mer enn fire tonn. Gleder meg til snorklinga, jeg. Gled dere, det kommer et innlegg med kun selvsentrerte bilder. Snakker vi Americas Next Top Model? Nope. 

Yesman, sola er litt mer glad i mamma enn i meg.

Bilkjøring.

X antall kilometer, x antall altfor rette strekninger som fortsetter i det evige, og x antall sanger på iPoden senere har jeg og min familie endelig nådd endemålet - Key West. For denne turen har jeg bestemt å dele det hele opp i forskjellige innlegg, vi snakker et litt for stort antall bilder jeg skal vise frem og et litt for stort antall ord jeg skal skrive ned.

Derfor begynner vi (åpenbart nok) ved reisens begynnelse - nemlig den evinnelige bilkjøringa.

En ting som alltid har fascinert meg ved amerikanske filmer er de gigantiske veiene. 4-felts-toveiskjørte veier er standard i alle filmer, med kompliserte konstruksjoner av noen veisystemer i byene. I midten av ingenmannsland er det uendelig lange strekninger hvor det selvfølgelig er en mulighet for å gå tom for bensin, og man ender opp stuck der ute blant kaktuser eller alligatorer avhengig av hvor man befinner seg. Og det er seriøst ikke bare på film: Det er faktisk ikke mer enn én eneste bensinstasjon uti der. La oss få det på det rene: Ja, amerikanske veier er prikk lik de på film. (Jeg mener, filmprodusentene må jo ha fått ideene sine et eller annet sted.)

I bilen sitter man og gjør som man vanligvis gjør på lange bilturer - absolutt ingenting, og prøver å ignorere den lille stemmen i bakhodet som konstant spør slik man gjorde høyt da man var yngre: "Hvor langt er det igjen? Hvor langt er det igjen nå? Er vi snart fremme? Hvor langt er det igjen?" Men å gjøre ingenting kan innebære både skriving, tegning, å høre på musikk, latter, snakking, og ikke minst soving og fotografering, og det trenger ikke være så ille så fort man bestemmer seg for det.

I dette tilfellet ble denne kjøreturen bestående av mange timer med utsikt til sump. Sump, trær, gress og alligatorer. Haugevis av alligatorer. Jeg telte minst 40 stykker på 5 minutter, og nei, det er ikke en overreaksjon fra min side. Fikk noen pretty decent bilder av noen av dem, det var helt sjukt å være så nærme, og enda sykere var det å se arbeidere som anså drapsmaskinene fra dinosaurenes tid for å være like farlige som små kattunger. Hvilket de sikkert er, men personlig hadde jeg ikke trasket rundt i slippers og shorts der inne om jeg så hadde fått en rimelig bra pengesum for det.

En annen ting man fort legger merke til er stillheten på disse veiene som aldri tar slutt, og hvor bråkete en by egentlig er. Man legger også merke til hvor ekstremt glad man blir da man får øye på en Starbucks i det fjerne - Starbucks betyr nemlig påfyll av sukker til både blodsukker og humør, og et toalett hvor man kan se hvor jævlig man egentlig ser ut etter 8 timer i en bil.

Jeg vet i hvertfall at jeg ikke er like keen på å stupe uti en random dam uten å tenke meg om.

Me prekast, vikinger.

Nå skal jeg bare finne laderen til iPoden og re-lade den, så er jeg forhåpentligvis fullstendig klar til å dra. Hvis bildene ikke lyver, så har jeg ikke så mye å klage på. Kommer til å bli bra, dette her. Størsteparten av bildene fra mitt nye megagamle kamera jeg må bruke i fotografitimene mine endte opp ganske så bra, så nå er det snakk om å knipse et par-og-tredve bilder til, så er prosjektet mitt i boks også. Ohyesman, det er deres tur til å klage på at dere må være på skolen, siden dere hadde høstferie 6 uker etter sommerferien. (:

Du har stalket meg i ett år.

"Woooooooow," tenker jeg, noe overrasket.
Jeg er oppriktig overrasket over hvor mye jeg har delt med omverdenen i løpet av de siste 365 dagene: Tanker, minner, meninger, bilder, musikk, ris, ros, klaging, positivitet, negativitet, you name it. Vi snakker utbrudd av fjortisshet og antydninger til at verden har gått under, og hyperhet og entusiasme til de grader. Jeg har delt overraskende mye av livet mitt med dere som har villet lese om det, og noen innlegg ler jeg av, både på godt og vondt. Men jeg trøster meg ved at hvert innlegg har vært sant, jeg har vært ærlig i ordene mine, uansett hvor absurd det har vært. Jeg ser en betraktelig forbedring i hvordan jeg formulerer meg i løpet av året, og ved å lese hva jeg har skrevet gjennom året, så ser jeg at jeg har vokst og forandret meg. Ikke bare i utseendemessig (haha), men også som person, hvordan jeg ser ting, og hvordan jeg formulerer meg. Jeg hadde egentlig ikke forventa at bloggskrivinga skulle ta av så til de grader da jeg begynte for nøyaktig ett år tilbake, men jeg er ikke lei ennå. Gratulerer til meg, og selvfølgelig du, som jeg håper fortsetter å lese videre i fremtiden. Hvem vet hva tida bringer videre, sånn egentlig?

But my dreams, they aren't as empty as my conscience seems to be.

All Time Low - Break Your Little Heart.


All American Rejects - Move along.


Silverstein - Apologize.


Sum 41 - Over My Head.


Silverstein - My heroine.


Asking Alexandria - A Single Moment of Sincerity.


Limp Bizkit - Behind Blue Eyes. (Jeg har seriøst ikke peiling på hvor mange år jeg har lett etter den sangen.)

Jeg har fått forespørsler om hva slags musikk jeg hører på - og dette er vel en liten smakebit av det. Jeg vet godt at smaken er som baken eller noe sært i den retningen: Men det hadde jo vært kult om du gjenkjenner noe eller om du fant noe nytt å like?

I morgen er det jubileumsdag, faktisk! Gjett for hva, da?

Styrke gjennom samhold.

"So after this, if you guys meet in the hallways, will you be the first one to look away, or will you be the first one to say hi?"

I dag lærte jeg at selv om footballspillerne ser ut til å holde seg til sin egen klikk og sin egen testosteronbaserte verden og la ingen slippe inn, så er de fleste faktisk noe nærmere det motsatte. De er faktisk ekstremt åpne mot nye mennesker, og har ikke noe i mot å høre på en norsk-svensk samtale i 20 minutter, og prøve å le på de riktige stedene. Jeg lærte at det er mulig å føle at du har kjent folk i to år, selv om det egentlig er snakk om under to timer. Jeg lærte at ved hjelp av en gjeng litt gærne ungdommer og en gjeng litt gærne ledere, pluss ei tromme, så kan man få til mye på 8 timer.
Jeg hadde virkelig ikke forventet et så bra opplegg som det jeg møtte i dag. Om morgenen var rundt 70 elever i alt fra freshman- til senior-året samlet. Stort sett var det få man hadde snakket med før, og man følte seg som en idiot der man satt anspent på stolen sin uten så mye å si. Men da skoleklokka ringte for siste gang hadde stort sett alle snakket med alle, og det var ingen hemninger lenger. Dagen ble brukt på en hel haug av gruppeaktiviteter, snakking, latter og get-to-know'ing og masse moro, men også seriøse diskusjoner om viktige temaer. Utviklingen av dagen var fra å være sær og anspent til å kunne snakke fritt med mennesker jeg aldri hadde sett før og aldri hadde begynt å snakke med til vanlig. Vi snakket om alt mellom himmel og jord (Bokstavelig talt), og jeg fikk vite mye nytt om folk jeg ikke trodde om dem i første omgang. Og dette var hele greia med Unity Day - å kunne bryte ned barrierer og stereotyper og å kunne se enkeltindivider istedet for grupper. Greia var å kunne skape et samhold i ei gruppe med helt fremmede og vidt forskjellige mennesker, hvor alle var akseptert, og det fantes ingen grunner til mobbing eller å gjøre narr av andre for å føle seg bedre selv. Greia var at det vi gjorde, det som skjedde, og de nye tankene vi fikk skal overføres til resten av skolen, og taes med gjennom resten av livet.

Jeg kommer definitivt ikke til å glemme denne dagen og det som ble sagt og gjort, og jeg kommer til å si hei til de nye menneskene jeg møtte i dag hvis jeg møter dem i gangene på skolen - for det er egentlig bare det som skal til for å knytte et nytt bånd til en ny person.

Jeg fikk bevist i dag at det er mye mer ved et menneske enn bare fasaden, og at den footballspilleren som tilsynelatende lever det perfekte liv sliter med nøyaktig de samme problemene som den outsideren som sitter i hjørnet sitt på en stol. Og det er helt greit, for vi er ikke mer enn mennesker, og en gang i blant trenger vi en klem av en som var en fremmed for deg ved begynnelsen av dagen.

Du vet, ikke alle bilder er like skarpe...

Midlertidig crap.

Jeg ble drittlei den andre headeren, bokstavelig talt. Helt plutselig orket jeg ikke en gang å se på den, og den saken jeg rasket sammen nå kommer jeg til å ikke tåle synet av i morgen. Men det er en forandring i det minste, selv om bildet jeg har brukt er fra samme session som forrige header. Men what the heck. Det eneste som irriterer meg er at jeg ikke helt finner den lille delen av HTML-koden som bestemmer hvordan bakgrunnen ser ut, for den skal nemlig være svart. Men neida, den forblir hvit, og jeg har lyst til å gi opp etter den hundrede granskingen den 5 siders lange HTML-saken som er kulissene for denne saken jeg så stolt kaller en blogg. Men det kommer en dag i morgen, og i løpet av neste uke skal jeg jaggu meg ha knipset noen selvdiggerbilder jeg kan bruke, for jeg skal til Key West. Åjadda, jeg gleder meg som et lite barn til ei ukes fri fra skolens kjas og mas. Ja, for vi har ikke høstferie, slik som dere hjemme. I går var kjempestress - jeg begynte dagen med en en times lang biologi-prøve, så fortsatte den med en en times geometri-prøve etterfulgt av en en times franskprøve. Stress stress stress. Men jeg fikk i hvertfall sympati fra gode kjentfolk, så jeg overlevde som alltids. Så alt i alt må det ha gått bra, siden jeg trodde prøvene skulle være mye vanskeligere enn hva de egentlig var. De restrerende 5 timene av skoledagen var i motsetning veldig tilbakelent og jeg gjorde vel egentlig ikke så veldig mye mer.
Nå lukter det popcorn fra overetasjen og nå er jeg mildt sagt drittlei alt som handler om HTML koder, fargevalg og redigering, så jeg takker for meg.

"Hunden er menneskets beste venn."

Jeg ser på et program på TV som handler om hunder i hæren. De forteller om hvor knyttet de ble og er til hundene, og hvor fantastiske de var og er. De forteller om historier om døde soldater og hunder som vokter over dem i lang tid etterpå og lar ingen komme innpå den avdøde eieren, om hvordan hunden er det eneste lyspunktet i dagen og et avbrekk av alt det forferdelige de opplever. De forteller om hvordan hunden fremdeles står ved deres side - selv når skuddene flyr rundt hodene på dem. Akkurat nå fortalte en av dem om hvordan en valp hadde gjemt seg i soveposen hans, og bet han i tærne. I sofaen er det ingen tørre øyne lenger, og "awww!" og "herregud, så søt!" er frekvente setninger. Andre brukte uttrykk er ting som uttrykker noe lignende hat og sjokk ovenfor andre mennesker som har gjort hunder vondt. Vi snakker ikke lett mishandling, vi snakker å punktere lungene med en skrutrekker - bare fordi vedkommende var sint på den stakkars bikkja. Ja, det er helt sykt. Ja, dette får meg til å tvile på at det finnes bare godt i mennesker. Men det forholdet disse soldatene beskriver, det forholdet de får til hverandre - det gir meg et nytt håp. Jeg savner hunden min. Virkelig. Men jeg vet at hun har det bra. Jeg gleder meg til å se henne igjen.

Dette er den lille godpusen min, som klikker fullstendig hvis jeg tar soveposen hennes eller leker med labbene hennes, og som ikke liker irriterende småunger, men som elsker å sove på fanget mitt på lange bilturer og definitivt ikke har noe i mot å få sove i senga mi - de få gangene mamma ikke merker det (hysj, da..). Jeg gleder meg faktisk til å måtte gå på tur med henne i minus tjue speik og se på henne når hun leker i snøen.

Jeg løp i dag. Sprinttrening, kan det vel kalles. Fant en strekning på rundt 400 meter, og løp. Det var på en måte oppløftende når jeg brakk meg og gulpet og det som verre er, det var en bekreftelse på at jeg i det minste ga alt jeg hadde. Men det går bedre nå, kondisen er faktisk bedre, selv om pappa mener det motsatte. Men det er OK, siden han har bursdag i dag. Grattis med dagen, favorittpappaen min! ♥

"Du er en spesiell liten ting, lille venn."

I dette tilfellet vet jeg ikke helt om det er positivt eller negativt. Men siden det kom fra en kompis, så satser vi på at det er positivt.

Men jeg har faktisk gjort en del i dag. Jeg har trent, og vært på randen til tårer i frustrasjon over hvilken ekstremt dårlig forfatning jeg er i for tiden, sovet i solen, og ledd av min gode kompis Eirik, som også kom med dagens overskrift (jeg mistenker at han lo av meg også, så vi er vel skuls, tror jeg). Og så har jeg ryddet rommet, som virkelig trengte det. Man kan faktisk ane at det finnes en kommode med et speil der nå, og ikke bare en haug med stoff og farger. Jeg har vært på festival med familien og to venner av familien, hvor det gikk fra ekstremt nedtur og sturing på MSN på mammas mobil, til full fest med hundre år gammel musikk jeg aldri har hørt. Men det var OK, siden det var OK musikk som var morsom å danse til. Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg kamera, men det hadde familiens redningsmann, som skal sende meg bildene i bytte mot at jeg server iskald øl til min far og hans gjest neste gang det er reunion. Men hey, hva gjør jeg ikke for dere, kjære lesere.

I går var jeg på football kamp, så vidt jeg vet ledet Plant ved slutten av første omgang, som også var så lenge jeg gadd å være der. Det var erkerival vs. erkerival, så det var trangt om plassen blant publikum. Jeg fikk også en awesome t-skjorte, som ligner noe størrelse XXXlarge, og som ser mer ut som en kjole. Tørr humor i dag, gitt. Torsdag var ishockeykamp, som var ekstremt kult. Jeg skjønner i hvertfall mer av hockey enn hva jeg gjør av football. Enda tørrere humor i dag, gitt.

The Follow Through - "So High"

Dette er også en litt rar sang jeg liker. Fant den randomt på Youtube. Me ♥.

Lenge siden jeg har vist frem ego-bilder. Et veldig close-up for denne gangen. Ser rart ut, hehe.

Forresten: Jeg overlevde Fredag 13. uten større skader. Eneste som slo ut var at jeg - rotehue deluxe - rota til absolutt alt jeg skulle huske den dagen. Bøker, avtaler, prøver osv.. Men hey, var det ikke verre enn det, så var det jo helt greit. Hva med deg?

Tester?

Hallo, hallo? At the moment sitter jeg og sturer paa et legekontor. Tannlegekontor, for aa vaere presis. Unger glor som besatt paa Hannah Montana, foreldre fordyper seg i diverse blader hundrevis av andre har lest. Selv sitter jeg og gjoer ikkenoe, det er nemlig ikke min tur til aa ta turen inn til det desinfiserte, hvite, simple rommet med allslags teknologiske duppeditter som helt klart virker mer skremmende enn de er. Helt aerlig, saa er jeg veldig glad jeg ikke har tannlegeskrekk. Det maa mildt sagt oppleves som helt forferdelig. Jeg sitter aa skriver paa min mors amerikanske mobil, derfor slikt et fancy vokabular.

After the boys of summer.

Av en eller annen grunn er jeg rolig i dag. Jeg tror jeg må ha kommet til en konklusjon jeg ikke vet hva er. Men selv om jeg ikke vet hva det er, så er det liksom verdt et skjevt smil, et skuldertrekk og et "okay". Hvorfor derimot, det vet jeg ikke helt. Jeg har denne følelsen av sommer, selv om det er nesten halvveis ut i november. Den følelsen man har de tre siste dagene før skoleklokka ringer for siste gang og sommerferien offisielt er i gang. Den ventende følelsen - å måtte vente på at noe skal skje. Den følelsen du får når du vet at noe nærmer seg en slutt, og noe nytt kommer til å begynne. Det er en miks av melankoli - fordi det er noe som tar slutt - men også entusiasme - for noe nytt kommer til å begynne. Det er forandringer.

Jeg har en sånn innvendig, lat stillhet, som får meg til å tro at ingenting betyr noe nå. Egentlig hadde jeg ikke trengt så mer enn å ligge under et tre og ikke si så mye, så lenge du hadde vært der i nærheten av meg. Det er en fin tanke å drømme seg bort i, sånn egentlig. Men det må nok vente, er jo tross alt ikke mer enn en hel halv jordklode og et helt fedreland som skiller. Men Mr. Wonderboy, det er på en måte greit at du ikke er her også. Jeg har fremdeles ikke funnet ut hva denne konklusjonen jeg har kommet frem til er, men jeg er ikke interessert i å finne det ut ennå. Jeg må vel innrømme at det er en drømmer i meg også. Litt sånn som man er når man har følelsen av at det er første dag i sommerferien.

Noen ganger ser jeg ting i svart-hvitt.

Og andre ganger ser jeg alle fargenyanser. Men hva som er best vet jeg ikke helt. Jeg tror det må være å kunne se alt fra alle vinkler, på en måte.  Hva med deg?

Jeg har ikke så mye å blogge om for øyeblikket. Jeg hører på et eller annet random hjernevaskende program på TVen, og prøver å ignorere den noe tragiske musikken. "you think I'm superhot, supercool, and yes, I am your supergirl," jeg mener, HALLO? Vi snakker 15 år gammel pudderdås som har tatt "hele" verden med storm. Jeg blir flau, og lurer på hva slags forbilder vi har skaffet oss.. Neias, nå skal jeg heller stjele Bose-høytalerne og sette på min musikk.

"Det er ingen som liker deg."

Bråk, hyling, skriking. Er det seriøst aldri fred å få? Selv i stillhetens time er det en stemning av irritabel spenning og stillheten er så skjør at bare ett feilvalgt ord kan ødelegge den. Er det virkelig slik det er meninga at det skal være? Skal man nærmest være redd for å puste i rommet, nærmest redd for at den skjøre balansen skal ødelegges, nærmest redd for at stormen igjen skal bryte ut?
Jeg tror ikke egentlig at det er bevisste handlinger som driver, at det er med fullt overlegg. Når begeret holder på å flyte over, er det så enkelt å skylde på alle andre rundt deg. "Det er din feil, det er alltid du som gjør det, du er så jævlig dum.." Det høres litt for kjent ut, hørt det litt for mange ganger. Hylinga, skrikinga, masinga, klaginga: jeg ser bare ikke poenget med oppføre seg verst mulig, og være styggest i kjeften - bare for å gjøre det. Det går innpå, selvfølgelig, men det er jo det som er hele meninga. Provokasjon, se hvor man krysser grensa. Vel, den var krysset for lenge siden, det er bare ikke innsett enda. Allikevel har det mindre og mindre effekt for hver gang, og hvis det fortsetter vil ingenting ha noen betydning. Alt vil bare være meningsløst babbel, selv når hva som blir sagt er relativt. Som sagt, det er så enkelt å skylde på andre, og når begeret av en eller annen grunn faktisk flyter over, er det så mye enklere å sende skylden videre til den neste, og ikke innse at hele greia egentlig skulle eksplodert i ditt eget fang.
Men på en annen side, kanskje det er vel fortjent alt som blir sagt allikevel. Kanskje jeg virkelig burde ta dine ord til mine handlinger. Jeg snakker ikke bare om interne scener, jeg snakker om verdensmiljøet. Hvis du tenker over det, så er det slik det har blitt. Det handler ikke lenger om rett og galt, men smart og dumt. Det handler ikke om moral og etikk lenger, det handler om at det man slipper unna med er helt OK. Greit å innse, så man ikke blir skuffa.
Jeg er lei hele denne overdramatiske såpeoperaen. Jeg er lei hele greia. Jeg tror det kalles resignasjon, at man gir opp og ikke gidder mer. Men det blir interessant å se hva som skjer når alt kollapser og folk må begynne å ta et standpunkt - og faktisk stå for hva man har sagt, sier, og kommer til å si.
Chill out, it's all been done before.

Tilbake til å være et barn.

Det er noe med oppkastvekkende fart, halsbrekkende svinger og svimlende høyder som er ekstremt morsomt. Det er noe med den følelsen av å ha hjertet i halsen og tenke "Nå dør jeg," som er så digg og befriende. Føler deg så levende når du lurer på om du kommer til å overleve dette her, og et øyeblikk angrer du sterkt på du lot deg overtale til dette her. Eller så er du som mitt tilfelle - den som overtalte stakkarne til å bli med deg. Det er noe med adrenalinkick som virkelig får frem den barnslige gærningen i Kaisa, som gjør at hun løper rundt som den gærningen hun egentlig er. Alle dere som ikke er fult så glad i loop'en på Tusenfryd: Stay away.

Jeg har lært mye nytt i dag.

De siste dagene har vært numne. Jeg kan egentlig ikke finne noe annet ord enn det, nummen. Jeg sitter utenfor vegger av glass og ser ting i nye perspektiver, på nye måter. Jeg blir kjent med andre sider ved mennesker jeg ikke ante eksisterte. Jeg blir kjent med andre sider ved meg selv. Jeg snakker med kjære personer om minner fra det siste året, og ler av alt det morsomme vi gjorde. Blant annet overnattingstur til Dalen med YouMe, bading på Romstjern, fotball og late dager på kunstgresset, gitarspilling på Holm og allsang til, snødynking, klemmer, latter. Når jeg tenker tilbake på dette året er det flere ting jeg rister på hodet av og tenker "Herregud, for noen idioter," med et skjevt smil av, og det er ting jeg dør av latter av enda. Greia med det siste året er at det har hatt sine nedturer, men det har vært det beste året hittil, med så mange bra happenings og så mye bra folk jeg har møtt.


Jeg har kunnet sitte i flere timer og ønske meg tilbake til spesifikke hendelser, og ønsket meg tilbake dit bare en siste gang, men det er umulig. Jeg dropper fjoråret i betydningen at dette året kommer til å bli like bra. Jeg har lært mye nytt i dag, jeg har lært å leve nå. Det er en forskjell å mene ting, se ting, vite ting og å mene, se eller vite. Det er en forskjell på å vite hvordan man skal løse en annengradsligning av kvadratroten av 44.76 (tror ikke det er mulig, forresten), og å faktisk forstå hva og hvorfor man gjør det. Det er en forskjell på å vite hvorfor og hvorfor, hvordan og  hvordan. Høres det forvirrende ut? Ja, jeg skjønner det knapt sjøl. Men det er det som er det geniale, at jeg skjønner det på min måte, selv om det gir nada mening for deg, som skjønner det på en helt egen måte.


Uansett. Jeg dropper fjoråret og årene før der igjen. Heretter kommer jeg til å være mer åpen, fordi jeg skjønner. 

Positivt med Influensa A (H1N1) eller sykdom generelt.

• Man kan traske rundt i samme slaskete joggebuksa og genseren og se ut som en dass - uten at noen kommenterer det.
• Det er ikke så farlig om man glemmer sminken, for man ser helt forjævlig ut uansett.
• Man kan klage på at man har vondt uten at folk synes det er plagsomt (med mindre man klager 24/7, da det hadde i hvertfall klikka for undertegnende).
• For en gangs skyld sover man de anbefalte timene man bør sove, og noen ganger enda mer.
• Man kan titte på vekkerklokka og snu seg rundt, vel vitende om at resten av folka må slite seg gjennom enda en skoledag.
• Folk flest synes synd på deg.
• Veldig fint pressmiddel for å få viljen sin. 

Hvem sa at jeg alltid er negativ?

Formen bedre, feberen har sunket litt, og kvalifiseres ikke lenger som "høy feber". Jeg hoster til jeg brekker meg, men medisiner hjelper meget, blant annet så jeg sover skikkelig om natten.

Jeg hører veldig triste og tragiske nyheter hjemmefra, som setter meg helt ut. Varme tanker går til dere alle.