Bank i bordet.

//weheartit.com

Bumblebee.

De første insektene er allerede i arbeid.

Secret # 110.

"The fear. That's the worst part. How can you ever let your guard down, when you've been hit, knocked down, one too many times? How can you let it down, when in doubt whether or not you're going to need it? How can you let the next one come inside, when the array of marks from the last one never quite left your heart? How can you solemnly trust, when proven that you cannot? Why can't you just forgive and forget it, like everyone else? You assume it's a matter of letting go, but how can you let go of your consciousness, your experience, your knowledge? How can you know whether or not it's right, that this time you won't end up as bad as last time, that this time you can solemnly trust? How can you know when to take action, when it's still stuck inside of you, this fear. This fear of the unknown, of free-falling, of the butterflies, of the joy?..Inexplicable."

Fjolls til fjells.

Skifeller og Kvikk Lunsj vært mine beste venner, ski med 30% styringsevne min fiende. Jeg har vært på hytta på Voss sammen med familie, vært på skiturer et par timer mer enn nødvendig hver dag og storkost meg. Altfor mye godteri og brus har blitt kastet innabors, og selv midt i middagen har jeg deltatt i høylydte debatter om alt fra å spise kjøtt vs ikke spise kjøtt til nåtidens kultur- og religionsforandringer. Interessant. Jeg har skutt fem skudd hull-i-hull i bogen på hjorteblinken på hundre meters avstand, nådd toppen av et av disse fjellene på bildet over sammen med min kusine, onkel og far, kjent varmen fra sola og blitt brun av refleksjonene fra snøen.

Eventyrskog.

Hårspray med jordbærlukt.

Første offisielle dag i siste påskeferien på ungdomsskolen. Alle de store prøvene er overstått - det er bare den beryktede eksamenstiden igjen - så er vi ferdige! Jeg trodde de tullet når de sa 10. klasse går fort, men de hadde visst rett, de kloke og gamle.

Jeg gleder meg til sommeren. Gleder meg, gleder meg, gleder meg. Dager på brygga, sommerkvelder med grilling og gitarklimpring. Sommerkjoler, brun hud, bleket hår og høye heler. Lite sminke, store smil, gode klemmer og armer å ha rundt seg i sommernettene.

De beste av de beste vennene, de som neste år kommer til å være spredd for alle vinder. De faste steinene man hopper fra - har bestemt meg for å dra en salto der i løpet av sommeren. Bare fordi ingen andre jenter kommer til å gjøre det. Må få noen til å ta med kamera.

Det blir så bra det. Men for øyeblikket nøyer jeg meg med hun bra over der, hun som har dynket det nylige rettede håret sitt i hårspray med jordbærlukt, som har spredd lukta i hele rommet. Vi skal lage pizza med noen venner etterpå, og vi skal se film, og vi skal ikke tenke på neste år og sommer i det hele tatt.

Tussilago farfara.

Blind Pilot - 3 Rounds and a Sound


Jeg har vært for opptatt med å skrive om denne imaginære fjellturen og om fjellrever og lommelykter hvis batterier blir flate til å innse at hestehovene har poppet opp i grøftekantene. Jeg har anskaffet et snev av senebetennelse i venstre håndledd av all skrivinga, og det er ikke så rart, for dette er personlig rekord når det kommer til å sitte lengst og glo seg firkanta på en pc-skjerm. Jeg skal ha pc-fri et år når dette er over. Vi vet alle at dette utsagnet er reinspikka løgn, men jeg skal ihvertfall slappe av maksimalt i vinterferien. Tulla, jeg skal på hytta og jeg skal skremme vannet av Vossgutter som tror de har peiling på vekter. Neida. Joda. 


Poenget med dette innlegget var å fortelle at hestehovene igjen har tittet frem, og det er endelig vår, og vi får definitivt ny friidrettsbane! Det kan seriøst ikke bli bedre enn dette.

:) hei.

Det ble altså ikke fransk eller matte jeg kom opp i, men naturfag. Og egentlig er det helt greit, så lenge jeg får cirka mangedoblet antall ord jeg har skrevet og finner ut hvordan jeg skal flette inn punkter om livsstil, fossilt brensel og systematikk inn i en "liten historie" om en fjelltur og ulike ting jeg ser og opplever der. Alt skal knyttes opp mot naturfag, så klart.

Produktivt.

(Bruno Mars) Just The Way You Are - Sungha Jung

Jeg fikk ikke vite hva jeg kommer opp i i dag. Nå venter enda et nervøst døgn, en ny runde med kryssede fingre. Folkene fra min klasse kom opp i tysk, fransk og engelsk. Question: Betyr det at jeg ikke kan komme opp i disse fagene da? Siden jeg fikk dra hjem klokken 10 har jeg brukt dagen til å trene en time, og ligge ute i solsteiken resten av dagen. Jeg har faktisk blitt litt brun! Jeg har lest i Jan Guillous "Men ikke hvis det gjelder din datter" og forstår stort sett nada av handlingen. Men jeg liker skrivestilen, sarkasmen og whatnot. Senere i kveld skal jeg igjen ned på skolen for å skrive under kontrakter og få informasjon om politiattester og så videre, for jeg har fått sommerjobb leder på GIF sommerleir. Turning. Det blir gøy, smilefjes.

Kun fordi...

Kun fordi de har vært nære venner siden de var 8-9 år gamle og fordi de skal ha en økt på 600 repetisjoner med mageøvelser dagen etterpå, er det greit å sitte i nattemørket og spise is og mimre tilbake til barndomstider. Kun fordi sola har vært på nippet til å bryte gjennom skydekket i hele dag, dog mislyktes, er det greit å sitte på terrassen sammen med naboens valp og bli småbitt i fingrene. Stakkaren får jo nye tenner, ikke rart det klør. Kun fordi det er første utendørstrening i år, og diskosen går overraskende langt, er det lov til å være litt optimistisk angående denne sesongen. Kun fordi kompisen skal fylle bensin på bilen grunnet spekulasjonene om at oljeprisen kommer til å skyte i været, er det greit å sitte i passasjersetet og diskutere alt fra videre utdanning til fotball. Og kun fordi det er prøvemuntlig i hele neste uke, er det lov til å krysse fingrene og være en smule nervøs.

Forrige sommer.

Nå som vi har vår annenhver dag omtrent, begynner vårfølelsen å snike seg innpå meg så vidt det er. Det hjelper ikke akkurat å fantasere om forrige sommer, men jeg klager ikke. De øverste bildene fant jeg i en "fotobok" fra Oksnøen og de to nederste fra UM utendørs i Molde. Jeg gleder meg så innmari til sommeren, åååh, det blir så bra. Det er så mange forandringer denne sommeren som kommer, jeg skal jo på ny skole. Men blir denne sommeren noe i nærheten av forrige, så blir den veldig, veldig bra. 

Oppskrift.

Alt du trenger er to steiner av middels størrelse. Kanskje litt større enn de ti år gamle håndflatene dine. Du trenger to råtne treplater også, en til å ta sats på og en til å lande på. Og så trenger du sykkelen din, så klart. Og hjelmen, siden mamma ba deg ta den på. Så trenger du et lite snev av barnslig oppfinnsomhet, som gjør deg kapabel til å sette sammen steinene og treplatene til et hopp, med landingsrampe inkludert.

//weheartit.com

Tenker du over at du kan gå på trynet så det synger? Tenker du over om treplatene holder vekta, deg og sykkelen? Streifer du borti tanken om at det kanskje ikke er slik en god idé å bruke helt runde steiner, som sikkert kommer til å rulle når du kjører over dem? Jeg tviler. Du trår ihvertfall på pedalene, farten øker og du ser konsentrert ut der du ferdes mot det provioriske hoppet ditt.

Dunk.

"Au, det gjorde vondt i rumpa!" sa du og lo. Og vips, så var du en livserfaring rikere.

Unntakstillstand.

"If you're in pitch blackness, all you can do is sit tight until your eyes get used to the dark" Haruki Murakami.

Det hjelper ikke i det hele tatt, men det nytter ikke å gjøre motstand. Sinnsstemningen kommer på de merkeligste tidspunkt - midt i en samtale, i en skoletime, jeg våkner om natten. Det er hverken glede eller sinne, latter eller tårer. Det er bare stille. Undringen og tankene spinner. Filmklippene i bakhodet, som står på replay om kveldene eller i stille stunder, blir ikke borte. Det lille ubehaget i kroppen forsvinner ikke. Minuttene går så sakte, men timene, dagene og ukene så veldig fort. Jeg holder meg selv opptatt, har et eller annet som fanger oppmerksomheten min, ignorerer og overser det. Men det går ikke. Det går ikke å si det høyt heller, sperrene sier nei. Det er så rart, for det handler ikke om mangel på noe. Det er bare disse merkelige tidspunktene. For jeg har jo slik en livsglede, det er på grensen til det latterlige. Det er bare det at det er unntakstillstand for tiden.

Et øyeblikks stillhet.

Jeg kjente en person en gang. Det kunne vært hvem som helst. Men det var det ikke. Det var en som tok oss i mot med åpne armer da vi hadde flyttet til et helt nytt sted, som viste oss rundt og forklarte oss enhver liten ting som var nyttig å vite om nabolaget. En som alltid kom med en skøyeraktig kommentar eller vits for å lette stemninga, og det eksisterte aldri kleine stillheter. Jeg satt ved frokostbordet, hadde møtt henne én gang før, og hun snakket med meg som om vi hadde kjent hverandre lenge. Jeg satt på i bilen og hørte henne snakke med alle og enhver i den store syvseteren, som om vi alle var en stor familie, akkurat i den bilen. Hun arbeidet hardt for at vi skulle trives i overlappingstida. Hun kunne latt være, overlatt oss til oss selv og latt oss finne ut av alt sammen på egenhånd. Men det var ikke slik hun var satt sammen. Hun holdt på sine prinsipper, ville hjelpe og være hyggelig mot alle. Dyktig, var hun. Ekstremt dyktig. Sympatisk. Den første.

Jeg faller bakover. Det er slik det kjennes ut. Trykket i hodet er nummende. Det skulle ikke vært slik, skulle ikke blitt slik. Tankene farer rundt raskere enn ellers. Den største ære og ydmykhet fortjener hun.