Kommer sterkere tilbake.

Det er vår og varme og vinteren er snart borte. Om en uke er det pause. Forferdelig etterlengtet.

Kunsten å ikke like rødvin og være hyggelig i traffiken (og andre voksenkunster).

"Oi," sa Geir.
"Au," sa jeg.
"Unnskyld," sa Geir, "men jeg må dessverre arbeide litt hardt her."

"Det går fint, det er jo ikke din feil at min muskulatur er komponert som den er," klynket jeg. Problemet med å være såpass kompakt som undertegnede, er at musklene spenner seg og til slutt blir så stramme at en våkner om natten fordi musklene er vonde og en til slutt ikke kan fortelle sin mor at "jeg har vondt" for en har vondt over alt, hele tiden, og dét blir forferdelig irriterende å høre på. Så blir det til at en, ved svært ujevne mellomrom enda en har lovet seg selv at "nå skal det gjøres skikkelig, ikke noe tull nå", må til Geir eller en annen som har våknet om natten for å dobbeltsjekke latinske navn og muskelgrupper før eksamen i hva man nå må ta eksamen i for å bli idrettsmassør. Og Geir, han ler av meg og unnskylder seg, og jeg prøver å bite i meg diverse klynk enda jeg har fått tillatelse til å både gråte og banne om det er nødvendig. Så er én times helvete over, og jeg har vondt i hode og kropp og vet med meg selv at det kommer til å være enda verre i morgen tidlig, men at det er dette som skal til for at denne krampeaktige spenningen skal slippe tak i kroppen min.

Kø fra tunnelen ved Ullevål helt til rundkjøringen på Sinsen. Kø fra Grorud til verdens ende. Mosjonister i slappe tightser på sykkel nå som bakken har blitt tørr. Damer som ikke eier avstandsfølelse, og jeg som periodevis stirrer i speilet og sterkt vurderer å hoppe ut av bilen og spørre om ikke damen bak like gjerne kan krasje i meg og få det hele overstått, så tett oppi meg som hun kjører. Dét gjør jeg jo så klart ikke. Men jeg passer på å ikke måtte bakkestarte på en halv millimeters margin. Jeg kommer nok aldri til å forstå meg på disse som har dårlig tid i rushtiden.

Nå forsvant lyset i kalkulatoren igjen. Ti minutters inaktivitet, så skrur den seg av. Slik er nok hodet mitt noen ganger også. Jeg skulle jo egentlig gjøre ferdig en gammel tentamen i kjemifaget, og ikke fortelle om rødvin, som jeg forøvrig heller ikke har fortalt noe om. Jeg liker verken rødvin eller tanketomhet. Hvitvin er ok derimot, og det slår meg at "herregud, hva skjer, hvorfor skjer dette, hvorfor har jeg blitt så forferdelig mye mer voksen, når jeg fremdeles ser ut som et bittelite barn." Så jeg setter på en gammel sang som ble spilt inn lenge før jeg ble født, og lager egne bilder til teksten i stedet for å gjøre noe fornuftig. En kan da ikke alltid være så forbanna flink.

Det er vår.

... Og tentamenstid. Og grønt lys for å få hoppe igjen, etter et halvt års rehabilitering. Og snart eksamenstid.