Ett stykk strak midtre finger på høyre hånd til resten av verden.

Det er dét neste sesong kommer til å være. Jeg har satt opp målet på tavla i bakhodet. Spikret det opp der, skrevet det i neonfarger, uthevet skrift med understrek, og brukt skriftstørrelse to hundre og femti: Neste sesong braker det løs for ramme alvor. Og dette oppslaget på tanketavlen min, det kommer ikke ned derfra før jeg har nådd målet. Slik jeg ser det, har jeg tre valg - legge meg ned og dø, å flykte eller kjempe. Jeg skal ikke knekke sammen slik jeg sa, kanskje det er nøyaktig dette jeg trengte. Nå skal jeg ta av silkehanskene og slutte å være snill med meg selv. Nå begynner den dødelig alvorlige oppkjøringa. Her og nå, så får vi se til neste sommer da, om jeg har vist meg verdig allikevel. For det er dette jeg brenner for - det er dette jeg vil - og viljen ble nettopp smidd om til en jernvilje uten like.

Tæsha Mac'en, altså!

Oversatt betyr vel overskriften noe slikt som "Jeg har lånt MacBook'en til MK".

Det er greit, for hun er for opptatt med å banke... et eller annet. Selv sier hun at det er en Gorgonopsid. Eller noe slikt.

Jeg som var så forberedt på at snøen endelig begynte å smelte, så har det jammen snødd i hele dag. Nedtur. MK er enig.

Men vi er begge enige om én ting: det er litt koselig å kunne sitte i sofaen og drikke te og spise ostesmørbrød når det laver ned. Det er også koselig med slike hjernedøde innlegg som dette.

Unnskyldningen min for å komme med slikt hjernedødt prat er at det har vært en gjennomsnittlig ræva dag, som det heter på nynorsk. Positivt med i dag er at jeg har intervjuet de fremtidige YouMe-lederne som skal ta over for min generasjon. Kjenner jeg nesten blir sentimental og greier.

PS: MK daua i spillet sitt. Eller forresten, nei, det gjorde hun ikke gitt. Bring out the partyhats, som hun sier..

Secret # 109.

All we feel are the chills on our backs.

"40 søkere til rundt 12 plasser, og det er 8 plasser igjen. Rent hypotetisk sett skal det jo ikke bety så mye for meg, men i praksis betyr det en hel del. Kanskje litt for mye. Målet i seg selv er egentlig bare å komme inn. Bare for å se om jeg er god nok. Bare for å få en bekreftelse på ja eller nei. Jeg har funnet ut at jeg er litt avhengig av det. Avhengig av bekreftelser. Noen andre må fortelle meg at det jeg gjør er bra, for at jeg skal tro det selv. Derfor er det så viktig for meg å komme inn. For å bli kvitt tvilen. For å få en endelig bekreftelse på at Ja, du er god nok eller Nei, dessverre. Men derfor er det så farlig at jeg satser alt på et kort, for tenk om det skulle bli et nei. Da tror jeg det kommer til å ta lang tid før jeg kommer meg etter en knekk som det. Alikevel, det må bare være sånn, det er den eneste måten. Alt eller ingenting."

Vår og slikt.

//facebook.com

Dette spesielt vakre bildet av meg selv er tatt på skolen. Som du ser skinner sola i vinduene og det er varmt nok til å gå i bluser uten å fryse så alt for mye. Det er usannsynlig deilig! Vi regnet ut på treningen i dag at det har vært vinter i seks måneder nå, og at det nå er på tide at snøen smelter helt bort. Når vi først er inne på trening og random fakta: Treningsdagboka sier at jeg i går løp 600 m intervaller og at det var den verste treninga på kjempelenge. Den sier også at jeg gjør det bedre teknisk i frivending av alle ting, og at jeg er i bra form tatt alt i betraktning. Som sagt, nå må ting begynne å løsne snart, ikke bare i styrkerommet og på banen, men generelt. Dette funker seriøst ikke. Selv om det er vår og slikt, smilefjes.

En ny start.

Det er 150 meters intervalltreninger og oppkast ganger to. Det er beinhinnebetennelser til tusen og lyskestrekk. Det er 160 kg i knebøy. Det er pinlige stillheter og pratsomme mennesker. Det er gymtimer hvor alternativene er a) å gå en tur, eller b) spille fotball. Det er det definitive tegnet på at våren er i anmarsj: tørr asfalt. Det er for kaldt til å gå uten jakke, men for varmt til å gå med jakke. Det er is som sprekker opp, vann som drypper. Det er tentamensforberedelser og den aller siste tentamen i norsk hovedmål på ungdomsskolen. Det er å skrive en skjønnlitterær tekst med temaet "Liv". Det er å skrive søknader om å gå studiespesialiserende med toppidrett. Det er bedre humør, innlysende tankeganger og en oppvåkning uten like. Det er den tiden vi holder ut et stille, kaldt og mørkt vinterhalvår for. Det er nye, bedre vaner, nye, forbedrede rutiner og nye løfter om en ny livsstil, en ny start.

UM innendørs 2011.

//flytur hjem fra Trondheim.

UM utendørs 2010 oppsummerte jeg som årets fiasko. UM innendørs 2011 var bare en halv fiasko, hvis utgangspunktet for begge stevnene er det samme. Jeg har aldri vært så nervøs som før 60 m hekk - du tror jeg tuller, men jeg hadde mer lyst til å kaste opp enn å gå i blokkene. Det var et skikkelig dårlig løp alt i alt, og bare surr. Nervøsiteten spilte, om mulig, hovedrollen. Må finne en måte å ikke bli så spent i hele kroppen og paralyserende nervøs på: jeg kjenner jeg løper helt forskjellig når jeg trener enn når jeg faktisk er i konkuranse. Skjerpings, Kaisa. Positivt er at passeringene mine faktisk ikke var så dårlige, selv om det kjentes ut (og så ut) som om jeg løp i sirup.

Kule gikk mye bedre, selv om kun en tredjedel av våre utøvere som pleier å være med i kule deltok. De to andre var skadde eller kunne ikke være med. Endelig fikk jeg brukt litt av kreftene og styrken jeg har brukt hele vinteren på å trene opp. Ikke mye, men det satt littegranne. Det er så deilig. Jeg kjenner teknikken, jeg kjenner når jeg gjør feil og når jeg gjør det riktig. Nå har jeg slitt så lenge for å få det riktig, nå får det for søren snart løsne. Jeg nærmer meg å gjøre det riktig, det holdt til gull og å bli ungdomsmester. Vi fikk enda en ungdomsmester, vår kjære 800 meter-løper gjorde et sykt sterkt løp, og alle utøverne som var med bar preg av å ha trent hardt i vinter. Selv om laget vårt var redusert grunnet uheldige skader og jattajatta, så var det alt i alt et bra stevne for alle sammen. Jeg har brukt de siste to dagene sammen med dyktige utøvere og møtt folk jeg ikke har sett siden UM i fjor, jeg har blitt bedre kjent med utøvere fra min egen klubb og andre klubber, og jeg har generelt sett storkost meg i Ranheim friidrettshall. Stort, stolt smilefjes.

Tidsfordriv.

//weheartit.com

Ærlig talt, hva pleier dere normale tenåringer å gjøre en torsdagskveld annet enn å dra på trening? For jeg holder på å gå på veggene. Jeg rydder hele huset bare for å ha noe å gjøre. 

Lader opp.

 

Skolen har hatt vinteraktivitetsdag i dag, og jeg har brukt dagen i Varingskollen. Bildene er forøvrig knipset av min far i Myrkdalen. Sikten var dårlig i toppen av bakkene, og det var ikke det beste føret, men alt i alt var det en veldig koselig dag. Jeg lovte meg selv å holde meg unna de største hoppene og de bratteste hengene, og hånd på hjertet - det gjorde jeg også. Det hadde bare vært så innmari typisk om jeg hadde gått på tryne eller gjort et eller annet dumt nå, rett før UM. Jeg hadde siste trening i går, og jeg reiser til Trondheim og UM fredag morgen. Hekk går fredag ettermiddag og kule på lørdag. Jeg sover dårlig allerede (sett inn nervøs latter her).

Varmegrader.

Urban i Ybor.

Det er vår.

Det er mars - den første vårmåneden. I følge årshjulet som viser hvilke måneder som hører hvilke årstid til, som jeg måtte lage i tredjeklasse en gang, ihvertfall. Selv om det fremdeles er minusgrader og godt over en halv meter snø, så skinner sola, fuglene synger og gradstokken på solsiden lyver til meg og sier at det er elleve varmegrader ute. Og det skal jeg jammen meg nyte, nå som jeg er ferdig med både k&h- og franskprosjekt. 

Secret # 108.

Hvem sa du ikke kunne lære en gammel hund nye triks?

I hope it hurts like hell when I cross the line.

Rawr-fucking-grr.

Speilbilde.

PS: Holy, det ble mørkt når det kom på bloggen! Jeg er bare for lat til å endre det.

Vinterkulda må ha fryst deg tvers igjennom. Det hadde ikke overrasket meg, der du trasker i tøysko og venter på sommer. Det overrasker meg heller ikke at snøfonnene i hodet ditt er for høye, at du ikke kommer over dem. Selv i stor og tjukk jakke fryser du fortiden. Nummen, er vel ordet. Nå har du ikke lenger noe å fylle tiden med, annet et det vanlige. Jeg tror du utøver en indre kamp - prøver å overbevise deg om at det er helt OK. Jeg tror du vinner den kampen, faktisk. Selv om du føler deg.. Det vet jeg ikke, hvordan skulle jeg vite det? Jeg er jo ikke annet enn speilbildet ditt.

Seks minutter over midnatt.

Forestill deg at du går nedover en gang. En korridor. En evinnelig lang korridor, med et uendelig antall dører. Alle dørene er lukket, for at du skal kunne åpne dem og la dem åpne nye muligheter og sjanser. Du er glad for dette, klart det. Du har et gigantisk nøkkelknippe med deg. Nøklene klirrer mot hverandre i lommen din, én nøkkel per dør. Men det er én dør - den største av dem alle, den som er rett foran deg helt i den andre enden av korridoren - som ikke åpnes. Og det er den eneste døren du vil ha nøkkelen til. Den eneste døren du ikke har nøkkelen til.

Klokken er seks minutter over midnatt, og fremtiden min ble låst et eller annet sted på Internett for seks minutter siden. Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å vente. Håpe at jeg har gjort det riktig. At jeg har valgt riktig. Det er ikke noe poeng i å angre - valget har vært mitt hele tiden, hele veien. For seks minutter siden begynte det neste steget, det viktigste av alle, har jeg blitt fortalt. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si jeg har hvilepuls. På en annen side, når så mange har klart seg bra, da må jo jeg greie meg også. Jeg gleder meg.

Superhelt.

‎"Oh, you’re so arrogant. If you were a superhero, your name would be Captain Arrogant. And you know what your superpower would be? Arrogance."