Tallahassee.

Der var nedoverbakker. Der var oppoverbakker. Og det var noe jeg ikke hadde sett på en god stund. Nesten ett år, faktisk. Det føltes faktisk godt å ikke se mil etter mill av veien foran deg, selv om det høres veldig rart ut. Jeg tror det er ei greie du må oppleve for å skjønne. Men banen var fin. Banen var veldig fin. Colleget var veldig fint. Og like stort som hjemstedet i Norge. Tjue tusen studenter var det, og det var et lite college. Det var usannsynlig varmt - nærmere førti grader, som fortalt tidligere. Luftfuktigheten var lavere, og det var bare plagsomt varmt. Tampa virker nesten kjølig, med sine 35 grader og 80% luftfuktighet eller hva det nå er. Jeg badet i ferskvann. Det har jeg heller ikke gjort på nesten ett år. Det var herlig kaldt. Kaldt i betydningen at jeg for første gang kjente forskjell på vanntemperatur og lufttemperatur. Det var forfriskende, og jeg hadde glemt hvorfor jeg liker ferskvann bedre enn saltvann. Der var også et stupetårn, som vist på bildet der. Bare at det ble brukt til hopping. Hopping, og mine første saltoer i år. Kanskje jeg begynner å turne igjen ved siden av friidretten, gitt.

For spesielt interesserte.

Nota Bene: Mest sannsynlig skriver jeg om Tallahassee i seg selv en annen gang, dette innlegget handler om resultater, resultater og atter resultater, samt en hel del oppsummering av stevnet generelt. Altså, lite interessant for andre enn meg.

Etter konkurrering i fire dager i strekk er jeg egentlig litt pumpa. At temperaturen har vært nærmere førti grader har vel heller ikke hjulpet. Men nå er State Championship / National Qualifiers ferdig, og resultatene var ihvertfall til å leve med. Syvkampen jeg var så redd for gikk greiere enn forventet selv om på startstreken til den første øvelsen, 100 m hekk, var siste tanken før skuddet gikk: "Nå tar jeg telling." Men så fort skuddet går forsvinner alle tanker, alle bekymringer, alt. Uansett hvilke løpsøvelse det er. Når skuddet går blir alt skrudd av eller dempet, og all fokus er på deg selv og ditt. Det eneste som eksisterte akkurat da var hekkene og mållinja. Selv om rytmen min fremdeles er latterlig dårlig, kom jeg meg helskinnet gjennom hekkene: Målet mitt var egentlig bare å komme meg gjennom de hundre meterne uten å gå på trynet. Da jeg begynte (noe ubetenksomt) på min gamle pers fra i fjor i høyde har jeg i ettertid blitt fortalt at jeg holdt på å gi min mor og far et helsikes hjerteinfarkt og at jeg aldri skal prøve skjebnen på den måten igjen. På en annen side, jeg endte opp med ny pers på 1,44 m og burde ha greid høyere hadde jeg ikke hatt uvanen å være litt for glad i være for nærme lista og å rive den ned på vei opp. Kule og lengde er vel kapitler for seg selv - kule gikk mildt sagt rett vest, hva som skjedde må gudene vite. Jeg lå flere meter bak det jeg pleier å ligge på, og lengde har jeg da aldri hatt noen erfaring i. Sist kom jeg overraskende nok ikke. 200 m sprint gikk som det gikk: Jeg er virkelig ingen sprinter, og kommer aldri til å bli det. Allikevel har jeg forhåpentligvis to-tre sekunder å hente på å få de stillestående beina mine til å bevege seg litt fortere. Av alle øvelsene i syvkamp er spyd "min" øvelse.  Sa seg selv at jeg sanket en hel del mer poeng der enn i noen annen øvelse tatt i betraktning at jeg hadde to års forsprang teknisk på de andre jentene der den med lengst erfaring hadde kastet i tre uker. 800 m gikk bedre enn forventet, men jeg føler jeg allikevel burde ha løpt litt hardere. Treig start betød seksti meter å dra inn i sluttsprinten, som ikke lot seg gjøre. Hang meg på feil jente, og lot jenta jeg skulle ta få et for stort forsprang til å dra det inn igjen i de siste tre hundre meterne. Men bare å komme gjennom syvkampen føltes godt, jeg endte opp på tredjeplass, tretten poeng bak andreplassen som gikk til hun jeg skulle ha hengt meg på og slått i 800 m. Tretten poeng tilsvarer noe slikt som et par centimeter i kule. Heh, lettere irriterende. Men tredjeplass betyr kvalisisering til Junior Olympics hvor topp fire fra hver stat konkurrerer, som betyr konkurrering mot USAs beste syvkjempere. Som betyr at Kaisa har veldig lyst til å baile totalt.

Etter to dager i syvkamp deltok jeg i individuell fire kg kule (som gikk en hel del bedre enn i syvkampen, og godt er det), og selv om roteringen enda ikke helt sitter slik den skal, holdt det til en overraskende fjerdeplass og kvalifisering. Jeg siktet meg inn på en sjette-sjuendeplass om jeg var heldig. Seriøst, noen av jentene i femten - seksten-års klassen er svære. I diskos ble det andreplass med et helt OK sluttresultat, selv om det fremdeles er mye finpussing i teknikken som må til hvis jeg skal ha en mikroskopisk sjans ihvertfall. Jeg kastet også med den nye diskosen pappa anskaffet og jeg elsker den. Den flyter mye bedre og spinner mange ganger raskere, og selv om den veier ett kilo slik alle andre diskoser jeg kaster med her borte, så er vekten bedre fordelt og den kjennes annerledes ut å kaste. Spyd 600 gram gikk fjerde dagen og vi var to jenter i min klasse, og dette stevnet var jentas tredje gang hun i det hele tatt rørte et spyd. Må få litt høyde på spydet og fart i tilløpet, ellers mente treneren at det var et godt kast. Jeg har lyst på enda 15-20 fot ekstra riktignok, og komme meg opp på 130-135 fot merkene. Jeg vet jeg er god for det, så fort teknikken sitter. State Champions fikk treneren både i lillesøsters klasse, min klasse og klassen over meg, hvor vi hadde en eldre kaster som også vant.

Lillesøster deltok i ett kg diskos og hadde ikke helt dagen, men kvalifiserte seg til Junior Olympics med en fjerdeplass. Hun lå flere meter bak hva hun har vært jevn på på trening, så hun har mye, mye inne. Hun jevnet det ut med å overraske med et sykt kulestøt som holdt til andreplass (Noen av jentene i hennes klasse er større enn de i min klasse, seriøst. Jeg er ikke spesielt liten jeg heller, men jeg ser ut som en sytti cm høy blyant i forhold til noen av tolvåringene), og tok førsteplassen i spyd etter å ha ligget femten cm bak førsteplassen helt til siste kastet, da hun dro til med et godt kast. Og mor og far mente jeg ga dem hjerteinfarkt?

Straks tilbake.

Hei, jeg er snart tilbake. Som sagt er jeg i Tallahassee, og kommer til å være her de neste dagene. Jeg er ikke et nervevrak som ikke klarer spise lenger - jeg er roligere nå. Nå ser jeg jo faktisk frem til dette her. Jeg snakket med treneren i dag, det er visst mer som foregår i kulissene enn hva jeg er klar over. Kanskje planen jeg har fremover går gjennom massive forandringer, kanskje ikke. Viktigere akkurat nå er at jeg føler meg klar for i morgen. Så får vi se hva som skjer.

Ps: Designet ser ikke ut, jeg vet det. Men går dårlig å fikse det fra mammas iPhone jeg har fått overta.

Quote III.

//Tumblr

PS: Jeg eksperimenterer litt med designet, kan bli litt rotete.

Quote II.

Peyton: Make a wish and place it in your heart. Anything you want. Everything you want.
Lucas: Do you have it? Good. Now believe it can come true. You never know where the next miracle is going to come from, the next smile. The next wish come true.
Peyton: But if you believe that it is right around the corner, and you open your heart and mind to the possibility of it, to the certainty of it...
Brooke: You just might get the thing you're wishing for.
Nathan: The world is full of magic, you just have to believe in it. So make your wish. Do you have it?
Haley: Good. Now believe in it. With all your heart.

Debatt med meg selv.

Advarsel: Temaskifter.

Burde sove. Orker ikke. Har så mye annet jeg skulle gjort. Som å fikse designet her. Jeg har jo hatt det kjempelenge nå, og nå har det visst dukket opp nye, mer fasjonable pre-designede layouter. Jeg skulle gjerne lagd et selv, men jeg kan jo ikke en døyt om noe som helst av koding eller data-språk generelt. Men vi får se hva det blir til.

Temaskifte:

Jeg har tenkt mye de siste dagene. Tenkt, og grudd meg. Vridd og vrengt hodet frem og tilbake, veid for og imot. Jeg skal til State-championship neste uke. Ja, dere husker vel det over gjennomsnittlig aggressive innlegget jeg hadde til mine egne prestasjoner her for en stund tilbake da Regionals, stevnet før States, gikk rett vest? Nå drar jeg til States for friidrettslaget og ikke skolelaget riktignok, og forskjellen er vel at States var det største stevnet i sesongen for skolelaget, men er ikke like viktig denne gangen. Jeg deltar i kastøvelsene jeg vanligvis deltar i: Kule, diskos og spyd. Samt syvkamp, da. Hvorfor jeg i alle dager er påmeldt i mangekamp før jeg i det hele tatt har noe form for teknisk grunnlag i visse øvelser må gudene vite, men jeg er altså påmeldt. Det er her all min hjernevirksomhet har kommet inn i bildet: Jeg bikker frem og tilbake mellom å synes at dette ikke egentlig er slik en dum idé, og å synes at dette er helt bak mål. Jeg liker troen på å bikke mer over til den førstnevnte tanken, for det er jo dette her jeg vil holde på med, og forhåpentligvis/kanskje/muligens bli god i. Etterhvert. Når jeg faktisk vet hva jeg holder på med, og har en smule erfaring.

Temaskifte II: 

Men hvis det er dette jeg vil holde på med, så er det jo bare å hoppe i det da? Jeg kan jo se på det som konkurransetrening - at syvkampen ikke er slik en big deal for øyeblikket - at jeg bare kaster meg med for moro skyld og for å se hvordan jeg ligger an. Herfra kan det jo bare gå oppover, tatt nærmest null erfaring eller teknikk i betraktning. Forresten, nå lyver jeg, jeg har da trent og konkurrert i fire av øvelsene før. Så får de restrerende tre bare gå som de går, holdt jeg på å si.

Temaskifte III:
På en annen side - syvkampen er jo forsåvidt ikke en stor greie i det hele tatt. Det er jo kastøvelsene jeg kommer til å fokusere på. Spyd spesielt, siden jeg har størst mulighet der. Muligheten til å bli topp fire. Det hadde vært litt fett, å gå videre til neste stevne, helt til topps. Og hvis jeg ikke klarer det i States, så har jeg jo stevnet om en måned som plan B. Vi får se.

Temaskifte IV:

Pluss, dette er bra for meg. Jeg trenger å svelge stoltheten og min plutselige mangel på selvironi, og komme tilbake til hu derre gladjenta som ikke tok det så tungt. Hele dette halvåret har båret preg av at jeg har vært for seriøs med hele greia. Og da er det ikke så morsomt lenger. "Alt sitter i hodet," som de gamle og kloke har fortalt meg et par ganger for mange. Men de har jo helt rett, slik gamle og kloke som regel har.

Temaskifte V:

Kastet bort en god del nattesøvn på dette tullet her. Men jeg kom da frem til en beslutning. Gjorde jeg ikke? 

Quote.

//tumblr

Rovdyr.

Venter. Det er for stille. Til og med stillheten er presset sammen i tykke lag i luften man så vidt kan puste gjennom. Automatisk blir man mer vaktsom. Det er de små detaljene som utgjør forskjellen. Noe du ikke helt kan sette fingeren på, men som er til stede. Kun en vag følelse, men det er nok. Stegene blir spenstigere og vekten flyttes over på tåballene så det er lettere å bevege seg. Bevegelsene blir mykere, nesten som en løve eller en panter på jakt. Ryggen krummes, kroppen kryper sammen, blikket hviler ikke et sekund på ett sted. Alltid i bevegelse, aldri stillestående. Sansene skjerpes, refleksene blir raskere. Nerver i høyspenn - selv den minste, ubetydelige ting starter en reaksjon. Pusten blir roligere, mer konsentrert. Pulsen derimot stiger sakte, men sikkert. Hjerterytmen trommer i ørene og overdøver den trykkende stillheten for hvert dunk. Mellom de rytmiske dunkene regjerer stillheten. Dunkdunk-stillhet-dunkdunk-stillhet-dunkdunk.
Man entrer fight or flight-moduset. Valgene man da tar, avgjør fremtiden. Kaldt, rolig og raskt kan bli belønnet. Nølende, forsiktig og hemmet kan bli straffet. Ubetenksomt kan være like fatalt som analyserende kan være vinnende. Selv om vi liker å tro at vi er eneherskere, finnes det fremdeles et urverk. En kode. Et mønster. Det finnes instinkter i oss som vi ikke alltid er oppmerksomme, og som vi til tider fortrenger fordi vi mener vi er dem for gode. Allikevel er det disse grunnleggende, simple prinsippene som holder oss i live. 

Jeg lever.

I ti dager har jeg ikke hatt noe å skrive om. I fem dager har jeg prøvd å finne ordene jeg leter etter. Jeg finner dem ikke. I ytterligere fem dager har jeg hatt sommerferie, og gjort som man gjør når man sommerferie har. Kanskje en av grunnene til at jeg ikke har vært særlig aktiv på skrivefronten. Det kjennes ut som om det er flere uker siden siste skoledag. Kjennes ut som om det er noen uker siden første skoledag, og ikke ett helt år. Det er vel det jeg sliter med - finne de rette ordene å bruke til å avslutte et kapittel. Et viktig kapittel. Et kapittel jeg kommer til å se tilbake på i mange, mange år fremover, og som jeg ikke kommer til å fatte omfanget av før på veldig, veldig lenge. Dette året har gått så fort. Så utrolig fort. Kanskje så fort at jeg kan beskrive det som å ha gått med lysets hastighet. Hyperbol, som det heter på norsk? Det er ihvertfall ikke en overdrivelse å si at jeg har opplevd så usannsynlig mye dette året at når jeg nå prøver å finne på noe å skrive, noe som faktisk gir mening, så dukker det opp for mange minner. Så overveldende at det ikke er mulig å sette ord på alt. Fra å vimse rundt første skoledag, kræsje i dører og snuble i trapper, til lunsj og homecoming og sweet sixteen, til eksamener, til uendelige mengder av ny kunnskap. Bare det å få sjansen til å flytte hit, gå på en amerikansk high school, og se og oppleve alt dette, er hinsides all fornuft. Jeg liker ikke alle disse teite, utbrukte uttrykkene, men jeg finner ikke andre. Jeg finner ikke de passende ordene for å avslutte dette kapittelet. Kanskje fordi jeg enda har litt under to måneder igjen - en hel sommer - og kapittelet ikke er over i det hele tatt.

Forsmak på sommer.

Siden vi har eksamensuke og slutter halv tolv på det seneste, har jeg tid til å gjøre sånne ting man til tider heller vil gjøre enn å være på skolen.

Brb, som det heter på norsk: Friidrettsstevne. 

Eksamensuke nummer to.

3 Doors Down - Kryptonite.

Da var det siste innspurt. Første eksamen - biologi - er overstått. Én unnagjort, fem igjen. Teoretisk sett seks, men den ene læreren bestemte at det var like greit å få det unnagjort før alt stresset. Nå er det ikke mer enn fem skoledager igjen. Jeg føler meg trist, faktisk. Men sett på sangen ovenfor på full guffe, hyl og hopp opp og ned, så er du kul.

Planløs.

Og så han, da. Han som var så flink, så flink, og gjorde alt så bra. Han som alltid klarte seg, utførte ting perfekt. Han som alltid hadde kontroll, hadde en plan. Enkelt, greit og sikkert, og alltid visste han hvor han skulle. Plutselig var han visst ikke så sikker lenger. Plutselig kunne han finne seg vandrende gate for gate, kvartal for kvartal - og ikke vite hvorfor han gikk der med hendene i lommene og sparket til en stein som hadde forvillet seg i hans vei, selv om han burde sittet inne og lest lekser. Plutselig var han ikke helt sikker på om planen hans var så idiotsikker som planlagt, og plutselig sto ikke alt fjellstøtt og trygt. Han hadde valgt det selv. Allikevel var han overbevist om at han kom til å klare seg like godt nå også. Han kom frem til at det ikke var så mye som var forandret. Ikke egentlig. Han var bare så lei av å ha en plan. Så enkelt var det.