Et stk. god gjerning.

//weheartit.com

Neei, jeg har bare statusen på "borte" så folk tror jeg er borte, eller ikke er her, eller har glemt dataen, eller noe, så de ikke skal skjønne at jeg sitter her i flere timer og tro at jeg faktisk HAR et liv utenfor datan. Så begynner de å misunne meg og tenker at de må komme seg ut, de også, også logger de av og stikker ut, and then I've accomplished something good.
-MK

Nerver.

Jeg hater konkurransenervene mine. Jeg hater forventningene mine. Jeg hater at jeg vet ved meg selv at jeg hadde gått videre, hadde det ikke vært for nervene. Jeg hater det at jeg hadde en god følelse før jeg gikk i ringen. Jeg hater det at jeg har gjort det bra på alle treninger den siste tiden. Jeg hater skuffelsen på grensen til at det bare blir latterlig. Jeg hater at jeg er en god nummer to. Jeg vet ikke hva jeg skal finne på lenger, siden sesongen er over og jeg ikke er med på skolelaget lenger. Det har ikke vært en bra sesong tatt prestasjoner i forhold til forbedring i betraktning, men jeg har opplevd så mye annet enn bare nederlag og seier med dette laget. Jeg har lært så mye. Jeg kommer til å savne dem. Virkelig. Heldigvis er det et annet lag jeg skal trene med i sommer, og konkurrere for. Jeg har begynt så smått. Det blir bra. Det blir bedre enn hva denne sesongen har vært. Jeg hater allikevel det faktum at jeg hadde fortjent det. Jeg hater det faktum at jeg ikke gikk videre. Om ikke annet, så fikk jeg ihvertfall tre kule t-skjorter, da.

Eventyrdrøm.

Begynnelse. Midtdel. Slutt. Jeg vet ikke helt hvor jeg befinner meg akkurat nå. Jeg vet bare at da jeg var ved begynnelsen ville jeg være ved slutten, og at jeg for all del ikke vil være ved slutten nå. Jeg vil egentlig ikke våkne fra eventyrdrømmen. Ikke enda. Og det er greit, jeg tror jeg har enda en liten stund igjen før jeg våkner.

Regionals.

Høyde gikk ikke helt greit. Det gjorde ikke stav heller. "Pain is just temporary - be crazy instead!" jeg digger trenerne, kommer til å savne dem, alle sammen. Ryggen er ikke helt grei for tiden, og ødela mye i dag. Jeg føler meg som en gammel dame. Selv om det ikke er en godkjent unnskyldning. Men diskos gikk bedre. Nærmere 92 fot med 1 kilos. Det ble kanskje ikke regionals i stav og høyde, men jeg kom ihvertfall videre i diskos - den eneste øvelsen jeg egentlig har en sjans i. Nå er det trening for full rulle før Regionals, motstanderne er både to og tre og fire år eldre, og jeg må kaste lenger enn noen gang hvis jeg skal ha sjans til å komme til States.

Sin, cos, tan.

Jeg gleder meg. Til alt. Til og med til å legge meg tidlig for en gangs skyld, for jeg ser ut som hun derre trøttingen over. Ready, get set, go, det er mye å gjøre på så liten tid. Ikke mer enn tre måneder igjen gitt.

Spesielt gleder jeg med til dette, som er innholdet i kapittelet vi begynte i dag. Jeg kommer til å forstå det snart, etterhvert som vi kommer lenger ut i kapittelet. Nå skal jeg sove. God natt.

All the Same.

Sterkt budskap. En av favorittsangene. Gjorde ihvertfall min dag bedre. Hva med deg?

Episk.

Immun.

Three Days Grace - World So Cold.

Blikket. Det forteller så mye. Forteller så mye mer enn hva ordene gjør. Men jeg ser ikke blikket ditt. Du er fjern, langt borte fra meg, på en måte. Jeg ser ordene. Leser dem. Tenker på dem. De betyr noe annet nå. De er tomme, falske. Jeg tar de ikke seriøst lenger. Du har brukt dem for mange ganger. Jeg tar deg ikke seriøst. Immun, kan man vel si. Du ba meg om å ikke si noe mer, om å være stille. Sa du måtte gå, og at jeg ikke forsto noen ting. Allikevel ble du i tjue minutter til før du plutselig forsvant. Uten videre ble du helt stille, ekskluderte meg fra hele tilværelsen. Før jeg hadde sagt hva jeg ville si. Før jeg hadde forklart noe du hadde ingen rett til å høre, lukket du meg ute. Alltid er det slik og jeg tar det ikke seriøst lenger. Jeg ser hvor veien går, for jeg har allerede sett på kartet. Retningen er feil, og jeg vil ikke velge akkurat den veien. Jeg vet ikke om du ser det jeg ser. Jeg tror ikke det. Jeg vil ikke bli kontrollert lenger, jeg vil ikke bli lagt ord i munnen på. Jeg vil ikke høre på alle disse klisjeene om å "klare seg" og "ikke klare seg", og jeg vil ikke føle meg som en hykler. Jeg er ikke en karakter i en tragedie på TV, livet mitt er ikke en tenåringsroman. Jeg tror du mener at du fortjener ærlighet. Du gjør det, og jeg har vært ærlig hele tiden. Det gikk vel bare aldri helt opp for deg. Jeg tar ikke smellen når det smeller. Jeg hverken kan, eller vil. Det er en ting du må gjøre selv. Du kommer til å klandre meg for det, og jeg forstår det. Men jeg kommer ikke til å gjøre noe med det. Da du endelig innså det, var nok ikke den ærligheten det du egentlig ville høre. For meg er det ikke et spørsmål om å klare seg eller ei. Jeg klarer meg. Alltid.

Dette skrev jeg for noen uker siden. Det lå i "utkast" mappen og blinket hver gang jeg logget på. Jeg ville ikke ha det der lenger, så jeg publiserte det. Kladd eller ei.

Hjem x 40.

Det slår meg hvor ekstremt useriøs jeg har vært i denne ferien:

... Nå er jeg ihvertfall på vei hjem, og jeg er lettere desorientert. Men jeg tror jeg er i Texas, og mellomlander mellon Nevada og Florida. Texas er kult, masse sovende mennesker og det er overskyet. Kanskje jeg gjør lurt i å gjøre det samme som de sovende menneskene - sove. Gud, jeg gleder meg til å komme hjem til senga mi.

LV blvd.

Lokalet hadde vært overfylt av røyk fra tobakk og sigaretter hadde det ikke vært for aircondition og luftrenser. Tomme ølglass er å finne stort sett over alt, ved siden av et margaritaglass hvor olivenen er det eneste som er igjen. Kanskje et leppestiftmerke er plassert på kanten av det skjøre glasset. Musikken, hvis det er det det kan kalles, spiller så lenge kasinoet er åpent, så lenge det står ei jente i miniskjørt og push-up BH bak bordet og så lenge spillerne spiller. Kort fortalt spiller musikken tjuefire slash syv. I hver eneste bygning finner du dette scenarioet. På gaten finner du mennesker som trasker av sted - noen mer velbalanserte og koordinerte enn andre, noen mer høylydte og løsmunnede enn andre. Det er mye å ta inn over seg, mye å oppleve, alt fra fascinerende fantastisk til vulgært og harry. Selvfølgelig vil man se og gjøre alt på en gang, om det da betyr å tape mer penger enn man vinner, og drikke en hel del enn hva man burde. Denne gaten er hva som har skaffet byen et verdenskjent rykte. Denne gaten, gambling, røyk, neonlys, nattklubber, og show er hva byen er kjent for. Og hvorfor ikke? What happens in Vegas, stays in Vegas.

California.

Joa, vi tok en svingom innom California etter uendelige mil på asfalt hvis nærmest gjorde meg spik spenna gærn. Tilståelse: Min yngre søster fikk meg til å se Twilight i løpet av bilreisen. Og film nummer 2. Prioriterer Nevada. What happens in Vegas, vet du.

På overtid.

Litt i seineste laget, siden snøen nesten er borte. Men jeg fikk faktisk sett snø og kastet en snøball denne sesongen.

Grand Canyon.

Jeg fikk et innblikk i hvor utrolig liten jeg er i forhold til verden: jeg er ikke mer en et lite fnugg i forhold til det som finnes her. Jeg satt på kanten av et stup, tittet ned og innså hvor lett det hadde vært å få dette fnugget jeg er til å slutte å eksistere, alt jeg hadde trengt å gjøre var å lene meg litt lenger ut over kanten og miste balansen. Poenget her er at jeg ikke mistet balansen. Jeg er glad jeg fikk sitte på kanten der og se meg rundt, få sjansen til å se rundt meg i flere mils omkrets, og å oppleve enda en ting jeg elsker. Da jeg satt der innså jeg at dette er en av de tingene jeg liker best: å reise rundt og se ting. Se verden og lære historien til det stedet vi bor, selv om planeten vår kanskje ikke er den største i universet og vi ikke har den lengste historien dokumentert. Men planeten er stor nok til å inneholde meget å se, og historien strekker seg langt nok tilbake til å inneholde mye å lære om.

Flagstaff.

Måtte stå opp grusomt tidlig, for å rekke en taxi som kom grusomt sent.

Sov stort sett hvor enn jeg endte opp.

Så mange kule hus, og jeg var overrasket over at husene var ultramoderne i stedet for falleferdige farmer som jeg hadde forventet.

Fotograferte stein, og møtte en proff fotograf som viste meg et triks eller to.

Dro opp på en utkikkspost indianere drev, og det føltes nesten som å være tilbake i Norge. Ja, de hvite greiene er snø.

Jeg er utslitt. Tidsforskjellen er tre timer mellom her og Florida, hvilket betyr ni timers forskjell til Norge. Jeg vet ærlig talt ikke hvor mye klokka er nå, bortsett fra at kroppen sier sove-tid, enda den har sovet 80% av dagen.

I himmelen.

For øyeblikket sitter jeg et par tusen meter over bakken, og jeg føler meg ikke helt jordnær, tatt i betraktning at det nettopp var litt turbulens. Det verste jeg vet ved å fly er at man må sitte stille i en litt i overkant for lang tid. Tjue minutters biltur kvalifiseres i mitt hode som "lang", prøv å sitte ved siden av meg på en flytur med 4 timers tid mellom takeoff og landing. En annen ting jeg ikke liker ved flyreiser er liten plass. Jeg kan vel ikke skryte på meg å ha de lengste pipestilkene i verden, men til og med jeg synes det er liten plass til å strekke beina på. Forresten, det er bare liten plass generelt. Små kids som hyler og skriker har jeg heldigvis sluppet unna, men creeper-kids har jeg møtt på. Joda, de er søte første og andre gang de stusser bortover midtgangen og stirrer på deg med store øyne, men når de tar sin femtende tur begynner det å bli lettere ubehagelig. Jeg sitter aleine i dag, på exit-raden (er det noe som heter det?), så jeg har vært heldig med hele dette lite-plass problemet mitt. Jeg har aldri hatt så godt plass noen gang, og midtsetet mellom meg og kisen som sover søtt med ørepropper i øra og et håndkle under hodet (et lite hint til å ikke ville bli forstyrret kanskje?) er ikke i bruk , så jeg har lempet alle bøkene jeg har drasset med meg i det setet i stedet for. En fin ting med denne flyreisen derimot, er at det er internett her, som nesten er raskere enn nettet jeg har hjemme på bakken. Det har definitivt gjort reisen en hel del mindre slitsom for alle andre rundt undertegnende at jeg har fått nerde rundt på facebook, youtube, blogg og det som er, fremfor å sitte rastløs opp og ned. Tips til Norwegian og SAS, liksom. Nå skal jeg prøve å finne ut hvordan dassdøra funker, for det er visst ikke så enkelt når man er blond og det står "PUSH" med store, sorte bokstaver på hver sin side av døra, og man må dytte i midten av de ovennevnte merkene for at den skal gå opp. Hadde ikke alt vært mye enklere og hundre ganger mindre pinlig hadde man laget kun ett merke som var plassert riktig?!

California, show me love.

Sum 41 - In Too Deep.

Jeg går glipp av en hel drøss med treninger jeg trenger, og jeg går mest sannsynlig glipp av å få trene med en av USAs selvutnevnte beste trenere. Han skulle se på hvordan jeg gjør det i diskos og spyd, for han mente jeg er dyktig. Hvis ikke dette er surt, så vet ikke jeg. På en annen side trenger jeg muligens en pause fra hele friidretten for ei uke, tatt i betraktning at friidrett er det eneste som står i hodet på meg for tiden. Kanskje det ikke er så dumt å senke skuldrene og chille litt, siden alt har vært godt over hodet på meg i det siste. Jeg skal ihvertfall til California denne uka, og det blir litt kult. Det er endelig springbreak, og det blir deilig med et avbrekk.

Eleganse.

Yiruma - River Flows in You.

Det er smådetaljene og timingen som teller. Flyten mellom hver eneste bevegelse som gjør at alt henger sammen, de siste, små bevegelsene med fingrene eller hodet eller blikket. Hos en pianist er det farten og flyten i fingrene som dirigerer musikken - stopper fingrene, stopper musikken. En ballettdansers nøyaktige bevegelser, om det så er det siste kastet med hodet eller den ekstra utstrekte tåspissen, er ikke noe enhver får til. En dyktig skribent gjør teksten levende ved å bruke de rette ordene til rett tid, og har et øye for slike ting. Det er alle de små tingene man ikke kan forklare, men som bare er tilstede hos noen, som skiller mellom kråka og svanen.

Se min kjole.

Metallica - Nothing Else Matters.

Jeg er lettere redusert på skrivefronten for tiden. Men jeg har gått mye i kjoler i det siste. Vær stolt.

Det å fly.

Bildet suger og er forklaringen på hvorfor jeg liker å stille inn kameraet mitt selv.

... Det skal jeg gjøre igjen. Og igjen. Og igjen. Og et par utallige ganger til. Uansett hvor mye det kommer til å koste. Herregud, så utrolig, sykt, fantastisk gøy det var å suse rundt, mer eller mindre kontrollert, og tenke "Hei, jeg er ikke i kontakt med bakken." Dette skal jeg definitivt gjøre igjen. For dette er noe av det sykeste jeg har gjort. Hånda på hjertet. Og når jeg blir atten skal jeg fly på ordentlig - mer korrekt er det vel å falle - uten vegger rundt meg, og satse på at skjermen holder.

2 < 18

I matteklassen var vi to elever. Pluss lærer. I biologi var vi atten stykker, to sammenslåtte klasser. Vanligvis inneholder hver klasse tjuefem pluss elever. Vanligvis er vi så mange elever at vi må ha to lunsjer. I dag var disse lunsjene sammenslått til én, og allikevel klarte vi ikke en gang å fylle opp halvparten av kafeteriaen og halvparten av uteområdet. Vanligvis må man bokstavelig talt dytte for å komme seg frem i de overfylte gangene, og i dag var du heldig om du så tre eller fire personer gående i motsatt retning. Timene pleier vanligvis å være lærerike, og pleier ikke gå til å spille Block Dude på kalkulatoren eller å diskutere musikk med engelsklæreren, ei heller spasere ut av timen og kjøpe kjeks fra salgsautomatene med tillatelse. Når brannalarmen uler under uventede branndriller pleier møteområdet å være tettpakket av menneskekropper i stedet for å ha god plass slik vi hadde i dag. Sånn går det når det er alternativ skoledag grunnet religiøse grunner. Jeg har lyst på flere dager som denne - dager man rett og slett ikke gjør noe fornuftig, man har god plass og alt er fredelig, og det nærmeste man kommer bruk av hjernekapasitet er da man skriver en tekst om hvordan livet ditt var da du var liten. På fransk, riktignok.

Overraskelse i veibanen.

Da jeg krysset veien foran skolen i dag ble jeg stoppet av et nedveivet vindu og en glisende trener. Etter mye usikkerhet kvalifiserte jeg meg allikevel. I diskos.