Det store 16.

For ett år siden fylte jeg femten. Jeg skrev om at jeg for første gang følte meg litt stor, og at jeg var ett år fra øvelseskjøring, tandemhopp, piercing og tatovering med foreldres samtykke. Jeg har ikke gjort noe av det, jeg har ihvertfall ikke hull i ørene enda ett år har gått. Men nå er jeg visst blitt det store seksten. Det eneste som gjenstår nå er det gigantiske, uavhengige atten. Og ja, selv om det sitter en majoritet av mennesker som er eldre enn meg der ute, så føler jeg meg litt større. Litt eldre. Litt mer.. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Om ti år er jeg tjueseks, for ti år siden fylte jeg seks. Jeg liker å tro at jeg er nærmere seksårsdagen enn tjueseksårsdagen, selv om det er et fett. Akkurat nå er jeg seksten år gammel, stevnet jeg var så nervøs for gikk faktisk kjempebra, og jeg er stor pike. Som min kjære MK (som forøvrig også sendte meg en sms tretti sekunder etter at klokken passerte midnatt) så fint satte ord på det hele:

"GRATTIS MED DAGEN, GAMMERN, HALVVEIS TIL 32 - NÅ KAN DU ØVELSESKJØRE OG HA SEX, GÅ OG LEGG DEG!"

Takk for meg.

Mitt løp.

Sesongens første stevne. Skedsmolekene. 60 m hekk og kule. Det er planen ihvertfall. Blir det ille har jeg lov til å trekke meg, sa treneren. Akkurat nå er jeg så nervøs for hekken at magen har vrengt seg seks ganger og er på vei opp halsen omtrent. Selv om det er et lite stevne, er skrekken den samme. Den som sitter så langt inn i margen - den som tviler på at jeg treffer på første hekk. Kommer jeg over der er det forsåvidt et greit løp etter det, men jeg var ikke i nærheten av å treffe sist trening. Og det er bekymringsfaktor nummer én. Men det er bare et lite stevne. Få folk. Ikke så seriøst. Bortsett fra de jentene jeg løper mot. Må snu tankegangen her: Dette er ikke et løp mot noen andre enn meg selv. Pust inn, pust ut. Snu på flisa og gjør dette til noe bra. Hei, det kan jo gå bra, da. Goshameien. På en annen side, denne følelsen er jo hovedgrunnen til at jeg driver med dette. Spenningen og adrenalinet blandet med nervøsiteten. "In order to succeed, the will to achieve success has to be greater than the fear of failing." Sa en smartass, ihverfall. Det var bare dét da.

Glemt og forlagt.

// facebook.

Noen av dere som husker den tiden jeg var så sint på å måtte være innestengt på Holm en gang i uka? Jeg husket det ikke. Ikke før jeg så det bildet ovenfor på Facebook. Jeg begynte å lese litt i gamle innlegg og jeg tenker at "dette er nesten litt pinlig". Nesten, ikke helt. Det er litt morsomt å se tilbake i tid, se hva jeg klagde over, hva jeg gledet meg over. Det er jo derfor jeg blogger, sant? For å kunne bla tilbake og se hva i alle dager som foregikk i hodet på den dagen. Det som er litt merkelig er at når jeg nå ser tilbake på Holm, så var det virkelig ikke så ille allikevel. Men slik er det jo med nesten alt. Så fort man er kommet over hendelsen som er så ille der og da, så er det bare skygger igjen av den. Man har lagt den bak seg, forlatt åstedet, glemt og forlagt hele greia et sted du ikke lenger husker hvor er. Minner, kalles det vel.

Antihelt.

Uansett hva du gjør, så føler du at du ikke helt strekker til. Jeg kan se det på deg - ser det på måten du slenger igjen bøkene, stapper dem ned i sekken og raskt forsvinner ut av klasserommet, hvordan du står med hendene i lommene og ikke sier stort i friminuttene når du er med vennegjengen, hvor hardt du prøver, hvordan du nesten alltid er å se med en fokusert og bekymret maske i ansiktet. Er det frustrasjon? Gir du opp, lille venn? Er det meningsløsheten som tar deg? You've got to take it to the next level. "Hmm, særlig," tenker du. "Det går ikke. Jeg strekker ikke til. Holder ikke lenge nok. Takler det ikke. Fikser det ikke." Det er det du tenker, selv om du ikke viser tankene dine. Da er det vel game over, da. Selv om både du og jeg vet at hvis det er noen - noen - som fikser det, så er det deg. Du tror det bare ikke. Du vil gjerne tro det, men du klarer ikke overbevise deg selv om det. Du trenger noen andre, noen som kan åpne øya dine, klarne hodet ditt på en slik måte at du kvitter deg med denne forvrengte virkeligheten din. Jeg hadde gladelig overbevist deg jeg, men det er ikke min rolle å spille helt. 

Sweet 16.

Søta her fylte seksten her om dagen, og i kveld skal hun feire det at hun kan øvelseskjøre bil og kjøre sykkel uten støttehjul. Wehey! Så nå sitter jeg her og prøver for fjerde gang å lakkere neglene uten å ødelegge - det er enklere sagt enn gjort. 

PS: Jeg lover at det kommer noe som er litt mer enn hjernedødt prat. Snart.

"Man skal egentlig ikke reise seg etter et sånt fall."

Jeg fikk igjen karakterkortet i dag. Jeg brukte alle friminuttene på å lære kompiser hvordan man finner minste felles multiplum og hvordan man faktoriserer. Det gikk forøvrig veldig greit, det. Og jeg hadde min turnkarrieres verste trynings. Det eneste som muligens topper dette fallet var da jeg tryna på bommen og tok meg i mot med ribbeina på høyre side da jeg var syv år gammel. I turnhallen har man skaffet ordentlig tumblinggulv og ikke airtrack/hoppeslott. Jeg elsker det. Selv om tumblinggulvet er betraktelig hardere å tryne på. Jeg trakk meg litt i en enkel araber flikkflakk baklengs salto, dro en halv salto og landet på nakke og rygg. Skuldrene tok smellen for nakken, så det gikk bra med den. Jeg knea meg selv i ansiktet og så stjerner et øyeblikk, og ellers var det bare å sprette opp igjen og kjøre enda en araber flikkflakk salto. For å ikke bli redd. Og det gikk fint. Jeg kjenner at jeg kommer til å være helt ødelagt i ryggen et par dager fremover og stoltheten fikk seg vel en liten knekk, men ellers er jeg i tipp topp stand. Akkurat nå ihvertfall.

Under temperaturgrensa.

Lærerne måtte slippe oss etter en og en halv time i fryseboksene kalt klasserom. Slik de har måttet gjøre minst én gang hver vinter de siste tre årene. Kan vel ikke si at noen klaget. Jeg får karakterkortet mitt for dette semesteret i morgen, og jeg kan ikke si jeg gleder meg. Jeg kunne vel ha uttrykt meg i evigheter om hva jeg synes om valgene som er gjort av mennesker som har autoriteten her, men det tror jeg virkelig ikke gavner meg noe særlig. Så jeg holder kjeft og smiler pent. I hodet mitt har jeg nærmest satt fyr på hele greia syv ganger allerede. Men jeg beholder roen en liten stund til, tror jeg. Stay cool, som det heter på språket det meste høres to trillioner ganger bedre ut.

Secret # 108.

"Vi står på kanten. Vi kan se den andre siden. Vi må bare ta sats og hoppe, satse på at vi kommer over til den andre siden. Før tyngdekraften trekker oss ned, må vi være på den andre siden. Vi må komme oss over til den andre siden før vi blir trukket ned i avgrunnen, i det ukjente mørket vi alle er redd for, dog ingen innrømmer det. Komme oss på trygg grunn igjen. Piece of cake."

Dilemma.

Skillet - Those Nights.

Dilemmaer. De er fine greier. Jeg har forresten fått beskjed om at jeg må begynne å snakke norsk. Tiendeklasse-norsk, altså. Fredagsfylla-norsk. Fjortis-norsk? Tror jeg står over. Ihvertfall på bloggen. Det er litt morsomt. Hvordan jeg i det ene øyeblikket teller ned månedene til jeg slipper ut fra denne skolen med de samme, gamle folkene, og hvordan jeg i det neste ikke vil bryte med noen av dem. Hvordan jeg i det ene øyeblikket gjerne skulle hatt en fot innenfor hos disse regjerende menneskene på toppen av næringskjeden, mens jeg samtidig aldri i verden vil synke (?) dithen. Hvordan jeg stortrives og vil ha noe nytt på én og samme tid. Hvordan jeg så veldig gjerne skulle vært to-tre år eldre og vært med på all moroa de eldre barna får drive med, men hvordan jeg digger å være femten år og fremdeles sett på som ei lita jente. Det er vel dette som er greia med ungdomsskolen?

Fjortis.

Gratulerer med dagen, Lil'sis. Da du spurte om du fikk slikt et dypt blogginnlegg om deg slik som i fjor, svarte jeg: "Ikke søren, du fikk øredobber av meg." Her er ihvertfall fjorårets bursdagshilsen til deg. Gratulerer med fjortenårsdagen - Endelig kan du gå rundt og bruke unnskyldningen "Sååå? Jeg er bare fjortis!" Jeg tviler på at du kommer til å bruke den så altfor mange ganger, da.

Årest snilleste gjerning.

// facebook.com

Hun på bildet der overrasket meg med å gi meg hjemmelaget lunsj på skolen i dag. Gjorde ikke bare dagen, men også året. På vei hjem fikk jeg også årets dynking, kremthosthark. Ellers så har jeg lite å meddele, bortsett fra at jeg skal på trening straks. Åh, rosablogging.

Neidaså.

//weheartit.com

... Vi sier at endring av farger i layouten er å totalrenovere denne stakkarslige bloggen.

Inspirasjon.

//weheartit.com

Hadde jeg bare hatt penger til redigeringsprogrammer, kameraer, linser og flybilletter.

Just own the night like the 4th of July.

Katy Perry - Firework

Shit happens.

Du går bare rundt og venter på at ting skal bli bedre. Venter på at det mirakuløse skal dumpe ned i fanget på deg, venter på at det skal ordne seg mellom deg og vennene dine, venter på at typen skal stikke hodet innom døra igjen, venter på at du skal gjenforenes med deg selv. Setter livet på pause fordi du vil at noe skal forandre det. Men det forandres ikke. Det kommer det aldri til å gjøre. Hvis du ikke trykker på play og begynner på noe på egenhånd, da. Noe nytt. Noe du ikke har gjort før. Som å si at Jeg er egentlig ganske ålreit når det kommer til stykket. Som å klappe i hendene og smile fordi du er fornøyd med deg selv eller noe du har gjort. Som å ikke være så bekymret for fremtida. Som å bare la tiden gå sin gang uten å tenke så mye over det - har'u lyst, har'u lov? Som å la være å vente. Som å... 

Clarity.

Useriøst babbel. Det er det dette er. Tomt prat. Er ikke det fint, da? Jeg bruker en del tid på Bislett og i styrkerommet. En hel del oppe i hallen - vi har fått innendørs kulering! Jeg er i turnhallen også. Så det er kanskje ikke så rart at dette blir useriøst babbel, når jeg kommer hjem og sovner omtrent før jeg kommer inn døra. Det er deilig. Nå, til slutt. Det har det ikke vært i det siste. I det siste har det egentlig vært ganske så tungt og mye mas. Men det går fremover, det må det bare. Omtrent en uke til karakterkortet deles ut, og nå begynner sesongen. Hei, dette blir moro. Smilefjes.

Take a chillpill.

Ro ned. Det er ikke verdens undergang. Det er kanskje noe i uttrykket: "Det er ikke slutten hvis det ikke har gått bra". Pust inn, pust ut. Skjerp deg, du har fremdeles hele livet foran deg. Ikke begynn å sippe og sture nå, i det som tydeligvis skal være den beste tiden i livet ditt. Who am I to talk? (Den eneste grunnen til at jeg bruker engelsk her er fordi jeg ikke finner et passende alternativ på norsk.) Vi har alle våre oppturer og nedturer. Ting trenger allikevel ikke være verre enn det de virkelig er.

Nå, gå til speilet ditt og fortell deg selv akkurat dét - om og om igjen - du stakkars som for tiden føler at alt er svart. Jeg vet det er flere av dere. Vi er der eller har vært der alle sammen, men vi bare må krype ut av det lille, mørke hullet en eller annen gang. Åh, klisjé. Men du tar poenget, right?

Pay It Forward.

Fordi konseptet i seg selv er så fint.

Secret # 107.

"Det beste minnet fra året jeg var i USA? Å sitte i passasjersetet i den knallrøde Mustangen med vidåpne vinduer, radioen spiller på høyeste volum og jeg synger med, mens unggutter kappkjører mellom bilene på Bayshore. Av absolutt alle minnene fra Tampa er det dét minnet jeg smiler mest av. For når sangene jeg kan så godt spilte på sitt høyeste og når sola skinte og været var varmt, da var jeg bare glad. 'Glad' i den forstand at det ikke fantes noe annet enn å være glad."

I det nye året.

Vi er allerede fire dager inn i det nye året, jeg har endelig fått igjen tentamene i bokmål og nynorsk og ganske snart får jeg igjen mattetentamen. Det er sytten dager til jeg får karakterkortet og andre semester begynner. Det er tjueseks dager til jeg fyller seksten og jeg får øvelseskjøre (hold dere unna veiene?). Det er noen få måneder igjen av tiendeklasse, og jeg kjenner jeg gleder meg litt til videregående. Mest av alt gleder jeg meg til sommer. Allikevel, vinter er ganske fint, det også.