Den siste nyttårskvelden som barn.

For en merkelig tanke. At dette har vært mitt siste år som barn. Det kjennes ikke ut som om det er så altfor lenge siden jeg var dødsnervøs før den aller første tentamenen i matematikk i åttende klasse. Og nå sitter jeg her og er snart voksen. Det har vært et bra år, på godt og vondt. Jeg har totalendret planen når det kommer til idrett, gått ned omtrent ti kilo i kroppsvekt og økt med 6 hang-ups, og jeg kjenner at denne typen trening er som skreddersydd til mitt vesen. Selv om jeg har vært skadet hele høsten og ikke fått gjort alt jeg skulle gjort, er jeg optimistisk og gleder meg sånn til å se om det blir noe av hoppingen! Det har vært mindre turbulens i kretsen jeg omgås i, ettersom jeg i løpet av tiden som har gått har lært å holde meg i større grad unna de som ikke bringer meg noen glede. Individualiteten har det siste året vært en veldig viktig del av meg. Men fremdeles har jeg mye å lære, spesielt av de som beærer meg deres selskap. Bestevenninnen min og jeg holder sammen like godt som før, enda vi sjeldnere ser hverandre. Han fine har fremdeles ikke gått lei av meg, selv etter enda ett år, en uke i Italia og en uke i Spania i sommer, pluss mang en aften brukt i sofakroken. Jeg begynner å innse at det er viktigere å ta vare på det en har, fremfor å se på verden og kun se det en ikke har. Det har vært et røft siste halvår, med en del feil i tankegangen, knuter på trådene, fordreininger i speilene, men jeg tror jeg kommer sterkere ut av dette så fort det hele er over. Jeg håper for min egen del at neste år blir året jeg kommer meg bort fra de gamle stiene jeg går langs gang på gang, at jeg snart innser at mine begrensninger kommer innenfra, at den største styrke og svakhet ligger i at jeg er min egen konkurrent. 2012 har vært en eneste stor forandring, og til tider har jeg følt meg som en marionette styrt av tanker som er mine, men som ikke kommer fra meg. Jeg har lyst til å begynne å skrive igjen, og jeg har savnet eventyrene i bøkene. 2013 er året jeg planlegger å bli voksen. Jeg blir jo 18, tross alt.

Godt nyttår til dere alle.

Sølvguttene synger julen inn.

... Og for første gang har jeg satt pris på hvor utrolig flinke de er. Jeg skal være kort, nå som freden brer seg over det norske landskap. Etter et tentamenskjør som har tatt på, er det godt å få fred og få tid til å samle litt krefter igjen. Jeg slet med å finne stemningen julen alltid har hatt for meg, men den kom etter et par Disney-klassikere. Jeg håper at dere alle legger fra dere bekymringer og stress akkurat i kveld, og spiser ordentlig uten dårlig samvittighet. Jeg håper at dere er sammen med de dere holder kjær - selv skal jeg gjøre alt dette, samt prøve å ikke ødelegge strømpene som jeg gjør hvert eneste år. God jul da, dere.

"Here is a little secret. I know what's important to us. Lost things. Lost notes. Lost photographs. Lost books. Lost memories. All things lost will forever retain perfection. They never rusted, they never broke. Because something lost only exists in the mind. It has no flaws. It has no mistakes. It is perfect. Only the things you no longer have, and will never have, can be perfect."

Resignasjon.

Når tårene klør på kinnene og brystet snøres sammen og man ikke får luft gjennom klumpen i halsen og ryggen er lutrygget på grunn av vekten på skuldrene og ryggsøylen stikker ut fordi verden raser fra en, da er resignasjonen en venn. Ikke en god venn, snarere en dårlig venn, men en venn likevel. Da er resignasjonen en venn som lar deg gi opp, lar deg gi opp verden, en venn som også gir opp deg. Problemet er at de nærmeste forsøker så godt de kan å holde en oppreist, på beina, sånn noenlunde i alle fall. De sier "Det kommer til å ordne seg, det kommer til å gå bra," og alt de får igjen er en kald skulder som virker utakknemlig, dog den er så inderlig takknemlig at alt blir hundre ganger verre. Ved å forsøke å hjelpe hverandre kommer vi bare lenger unna redningen.
Og jeg vet egentlig ikke helt hva som er den største onden av de to.

Livet.

Livet er ganske bra nå.

Samtalen mellom piken og gutten under eiketreet ved elven.

En pike hadde levd sitt liv til det fulleste, hun hadde vært småbarn, ung, voksen, mor, bestemor, oldemor og gammel, og nå lå kroppen hennes i graven og oldebarna hadde for lengst sluttet å huske ansiktstrekkene hennes og at hun luktet erfaringer og frisk luft. Men selv om hun hadde gått igjennom alle livets stadier kroppslig, forble sinnet hennes ungt, nysgjerrig og friskt gjennom hele livet. Derfor hadde det seg slik at da hjertet hennes sluttet å banke og hun etter livet dro til Etterpå, ble hun igjen en pike som var voksen, dog fremdeles et barn. Selv hadde hun aldri satt seg inn i religiøs tro annet enn for nysjerrighetens og undringens skyld, men hvis det fantes en himmel, så måtte dette være stedet. Hun møtte en mann som fremdeles var gutt der, blant villskogsbær, grønne åskammer og strømmende vann, hvis sinn hadde levd utallige ganger, og derfor visste han alt. En skulle tro at dette var et skjebnebestemt møte, ettersom pikens eneste anger på sitt dødsleie var at hun ikke hadde funnet svaret til alle verdens spørsmål og derfor ikke hadde ro i sjelen. Så de satte seg ned i skyggen av et stort eiketre på elvekanten der elven svingte, og førte den lengste samtalen som noen gang har blitt ført, og den begynte med at gutten sa: "Det viktigste er ikke å vite, men å forstå." De snakket til den store solen falt bakenfor horisonten, til skumringen ble til mørke, til mørket ble opplyst av lysende stjerner og minner fra fordums tid, til solen sto opp og falt igjen, og igjen og igjen. Hun stilte spørsmål, han svarte, hun spurte mer og han lo og svarte på nytt:

Hvordan kan fly holde seg i luften? Hvorfor er bien sort og gul? Hvordan kan en hund merke når eieren er trist? Hvor mange stjerner finnes det egentlig? Hvorfor stinger brennmaneter? Hvordan skiller man rett fra galt? Viser et kompass nøyaktig vei? Hvordan kan kritt holde seg på tavlen uten å falle ned? Hvorfor blir noen høyrehendte og andre venstrehendte? Finnes det et perfekt menneske? Hva er skjønnhet? Hvordan kan en båt på best mulig måte ligge i ro? Hvordan tenker vi? Hvor er skillet mellom forelske og kjærlighet? Hva er hat? Hvorfor verdsettes musikk, kunst og litteratur? Hva er poenget med farger? Finnes det betingelsesløs tilgivelse? Hvordan kan tenkende, individuelle vesener eksistere; hvordan kan organismer tenke og føle og leve når de samme molekylene og kvarkene finnes i ting som ikke lever? Hvor finnes og hva er sjelen? Er det den som gjør at vi lever? Hva er ondskap og hva er godhet? Hvorfor er noen sokker merket for høyre og venstre fot? Hvilke er den smarteste fuglen? Hvordan beholder en roen når alt raser sammen? Er det mulig å være lykkelig ulykkelig? Er det mulig å være ulykkelig lykkelig? Finnes det flere univers? Er magi virkelig? Hvordan vet man at man har funnet sin rette make? Er livet bare et meningsløst og tilfeldig kaos, eller finnes det mening, poeng og verdi i eksistensen? Hva betyr det å eksistere?

Og slik satt de inntil hodet var stille, det hadde ikke mer å spørre om, og mannen som fremdeles var gutt sa:"Nå vet du alt der er å vite."

"Men jeg finner fremdeles ikke ro!" utbrøt hun. For vis som hun nå var, og utlært om alt hun hadde undret seg over, fant hun fremdeles at hjertet banket og kroppen hvisket etter mer.

"Det viktigste er ikke å vite, men å forstå."

Hun ble lenge stille. Så stilte hun spørsmålet sjelen undret seg over, og hun fant fred.

Teoriprøven

... Er bestått.

Ting å glede seg over - Ting å glede seg til.

1. Sove.
2. Ligge i en trygg armkrok, og vite at han av absurde grunner er glad i meg.
3. Mamma som passer på meg.
4. Stryking over håret.
5. Glattkjøring.
6. 18-års dag.
7. Vinter, snø og kulde.
8. This too shall pass. Det kommer til å ordne seg. Du kommer til å klare deg.

Syntagme; Kjede av ord som står i et grammatisk forhold til hverandre.

Jeg. Jeg. Jeg.

Jeg klarer åpenbart ikke å få til noe som helst for tiden. Bare kladder. Utkast. Forsøk. Gode forsøk, det synes jeg da at jeg skal akkrediteres for. "Ok pluss"-forsøk i alle fall. Jeg vet ærlig talt ikke helt nøyaktig hva det er jeg tror at jeg driver med, bortsett fra at jeg en gang hadde en plan, en idé, som på ett tidspunkt virket veldig lys og skinnende og logisk og bærekraftig. For øyeblikket klarer jeg ikke helt å få grep om symbolismen jeg skulle frem til om noe som er nettopp det motsatte. Det slår meg at det er enten verden som har snudd seg selv på hodet eller at det er jeg som må ha blitt syk. Det er klart, med all denne kulden og alt dette regnet og all denne snøen, så er vi alle dømt til å bli syke på et eller annet tidspunk. For tiden er jeg begrenset til en lett skjelving på hendene, en dirring ytterst i fingerspissene med den ene nedbitte neglen. Jeg har forresten blitt kjempeflink og fått kjempelange og fine negler etter at jeg sluttet å kaste tunge ting og kalle meg selv for "diskoskaster", og begynte å fokusere på vertikalen i stedet for horisontalen. Jeg er en selvsikker penn med et dust blekk, jeg er som slafset på bakken på Aker Brygge som forsvinner sammen med menneskene som går forbi - ikke så pen å se på, og helt ubrukelig ellers. Jeg lurer på hvor det ble av alle prioriteringene jeg hadde, jeg tror de bare hopet seg opp i alle skuffene jeg har i hodet mitt: "Venner, familie og alle andre som på mystisk vis ser seg nødt til å være sammen med meg, og som jeg derfor må ta vare på og være hyggelig med for å ha et snev av sosialt liv", "Ting jeg må gjøre og gjøre bra for å ikke drite meg ut", "Alt annet eksistensielt prioritert shit jeg ikke har tid til". Jeg er redusert til et lite barn som er nøyaktig 90 dager fra å være myndig og individuell og selvstendig, hva nå i alle dager disse fremmedordene skal bety, mamma forteller meg når jeg skal sove og når jeg skal spise og hva jeg skal spise, og jeg lager et helsikes mas og problemer akkurat ved legge- og spisetid - og ja, jeg innser at logikken brister og at jeg gjør meg selv til latter og verden må ha snudd seg på hodet, for sist jeg sjekket har jeg hverken feber eller sår hals eller andre symptomer på sykdom. Jeg har bare alt for mange og-er og alt for få punktum.

15. oktober 2012.

Tenk om livet ikke blir som planlagt? Tenk om det tar en uventet vending, en høyresving der det skulle til venstre, en omvei mot nord i stedet snarveien i øst? Tenk om det går ned i stedet for opp, og går motsols i stedet for medsols? Tenk om det klikker i stedet for å smyge, tenk om det kryper fremfor å gå? Tenk om det plutselig en dag bestemmer seg for å snakke fransk med deg, og du ikke forstår ett ord? Tenk om det blir for lett, fjærlett, tenk om det derfor blir et bittert, kjedelig og uambisiøst liv? Tenk om det blir for hardt, tenk om det knuses som tørre løv under tunge vintersko og at det derfor blir et bittert, kjedelig og uambisiøst liv? Tenk om det ikke betyr noe, tenk om alt er for ingenting, tenk om alt betyr noe, tenk om alt er for alt? Tenk om alt arbeidet er forgjeves. Tenk om alt livet står for, ikke betyr noe, tenk om det bare er tilfeldige vendinger og retninger som... Som bare forsvinner i et mønster uten mening, i en grå tåke av alt og ingenting.
Jeg kan sove en time lenger i morgen, slutter tidligere også. Helst vil jeg ha en vanlig skoledag. Er ikke så keen på å sitte og høre på historier jeg ikke vil høre. Tenk om du innser at jeg lyver? Tenk om du innser at jeg samtidig alltid snakker sant? Tenk om det ikke går. Det klarer jeg ikke. Det må gå. Det kan ikke bare være et grått tomrom som venter, det må være noe mer. Det kan ikke bare være en eneste stor tilfeldighet.

Ubalansert fordeling av kapasitet.

Oppropet tas i klasserommet ved siden av kafeteriaen. Det må være en førsteklasse som har engelsk, jeg hører nemlig gamlelærerens stemme gjennom en lukket dør og en trappeoppgang. Stemmen snakker engelsk. Klassen svarer på det som angivelig skal være et forsøk på engelsk. Og her sitter jeg. I kafeteriaen. Seks minutter over åtte, pluss femtitre sekunder. Egentlig skulle jeg vært på trening, men med en bryggende forkjølelse og høstkulden i blodet, er det en dårlig idé å være potensiell smittekilde blant resten av morgendagens toppidrettsutøvere. Bare det å være potensiell smittebærer er grunn nok til lynsjestemning omtrent. Det er sånn det skal være. Biologibøkene ligger åpnet og klare på bordet - de ser anklagende på meg, som i stedet for å lese til prøven som kommer i fjerde time lar fingrene hamre over tastaturet og forme ubetydelige ord og poengløse setninger. Bruksfordelingen mellom min venstre og høyre hjernehalvdel ligger vel på rundt en 90 prosent til 10 prosent. Venstresiden er overopphetet og på randen av massivt kræsj, høyresiden skriker etter oppmerksomhet og har ekstreme abstinenser. Jeg har mareritt om logaritmer og fosfolipider og atommasser som prøver å drukne meg i strykkarakterer når jeg sover, og når jeg er våken stirrer - som sagt - bøkene anklagende på meg fordi jeg gjør noe annet enn å sitte med nesa i dem konstant. Fargene i verden der jeg går og står presser seg opp i ansiktet på meg og sier "Hallo, du har ikke sett oss, hørt oss eller kjent oss på lenge," og alle tankene mine har samlet seg i en liten kompakt ball bakerst i nakkegropen min, en hodepine jeg ikke blir kvitt. Hodet mitt er fyllt til randen, men det er fremdeles plass til mer! Jeg kjeder meg ikke ett eneste sekund, for hver eneste time er fyllt med ting jeg ikke vet fra før, og det er så deilig å ikke kjede seg på skolen. Det er så fantastisk at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne en gang. Jeg må bare komme inn i flyten først, sånn at jeg ikke går rundt og er kvalm på grunn av manglende søvn. Etter å ha gå på ti timer søvn sammenlagt de siste nettene, må jeg bare overleve denne siste dagen, disse siste timene, før ferien begynner. Forhåpentligvis kommer den høyre hjernehalvdelen i bruk igjen. Jada, kjære biologibøker, jeg kommer, jeg skal lese om cellers organeller nå. Jeg lover.

Verden er vakker, folk er flinke.

http://timescapes.org

Hele mitt vesen er revet i fillebiter og satt sammen igjen i helt nye dimensjoner, retninger og perspektiver. Jeg tror jeg dør, og jeg har aldri vært mer levende.

If we can't live together, we're going to die alone.

Michael Giacchino - Life and Death

Jeg prøver å være flink. Jeg lover. Jeg vil så gjerne være flink i dine øyne.

Jeg er bare så redd for å ikke være flink nok. Er så redd for å bli etterlatt. Er så redd for å være alene. Er så redd for å ikke ha deg der. Uansett hvem du er.

"Det er lettere å forlate noen enn det er å bli forlatt."

the quiet place er det som får meg gennom dagen når jeg trenger en pause. Når alt raser sammen og verden faller i grus. Eller når jeg bare har for mye på tapetet.

Morsomme historier.

Jeg har så mye gøy å fortelle deg. Som da jeg møtte på bærumsguttene X og Nikolai i Arkaden, som at lillesøster har konfirmert seg, som at han fine har holdt ut med meg, meg selv og jeg i ett helt år. Som at jeg har begynt i andre klasse, at jeg har fysikk, kjemi, r-matte og biologi, som at jeg stortrives med fagkretsen min, og er storfornøyd med lærerne mine i år også. Jeg har også vært hos legen og beinet mitt har de dratt i alle mulige vinkler, de har tatt ultralyd av det, og jeg har sett en irritert sene og løse beindeler i kneet. Trodde ikke det gikk an å ha både slatters og jumpers knee på samme kneet, men javel, det er bare livstruende i den forstand at jeg ikke får trent skikkelig før det er bra. Men alt dette skal jeg fortelle deg når jeg har såpass med overskuddsenergi at jeg gjør noe annet enn å se på House og sitte med nesen i skolebøkene mine på t-banen.

Ihjelstukkede busseter og ensomme mennesker.

Signaturer risset inn i ryggene. Svake streker som skinner forsiktig utover, som svir seg enda dypere innover enn hva som var planlagt. Glemmer ikke signaturene, merkene, kunne like gjerne vært skrevet med hvite fjærpenner og neonblekk. Skjelsord skrevet med blekk som ikke går vekk i ansiktene. Selvlysende, kan ikke komme unna det. Mishandlede kropper, som har bulker, dype hull, tyggis festet i de sårbare gropene i nakkene. Skamfert. Når ble samfunnet slik? Når begynte man å bære våpen til å stikke dypt med, når begynte man å ytre ord som kanskje stikker enda dypere? Når begynte plyndringen av tilliten, av tryggheten? Når begynte man å lage dype hull, bulker og riper, når begynte denne selvdestruktive oppførselen? Når ble samfunnet busseter - stillesittende og aksepterende, apatiske omtrent, ovenfor denne ødeleggelsen? Når sluttet vi å bruke stemmene som en gang ropte så høyt?

Bildedryss Italia.

Jeg har hatt det så sinnssykt bra. Så reiser jeg til Spania i morgen. I tre uker. Kjæresten kommer ned etter en ukes tur i fjellet med kompisene. Jeg er slik en heldig jente at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg en gang.

I Italia.

I Italia finnes det trafikkregler og høyreregel, men ingen følger de egentlig. I Italia kjører man i 120 i 60 sonen. Jeg tuller ikke, de gjør det. I Italia kjører de vespaer og sykler midt i veiene, uten en eneste bekymringsfull tanke i hodet når de brått tar usvinger og feil vei i rundkjøringer. I Italia er den gule streken i midten av veien bare et forslag på hvor delingen av veien er. I Italia er det "null stress, det går fint med et lite glass til før turen hjem, det er stygt å si, men hallo, det er Italia!" i følge den italienske kelneren med sort tversoversløyfe. I Italia er det varmt - hallo, sommer, hallo strand, hallo skyfri himmel, hallo 23 grader kl 23, hallo alt Norge ikke er. I Italia har jeg blitt brent av maneter, og jeg forstår ikke helt hvor den store smerten skal slå inn. Den store smerten slår inn i øynene når jeg går langs stranden: speedoer er det nyeste innen badetøy. Det som sitter best på netthinnen er bildet av to godt voksne menn med hengemager og hengekropp, iført matchende, minimalistiske speedoer. Ellers i Italia er det vakkert. Den ene kvelden satt jeg bare og stirret på landskapet og derfor ledd litt av, så vakkert er det. I Italia kan til og med jeg føle meg litt fin og se meg selv i speilet. Sommer, sol og saltvannskrøller er ikke så ille. I Italia er det sandstrender med private områder for hotellene, og da jeg lurte på hvor alle andre egentlig kunne bade fikk jeg et gebrokkent italienskengelsk svar à la: "one kilometre, blablablabla, 250 meter," og jeg ble ikke så mye klokere på annet enn at det er fint å bo på hotell. Hotellet er fantastisk, for øyeblikket ligger jeg og drar meg og bruker opp internettiden mens han jeg deler rommet og alt dette fine med spiller tennis. I Italia går det an å bli enda mer forelsket i et land og en gutt og resten av verden. Italia tar pusten fra en.

Ett skuddsekund.

Sommerferie, dag 2: Har allerede glemt hvor jeg finner alarmklokken på telefonen.

Sommerferie, dag 4: Døgnet er snudd.

Sommerferie, dag 5-9: Med EM i friidrett på TV, glemmer jeg helt å spise og drikke og sove, og min far må sørge for å få i meg næring. Selv om våre største ble skadet eller ikke var på topp, var det fantastisk morsomt å se de yngre utøverne stå på. OL-forhåpningene er skyhøye!

Sommerferie, dag 7: Spydteknikken har løsnet, og plutselig går spydet nesten ti meter lenger med 70% bruk av kreftene som bor i meg. Diskosteknikken har også løsnet, plutselig lander både spydet og diskosen på over 40 meter og jeg skjønner ingenting, men elsker følelsen av at kompassnåla peker i riktig retning. 

Sommerferie, dag 10: Med første dag av siste uken på jobb unnagjort, har jeg storkost meg sammen med friidrettsbarna på GIF Sommerleir. Været har stort sett vært bra, men de dagene det har regnet har det bøttet ned. 700 kids som trenger tak over hodet og underholdning i fire timer setter virkelig kreativiteten på prøve.

Natt til 1. juli fikk vi ett ekstra sekund, fordi jorda roterer saktere og saktere. Det visste jeg ikke da, men ett sekund mer i et par trygge armer er mer enn hva jeg kan spørre om i midten av mørke netter jeg ikke får sove. Om fem dager får jeg være med han i en hel uke i strekk. Det blir så bra. 

Her er forresten meg. Opp ned. Jeg er penere den veien.

The daisy's for simplicity and unaffected air.

Ett år har gått. Første året på videregående overlevd. Jeg har sommerferie. Det har gått så fort, dette året, det var så rart å signere det siste papiret, det samme papiret jeg signerte den dagen jeg plutselig skrev meg inn på Wang Toppidrettsgymnas. Sånn har dette året vært. Det har gått kjapt i svingene, og jeg har egentlig gjort mitt beste for å bare henge med. Men det har vært bra. Bra på så mange måter. Har lært så mye. Fått så mye ut av det. Jeg er så fornøyd med selve skolen og opplegget, spesielt lærerne. Møtt så mange nye mennesker, fått så mange nye impulser. Kommet meg litt bort fra "hjemme", og alle som er "hjemme". Jeg har trengt det. Trengt noe nytt. Trengt å komme meg bort fra alle som var ute etter å lage kvalme eller som rett og slett kjedet meg. Jeg er nok ikke sammensatt slik at jeg kan gro fast på ett sted over lengre tid. På en annen side, ved å komme meg ut har jeg fått sterkere bånd til de "hjemme" som er verdt å holde på. Wolfpacken, for eksempel. Eller bestevenninnen. Eller han fine kjæresten. De neste to månedene blir bra, med Italita- og Spania-tur. Men først er det to uker som friidrettstrener på GIF Sommerleir som venter. 

Hullene.

Hullene i hjertet og magen og brystkassen og hodet blir ikke mindre. De vokser. Det spiller ingen rolle hvor mye kjærlighet og luft og vann som strømmer inn, de bare vokser og vokser innover, nedover, dypere. De er gjemt under et lag med noe, og noen ganger virker dette noe så sterkt og solid at smilene er ekte og latteren sannferdig. Dette noe strekker seg vidt og bredt i både hjertet og magen og brystkassen og hodet, spesielt med en venninnes armer rundt halsen eller en kompis' vennskapelige slag i armen eller kjærestens fingre bak nakken, så vidt og bredt at det nesten fyller opp alle hullene til randen, i alle fall så mye at de går i dekning, de finnes ikke, de er bortgjemt i sinnet for den stunden dette noe eksisterer. Og så blir det borte. Dette noe. Forlater kroppen i et utpust, i en ytring, i et blikk, i et kast på et hode. Roen og freden forsvinner for et flyktig øyeblikk og ingenting gir mening, det finnes ingen kontroll, det finnes ingen tråder som binder drømmene til virkelighet, sinnet til verden. Likedan som smilene og latteren var ekte, er skjelvingene gjennom kroppen per halvdesperate forsøk på å gjenvinne kontrollen like virkelige.

Det er for mye urettferdighet. For mye egoisme. For mye smerte. For mange som lider. For mange som er ute etter å såre. For mange ufortjente ofre. For mange som ikke vet hva de selv er verdt. For mange som ikke får det de fortjener. For mange som får for lite i forhold til hva de gir. For mange som lever i en evig sirkel av å ikke nå frem, ikke på grunn av mangel på egne ferdigheter, men på grunn av andres manglende evne til å se dem. Se dem for hva de er. Se styrken, se ferdighetene, se potensialet, se utviklingsmulighetene, se alle aspektene. Se hullene. Se dette noe som er en skjermende hånd mot dette indre de ikke vil noen andre skal se. Se øyeblikket hvor mennesket trekker seg inn i seg selv, og ikke lenger er et fullkomment menneske, men et sinn som er skadet av for mange for mange nedturer, for mange smeller i vegger, som har for mange hull. Se øyeblikket, gjenkjenne det for hva det er, og trekke mennesket ut av mørket det holder på å stige inn i, og heller trekke det med seg inn i varmen i en venninnes klem, en kompis' armslag, en kjærestes forsiktige grep om nakken. Og så gjøre det igjen, og igjen, og igjen, utrettelig, inntill den dagen hullene bare er små forsenkninger i sinnet.

Out of order.

Det er noe galt med internettet hjemme og med eksamenstid på skolen, er også nettet der skrudd av. For å forklare grunnen til mitt fravær. I min favør; I mellomtiden har jeg levd. Jeg har pustet, drukket, hørt, smakt og følt sommeren som endelig har kommet til vårt ellers så kalde og ubarmhjertige land. Jeg har vært syk med et virus i som har satt i gang et opprør i kroppen min, og det var jo så flott og fint og fantastisk å sitte med dette innabors under skriftlig eksamen i engelsk. Nei. Men jeg har ikke hatt hjerte til å sitte inne i dette fantastiske været vi har hatt i det siste, i stedet har jeg vært ute stort sett hele tiden - friidrettssesongen har endelig begynt! Bare denne siste uken har jeg brukt fire av syv dager på friidrettsbanen på forskjellige stevner. Og de har gått bra, tatt i betraktning at det fremdeles er tidlig i sesongen! Jeg har vært på to stavstevner (3-metersgrensen ble brutt på andre forsøk med 3.10, og det kan slås fast at jeg vil høyere, mye høyere!), og Romerikslekene. Med 4/4 medaljer i gull og to helt nye perser i spyd (jeg tror ikke jeg klarer å beskrive gleden over at det endelig har det løsnet!) og diskos (det er 1,02 meter igjen til 40 meter, som har vært det store målet en stund), er jeg fornøyd med ukens resultater og progresjonskurven jeg nå har begynt på. Enda har jeg mye å lære, men det er så deilig å kjenne at teknikken satt relativt bra, selv med sykdom og potensiell allergi mot pollen herjende i kroppen. Han fine har også endelig kommet hjem fra treningssamling, og så fort sykdommen forlater kroppen min, er livet veldig, veldig bra!

Tornerose sov i hundre år.

 

Dette er hva jeg bruker kvelden min på - no shame, som de sier. Jeg gjenopplever den tidligste barndommen min, og plutselig skjønner jeg hva bakgrunnssangerne synger om. Herregud, så mye jeg ikke fikk med meg som liten. Tror jeg gikk glipp av en del viktige poenger.

You may know me as a former 'most love only last a while.'

He Is We - Everything You Do

Lillesøster er fin, jeg ser først nå at kameraet har ikke hørt etter når det kommer til fokus, russen er russ, treningene går ganske bra, og jeg har det travelt for tiden. Det er snart eksamenstid og jeg krysser  fingrene for å ikke komme opp i det hele tatt, samt at jeg ikke blir kidnappet og teipet fast til flaggstenger av disse bakfulle nittenåringene som går rundt i snekkerbukser. Jeg gleder meg sånn til sommerferie og varme og sand, og ellers er livet ganske bra, altså!

Vi var som en kodelås der det siste tallet aldri helt kom på plass.

 

Vi som trodde vi var så bra. Vi som trodde vi kunne legge verden for våre føtter, så lenge vi gjorde det sammen. Vi som trodde vi var uadskillelige. Vi som hadde sett lyset, hadde planer, vi som skulle gjøre så mye, gi verden så mye av oss selv. Vi som spant oss inn i drømmer og glemte virkeligheten. Vi som gikk blant konger med hevede hoder, klarer ikke en gang se på støvkornene i veikanten når vi ufrivillig møtes.

Det er ingen ord. Ingen vitser. Ingen latter. Ingenting. Bare den tomme stillheten. Speilbilder som ser bort. Rom som plutselig er for små. Bøyde nakker og skuldrer. Lukkede dører. Stille skrik. Luft som er vanskelig å puste i. Utstående kragebein. Bortvendte rygger. Iskalde blikk. Knuste hjerter.
Frosne sinn.

Og så sitter vi på hver våre kanter av det lille stedet vi bor på; selv om vi bor ti minutter unna hverandre, en gate fra hverandre, et kvartal fra eller til; vi aldri vært mer isolert enn nå. Det slår meg at slik har det egentlig alltid vært, det er bare det at nå har virkeligheten endelig sprukket såpeboblen av de fineste drømmer og de klareste farger. Noen av oss drukner sorgene i en pils for mye, i en burger, i en vinflaske. Noen av oss gjemmer sorgene i skittentøyshaugen, i oppvaskkummen, i de gjørmete skoene. Felles for oss alle er at vi finner et substitutt: Noe som for øyeblikket er verre enn sorgene, som for eksempel å løpe tre tusen meter så fort man kan eller å nekte og spise en hel dag, for sulten er bedre enn sorgen. Vi er alle redde for mørket. Og så sitter det folk der ute et sted og lurer på hvorfor vi er så upfucka i hodet, og alt vi klarer å gjøre er og se på den knuste vinflasken, de stinkende sokkene eller den tomme tallerkenen og si: "Beklager rotet."

Barndomsminner i form av vannblemmer.

I påsken har jeg gjort det jeg alltid har hatt lyst til å gjøre: brukt tre timer på å gå opp til fjelltopper, og ti minutter på å komme meg ned. Melkesyren, stølheten og utmattelsen som kom på vei oppover var definitivt verdt det så fort brettet ble spent fast og vi suste nedover ukjørte heng dekket med en halvmeter puddersnø. Kusinen min, søsteren min og jeg har knust fedrene våre i Bezzerwizzer, og jeg har funnet min gamle GameBoy med både batteri og Super Mario. Da påsken tok slutt og skolen begynte på nytt, har uken vært fullbooket av treninger og tentamener og vannblemmer: for første gang på sikkert fem år har jeg fått de gamle, velkjente blemmene i hendene jeg gikk rundt med da turntreningene startet opp etter en lang sommerferie. Ble nesten litt nostalgisk. Jeg har sluknet momentant i varme og trygge armer, som tålmodig lot meg sove i timesvis. Jeg har vært i attenårsdag, spilt iPhone-spill, drukket te og gledet meg til boken pappa har kjøpt til meg kommer. Kommer til å kjøpe, han vet det bare ikke enda. Jeg har lyst til å begynne å ta bilder igjen, så fort været bestemmer seg for hva slags vær det faktisk skal være. I løpet av treningen jeg nettopp hadde, var det sol, regn og snø samtidig. 

Sov.

Du kan sove godt i natt. Du fortjener det. Trenger det. Monstrene under sengen og i klesskapet er ikke der i natt. I natt kan du sove. Ingenting er farlig i natt. Ikke en gang de sylskarpe eggene i hodet ditt bør plage deg i natt. Jeg kan se at du er sliten, selv om smilet fremdeles sitter klistret på. Jeg vet også at det er et genuint og ekte smil, kjære vene, slapp av, jeg legger ikke ord i munnen på deg, jeg dømmer ingen. Men jeg ser også at gnisten i øynene dine er gjemt. Ser du, jeg sier ikke at den er borte. Jeg sier at den er gjemt - du kan fremdeles finne den igjen. Hvorfor lar du ankeret synke og trekke deg til bunns når du kan tråkke fjærlett på bomullsskyer? Ikke hat deg selv. Sov.

Godnatt.

01:24

Skulle skrive et eller annet dypt og inderlig og snu-opp-ned-på-tilværelsen-aktig.


Men så forsvant det.


Borte vekk.

...



Nope, kommer ikke tilbake heller.

Jeg har reddet verden. Brukte to dager på det. Trikset var å knekke koden - løse oppdragene og få belønningene. Være fornøyd. Helt om dagen, helt om natten. Helst er jeg helt om natten, redder helst verden om natten, da er det ingen som vet det, da redder jeg de som trenger å bli reddet. Noen andre kan ta seg av det å være helt på dagtid, å trenge seg på, og være der for heltestatusen sin del. Trenger ikke egentlig være helt for noen. Så lenge jeg er min egen helt, er det liksom helt ok. 

Det er ingen skam å snu.

"Det er ingen skam å snu," heter det. Men visst er det en skam å snu! Jeg var elleve år gammel. Jeg hadde klor i nesa og hjertet i halsen, med bassengets blikk festet til meg. Gjestenes hoder var spikret på nakkene i en bakoverlent vinkel, det slo meg der jeg sto at nå måtte jo hodene snart falle av. Det verste var stillheten som bredte seg. Selv der oppe kunne jeg høre stillheten spre seg som ringer i vannet etter den synkende steinen. Forventningen. Trønderdialekten til guttene som hadde gjort narr av oslojentene ljomet fremdeles i ørene våre, men hadde vi vært ved bassengkanten enda, hadde vi hørt andre toner i dialekten ingen av oss helt skjønte. Vi hørte bare hjertene pumpe blod til beina som hadde løpt alle trappene opp, helt til det ikke var flere trinn igjen. "Det er ingen skam å snu." Visst faen. Underlaget kjentes ru ut under rosinføttene, det kilte i magen og dunket i brystkassa. "Du må'kke se ned da!" Tok to skritt ut til, bare fordi jo, man må se ned. Må se så vidt det er over kanten, kjenne ryggen svaie når tærne stikker utenfor. Åfyttihelvete, så langt ned det egentlig var. Trønderguttene var små, hvite stankelbein samlet ved bassengkanten, med de mørke luggene vendt oppover. Jeg svelget hjertet ned på plassen det hørte til, og så ned en gang til. Vannet så så grunt ut herfra, her på toppen ble alt litt grunnere. Men man feiger ikke ut når man først er der.

Jeg var elleve år gammel, og selv da visste jeg at det er en skam å snu. Man går hele veien, helt over kanten, helt til avgrunnen.

Jeg snudde meg, og gliste til de andre som hadde blitt med meg opp. Vi var tre stykker, tre oslojenter på elleve-tolv år, de eneste som hadde tatt turen opp alle trappene til timeteren den dagen. "Sees nede!" Så forsvant kanten, trønderguttene, kloren, hjerteslagene, stillheten. Tiden sto stille. Det var tomhet. Jeg falt. Vannskorpa skjøt i været for å møte meg. Jeg måtte strekke tærne, rette opp ryggen. Jeg falt uendelig lenge. Jeg så veggen før jeg så bobler. Ren landing, ti stilpoeng. Jeg brøt vannflaten, svømte til bassengkanten. Det er alltid en skam å snu.

Thought Of You.

Har du noen gang blitt truffet så hardt i hjertet at det kjennes ut som om ribbeina skal sprenges, magen vrenges og hodet snus opp ned? Har du noen gang kjent den fysiske smerten det er å finne noe som er så vakkert at du ikke klarer å sette ord på det? Har du noen gang opplevd å finne en sjelden skattekiste, og kjent at verden slutter å snurre et kort øyeblikk, og allikevel blir du helt svimmel?

I midten av det hele.

Coldplay - Paradise (Cover - Tyler Ward)


Midt i mellom franskprøver, nynorske diktanalyser, samfunnsfag- og naturfagsinnleveringer, forsinkede busser, blå trikker, tårer, løpeturer opp og ned trapper, stressede telefonsamtaler, lattere, floker i håret, piggsko, sportsteip, voltarensalver, hårbørster, hull på bukseknær, rundkjøringer, foldede hender, forsvunne hårstrikker og sokker, ødelagte ørepropper, tynne vårjakker, treninger, klapp på skuldre, solbriller, flying hit og dit, gråtende småbarn, gamle menn, ungdomsmesterskap, kyss på pannen, TVprogrammer ingen ser på, soloppganger, gullmedaljer, badekåper, butikkturer, penner som skriver blått, solnedganger, gamle bøker, innpust, vektløfting, epler, bytting av lyspærer, utpust, åpne dører og smil og hverdager, finnes det stille øyeblikk. Øyeblikk verden står stille, og det er bare deg og øyeblikket. Akkurat dette øyeblikket er 2 minutter og 59 sekunder langt, og verdt å ta seg tid til.

UM innendørs 2012 i Sandnes.

Jeg sitter for øyeblikket på et av Gardermoens relativt ukomfortable seter, og venter på at gaten skal åpne (rad 18 og bakover slipper inn først, jeg sitter på rad 17, for den som var interessert i å vite noe så interessant som dét). Det er lillesøsters første UM, det er litt gøy at vi endelig kan dra sammen. Jeg har gått igjennom bagen åtte ganger, og er fremdeles helt sikker på at jeg har glemt noe. Jeg har også gledet meg skikkelig til stevnet nå i en uke, formen har vært bra, og jeg håper at konkurransenervene ikke får overtaket på meg. Så lenge dette mesterskapet blir bedre enn de andre, er jeg egentlig fornøyd. Smilefjes.

(Hei, instagramkvalitet!)

Påkjenningen det er å være lykkelig.

"Løper'u i shorts nå?!" tenker jeg og ser misbilligende på en slyngplante av en mann: høy og spinkel og blek, blir nesten redd for at han skal knekke sammen midt i lyskrysset. Han har ikke et gram overvekt på kroppen, ser ut som et skjelett med hud, og alle og enhver kan se at han løper sin faste runde, sine faste kilometere, daglig. Han har nye sko, helt sikkert med ekstra demping slik at beina tåler påkjenningen som må til for å oppnå suksessen det er å være veltrent. Treningstøyet matcher: blå singlet til blå shorts, og igjen tenker jeg: "Løpe? Sånn? Nå?" Han ser målretta ut, har ikke tid til å vente på grønn mann, har ikke tid til å la dama med barnevogn få komme i sikkerhet opp på fortauet før han tøffer av gårde over veien. Selv får jeg såvidt et olmt blikk av fyren: "Pass deg jente, jeg skal forbi, må ikke miste rytmen, må ikke miste tempoet, må ikke miste tida på klokka"-liksom. Jeg tror'n mista det for lenge sia. Tror'n mista både rytmen og tempoet og tida da hårfestet begynte på retretten og dattera på ungdomsskolen. Tror'n mista det når kona slutta å ringe for å høre om han kom hjem til middag. Tror'n mista det når det ble viktigere å få i havn en avtale enn å høre hvordan det er å få karakterer eller høre hvordan det går på fotballtreninga. Jeg tror'n mista det når han trengte ekstra demping over hele seg for å takle påkjenningen det er å være lykkelig.

En mann innpakket i noe som ligner et lappeteppe kommer gående mot meg. Han er tre ganger større enn stankelbeinet, mye mulig det har noe med klesplagget hans å gjøre. Og det utrimmede skjegget. Og det uklipte håret. Han er rund i kjakene og har bollekinn og er skitten og værhard i ansiktet. Skoene er utslitte, hvis det var noen demping i dem er den borte for lengst. Han bærer på en sliten gymbag, og jeg tror stort sett alle eiendelene hans ligger i den. Han vagger av gårde i et bedagelig tempo, og blir forbipassert av en, to, fire, seks skinnjakker og frakker med ansikter på under fjerdedelsminuttet. De går rundt han i en stor halvsirkel, ser'n ikke en gang eller så later de som om han ikke er der, før de beveger seg videre i lyshastighet. Når vi nærmer oss hverandre, ser jeg at han har smilerynker. Klare, blå øyne og snille smilerynker i bollekinnansiktet hans. Han ser på meg, og ansiktet lyser opp i et lurt og klokt og vist smil, og det blir klart for meg at for han er ikke tilværelsen noen påkjenning i det hele tatt. Jeg kan ikke annet enn å smile bredt tilbake, for sola skinner og de første fuglene har kommet tilbake til Oslos travle gater, og de lover et øyeblikks fred og lykke til den som klarer å stoppe opp et øyeblikk og ta det hele inn over seg.

Prosjekter og drømmer og realiteter.

Jeg har så skrivesperre at det ikke er gøy. Jeg har egentlig så innmari mye fint jeg vil fortelle dere, jeg klarer bare ikke å få det ned. Jeg har til og med begynt på et stort prosjekt. Vel, det er stort for meg i alle fall. Jeg trodde et øyeblikk at våren endelig var på vei, men så kom snøen og regnet i stedet for. Det er i stunder som dette jeg drømmer meg tilbake til tiden da jeg bodde slik:

Kunsten å skrive mye om lite.

Det er mandag den tyvende februar, klokken er 10:46 om morgenen, og det er vinterferie. For å åpne innlegget med det åpenbare. Det er kanskje hovedpoenget i kunsten å skrive mye om lite: Passe på å få med seg det åpenbare. Side opp og side ned, setning hit og setning dit, om allmennfaktaen. Skal du skrive mye om et tema du kan lite om: Få med deg det alle kan, og utdyp det såppass at Marianegropa virker grunn. Å legge ved småhistorier fra det virkelige liv som du knytter opp mot temaet, er også noe å ta med seg. Eksempel: "Det er mandag morgen og vinterferie, snøen ligger fremdeles på bakken, og solen kan skimtes så vidt det er gjennom det grå skydekket. Egentlig burde jeg vært ute på skitur, men det skjer jo ikke. Jeg sitter jo her og skriver om kunsten å skrive mye om lite." Hvis du klarer å trylle inn litt sjarmerende humor og sarkasme her og der, og på den måten kamuflere det faktum at du egentlig ikke kan en dritt om temaet, eller at du kunne skrevet tre setninger i stedet for tre sider, er du good to go. Selv må jeg nok jobbe med den siste biten der, men egentlig skulle jeg bare si at jeg har sovet i gjennomsnitt elleve timer de siste dagene - som er nesten dobbelt så mye som det jeg vanligvis sover. Og det er sinnssykt deilig.

18 timer og 1 minutt nøyaktig.

Stikker egentlig bare innom for å fortelle at jeg nå har vært på farten i 18 timer og 1 minutt, slik jeg har vært hver dag hele uka. Etter to treninger, en naturfagsprøve og en skoledag, 3 kroner og 80 øre på bankkortet, et skikkelig proft ninjahopp nedover trappene på Nasjonaltheatret (seriøst, jeg sto på feil side av sporet da t-banen rullet inn på perrongen og rakk den allikevel!), en bursdag i Asker, alt for lite mat og alt for mye flying fra A til B, kan jeg endelig puste ut, senke skuldrene, få av meg høye hæler og sminke, og legge meg i verdens beste seng. Planen er å sove til jeg våkner av meg selv i morgen. Eller i overimorgen, for den sakens skyld. Eller neste uke en gang.

Jeg er sytten og kald. Kald og nummen, og jeg klarer ikke få ned ett eneste ord av hva jeg har snurrende i hodet. Klarer ikke få det ned riktig i alle fall. Selv samfunnsfagoppgaven min, "Diskuter hvordan din identitet påvirkes av kulturen du lever i" eller noe i den duren, blir helt på trynet. Har kjent på den brennende isningen i beina som kommer når snøen smelter, det var kanskje ikke en god idé å dra på seg sneakers og ankelhøye sokker. Går ut av dører og må trekke pusten to ganger før jeg faktisk får luft, for kulden er så skarp og gjennomfrosset at kroppen et kort øyeblikk ikke klarer å takle den. Jeg har begynt å si klokken i stedet for klokka, uken i stedet for uka, jeg taper i Wordfeud mot klassekamerater, og vinner mot bekjente som for øyeblikket er på Bali. Har spist yogurtiskrem uten å få dårlig samvittighet, jeg frivender og hopper og kaster mye bedre enn før, og kiloene jeg løfter øker med jevnt tempo. Det føles så bra. Huset har vært merkelig stille uten lillesøster som har vært i Trysil, selv hunden har lett etter henne, og mamma og pappa og jeg har sett mange fine filmer i løpet av helgen. Hunden har sovet i sengen min og vi har drøyd med å stå opp i timesvis, bare fordi det har vært helg og vi har kunnet. Jeg har møtt bestevenninnens kjæreste for første gang - han var betraktelig høyere enn hva jeg så for meg at han var - og jeg har savnet min egen. Jeg syntes så veldig synd på han da telefonen lyste opp etter en times stillhet, og det sto: "Sorry, jeg sovna med tyskbøkene," og jeg visste at han fremdeles satt i stillestående kø på vei hjem fra skirenn i Trondheim. Stakkars, slitne gutt. Mamma kom med en asjett med appelsinbåter, lillesøster synger stille for seg selv, og jeg gleder meg sånn til i morgen, for da skal jeg turne og løfte vekter og hilse på han fine, min han fine, som jeg ikke har sett på nesten en uke. Det er ikke lenge i det hele tatt, det er nesten kleint at det kjennes ut som om det er en evighet. Jeg er sytten, og jeg er ikke så kald allikevel, for hjertet mitt er overveldet av alle følelsene som finnes i det.

17 år.

Hei, jeg ble 17 år på mandag. Gratulerer med overstått til meg. Det kjennes bra ut, å være 17. Men det er litt skummelt også. Om under ett år er jeg jo voksen. Det er sykt, det.

Sånne som oss.

"Hold ut," sier de, "Overlev. Det kommer til å ordne seg. Alt kommer til å bli bra. Redningen er nær, vent og se. Bare vent og se. Overlev, vent og se, alt kommer til å ordne seg." Men jeg tror ikke alt ordner seg for sånne som oss. Vi er unntak, vi følger ikke det regelrette mønsteret i grammatikken. Vi er utskudd, du og jeg, vi har egne regler vi må følge. Derfor kan vi ikke tro på at alt kommer til å ordne seg, vi kan ikke bare vente og se. Vi vil, men vi vet innerst i hjertene våre at vi er på en annen frekvens, vi følger en annen plan, en annen nødprosedyre. Vi får ikke den lykkelige slutten: Vi er bikarakterene som aldri spiller hovedrollen, men som utgjør den store forskjellen. Vi er heltens hjelper som dør frivillig i kampens hete for at helten skal få prinsessen og halve kongeriket, vi er byrden de hiver på havet for å redde de andre når skipet synker. Vi er de som få husker når vi forsvinner for godt. Sånne som oss kan ikke reddes. "Hold ut," sier de.

Wangballet 2012

... Er noe av det sykeste jeg har vært med på!
Dj Dan, Carola, Plumbo og Tom Hilde sto på scenen i løpet av kvelden, og jeg mistenker at årets budsjett var på langt mer enn bare noen lapper. Lærerne hadde laget Melodi Grand Prix, og med kjente klassikere tok det ikke lange tiden før enhver i salen sto på stolene i stedet for gulvet. Jeg tror de fleste elever ser på lærerne sine med nye øyne etter denne kvelden. Middagen var av bedre kvalitet enn de gjennomsnittlige skivene grovt brød jeg vanligvis spiser, og antrekket var en del mer.. Gjennomtenkt? Uansett, bordene forsvant (de fleste høye heler forsvant med), musikken ble skrudd opp og wangelever og lærere (!) tok over dansegulvet. Selv om sangene kanskje ikke var tatt fra The Beats topp 10-spilleliste, var det utrolig gøy at de spilte alt fra ABBA til Rihanna til Bon Jovi. Jeg har skreket og sunget meg hes, jeg har danset ihjel beina mine, og jeg har ikke hatt det så gøy på lenge! Jeg klarer ikke helt å forklare den sinnssyke stemningen som hele kvelden bar preg av, så jeg viser dere heller bilder fra diverse facebook-album, speilreflekser og mobiltelefoner: