Secret # 103.

Paramore - Misguided Ghosts

"Noen ganger frykter jeg fremtiden. Oftere og oftere nå for tiden. Hva har jeg igjen når selv mine nærmeste kritiserer det som hittil har vært mine sterkeste egenskaper og snur de om til svakheter? Hva skal jeg gjøre når det som alltid har vist vei svikter, når jeg ikke lenger vet hvor jeg står? Hva skal jeg gjøre når det allerede nå er sådd tvil i meg, tvil om hvorvidt jeg har det som skal til eller ei? Hva har jeg når tvilen jeg føler på innsiden blir bekreftet av mennesker på utsiden? Da har jeg ingenting. "

An other day.

".. That's why I don't like planning tomorrow. 'Cause tomorrow is.. Tomorrow. There's so much to do, there's always something coming up, something new and amazing and incredible. People think I'm nuts, but this is paradise.

It's always good to get going, to move on, but this has truly been a great adventure. Then we're back on track again. Going nuts."

Koke vann på butanpropan.

// Martine

Dette brukte vi naturfagstimen i går på. I dag skrev jeg strukturformler og det som er. Met-, et-, prop-, but-... Noko slikt. Positiv og negativ ladning. Alkoholer, syrer, atomer, molekyler. Det er faktisk morsomt. Men spør meg om to-tre år, så er det vel ikke så gøy lenger. Hva vet vel jeg? Det nærmeste jeg kommer ordentlige kjemi- og labtimer er å måle vanntemperaturer for øyeblikket. Og det er forsåvidt OK. Åh, nerdefaktoren stiger.

13 likes in 13 minutes.

Finfint! Ihvertfall har jeg tak over hodet og kjærlighet på pinne jeg fikk av lilsis, vi har Internett fra andre siden av veggen og mobil Guitar Hero. Eneste som mangler nå er partyhattene!

Crème de la crème.

// tatt av Julie med Mikkes kamera på skolen.

Så lettet. Så deilig. Jeg fikk 6 på fransk muntlig presentasjon. Den teller så mye for karakteren, og vi var så nervøse. Så utrolig, fantastisk deilig. Jeg har funnet et adapter til laderen, på nytt er kameraet fulladet, og jeg har så mange ideer og tanker og inspirasjon i hodet. Så fort snøen legger seg og solen titter frem. Forrige uke ligger bak oss, det er på tide å finne igjen godjenta og gladsmilet, for det er tirsdag kveld og fra og med nå er ikke verden slik et forferdelig sted det har vært de siste dagene.

Utvikling.

I syvende og åttendeklasse, da var jeg kul. Spesielt i åttendeklasse. Da gikk jeg i tøysko laget for sommerføre gjennom hele vinteren, hadde lue på hodet nærmest hele året, og fingerhanskene ble tatt frem den dagen det første løvet falt og ble på inntil siste snøfnugg smeltet. Jeg var også flink med eyelineren og rettetanga, og sort, grått og rødt må jo ha vært favorittfargene. Jeg fnøs av tiendeklassejentene i sine støvletter med hæl og gigantiske Canada Goose-jakker. De verste var nok de i Uggs. Aldri i livet om jeg skulle bli slik en sofistikert og ordentlig pike. Nei, det røffe, det var nok mer min greie.
Jeg var kanskje ung og dum den gangen. For kanskje er det ikke så dumt med Canada Goose-jakke, tatt i betraktning at du kan gå i t-skjorte under den i tyve blå. Og kanskje er det bedre å gå i støvletter enn tøysko, man får ihvertfall ikke beinhinnebetennelser til å grine av. Uggs eller Onepiece derimot, tviler jeg på at jeg noen gang kommer til å dra på meg i all offentlighet. Kanskje er det ikke så ille å være sofistikert, ordentlig pike så lenge man kan være det og tøffere enn toget.

//tumblr. Seriøst, jeg må finne det adapteret snart.

Jentedag.

Møt min venninne Julie. Hun er innmari kul, og jeg er superglad i henne. Her kommer det første gjesteinnlegget på denne bloggen:

Heihei folkens!

Jeg heter som sagt Julie. Jeg tenke at jeg skulle fortelle dere hvor glad jeg er i Kaisa. Hun stiller opp for meg uansett.. Hun er en blid, snill, god, pen, vakker.. og ja, jeg aner ikke hvor mye fint jeg kan si om denne herlige jenta! Kaisa, jeg er mega glad i deg! <3

Skulle bare informere om at vi nå sitter og ser på One Tree Hill! Wiiiii, veldig gøy :D Også drikker vi fra syltetøyglass, er vist en amerikansk tradisjon som faktisk var veldig kul!

Me snakkast, er jeg snill jente så får jeg nok lov og låne denne bloggen senere en gang, også! Tihi..

Klem fra Julie :) <3

__

Som sagt, jeg er superglad i Julie. Hjerte ganger fire.

Let this week end.

Det har vært en røff uke, jeg er så innmari lei. Lei av alt. Dritlei. Jeg vet ikke helt hva annet jeg skal si. Jeg tror ikke jeg skal si noe mer enn det. Jeg føler meg ikke som meg lenger. Folk ser på meg annerledes. Det har vært litt for mange happenings denne uka, på og av banen. Det er kun i motbakke det går oppover, men det virker som om fysikken har sviktet meg. Nå fløt begeret over. Nå eksploderte det.

Feil.

Du sitter der på stolen og trommer utålmodig med blyanten eller pennen som skriver blått. Sparker i bakken med venstre fot i en heftig takt, du trekker pusten dypt inn og slipper den kanskje i overkant høylydt ut igjen. Sammenbitte kjever støttet opp av høyre hånd. Du sitter trassig rett i ryggen med krasse blikk både til høyre og venstre. Først og fremst er det opprørske blikket rettet fremover. Kjølig, ventende, nesten sint. Kaldt, rett og slett. Ikke slik det vanligvis er, ikke slik det pleide å være. Men nå, nå er det nok. Nå eksploderer du snart, for frustrasjonen og oppgittheten tar snart overhånd. Nå har du hele greia opp til halsen og vel så det. Der er du er tvunget til å sitte, og den tanken som opptar størst plass i hodet ditt er: "Dette er bortkasta tid." Og det burde ikke være slik, for før syntes du det var interessant, morsomt, og givende å være der.

Hvorfor ikke?

Ja, hvorfor ikke? Fordi det er så uendelig mange andre steder å være. Fordi det er så mange andre steder ting fortsatt skjer, hvor ting fortsatt foregår. Fordi det er så uendelig lenge, samtidig så uendelig kort tid igjen. Så det er vel egentlig bare å klø seg hodet du har lagt på skakke og ikke forstå noe som helst, bortsett fra det faktum at du lever.

Depp.

Jeg finner ikke konvertoradapterdingsen som gjør at jeg kan bruke den amerikanske laderen til kameraet mitt her i Norge, og det er superdeprimerende. Hva skal jeg med to batterier hvis begge er utladet? Nesten like deprimerende er det faktum at uten bilder vil jeg ikke skrive, og jeg vil ikke vise deg tusen år gamle bilder i det lange og det brede. Forøvrig, det øverste bildet er fra en bra kveld i en bra sommer, og det vekket en hel del minner jeg halvveis hadde gravd ned. Det nederste bildet skuffer meg litt, som i seg selv også er deprimerende - Jeg hadde vel egentlig forventet enda litt mer av denne siste boka i serien. Nei nå, nå skal jeg hive meg rundt og få ryddet rommet, og så skal jeg lete etter konvertoradapterdingsen om det så er det siste jeg gjør i dag. Beklager alt dette usammenhengende babbelet, sånn blir det når jeg har for mange ideer i hodet og ikke får de ut. Fordi jeg ikke har et kamera som funker. Blæ.

Latterlig.

Fra begynnelsen av høstferien, fra jeg står opp til jeg legger meg, og tellende.

Nattkjøring.

Mørket er ikke mørkt - det er svart per definisjon. Komplett. Omringende. En møtende bil forsvinner i det fjerne, oppslukt av det totale mørket. Stillheten ligger i lufta, like full og tyngende som mørket. Og tåka. Pressende. Den er overalt rundt han. Gjør veien nesten usynlig. Kun lysene viser vei, men alt er uklart på grunn av veggen av mørke og tåke. Utelysene fra et hus forsvinner forbi han, for et øyeblikk er han blendet av lysene fra enda en møtende bil. Så igjen stillhet, mørke. Han klarer ikke bestemme seg hvorvidt han liker dette eller ei. Ensomheten. Men egentlig, så har han ikke noe i mot det. Stillheten er beroligende. Behagelig. Han er alene, uansett hvordan du ser på det. Joda, det er han og bilen, de andre bilene og husene. Og dyrene som gjemmer seg blant trærne, mesterne av usynlighet i nattens timer. Men akkurat her og nå er det bare han, omringet av svart tåke og stillhet.

Jeg møtte en bil som holdt en sakte fart. Mest sannsynlig pågrunn av den dårlige sikten. Kanskje føreren var redd. Redd for å kjøre av veien eller bli påkjørt av noen. Kanskje han eller hun var redd for mørket. Eller kanskje bare redd for dyrene som lurte rundt omkring. Etter å ha holdt seg foran meg i flere minutter, lot bilen meg kjøre forbi.

Han innså at han var alene uten å være alene da han så på baklysene til bilen forsvinne foran han, før han kjørte videre inn i mørket. Og det var helt greit.

Secret # 102.

"I'm not quite sure what I'm supposed to do when the day you're gone comes. When you won't be around all the time, won't be waking me up in the mornings with your barking, won't be here to play, won't go hunting in the fall, won't be sitting next to me when I feel lonely, won't be sleeping in my room in the dark hours of the night. Knowing that one day when I leave for school, you won't be there looking sadly at me and you won't be there jumping and barking happily as a greeting when I get home again, is kind of heartbreaking. "

Laugh out loud.

//tumblr.

..Tror det er på tide å gjøre noe fornuftig snart.

Tekster i New York.

Første side i "Den urolige mannen" av Henning Mankell.

Hyttetur.

Så er kanskje ikke frisk fjelluft, vind, regn og skog så ille. Egentlig er det ganske så fint, spesielt når man innser at det muligens ikke er så nødvendig å ha strøm til telefoner, iPoder og det som er. Egentlig er det ganske fint å slippe unna alt stresset en gang i blant.

Kings & Queens.

Jeg tror dette er den fineste musikkvideoen jeg har sett. Den passer så bra liksom.

Å leve har sin tid, å være død har sin.

- Kurt Wallander, Den urolige mannen.


Teppet har gått opp, og jeg står og ser utover publikum. De har nettopp avsluttet den første, store applausen. Den største av de alle. Den appplausen som høres ved begynnelsen av ethvert nytt stykke, som indikerer at noe nytt er i gang. De venter i spenning på å se hva dette stykket handler om, forventingene er høye og forskjellige. Jeg neier og smiler pent, for det er jeg som har hovedrollen. Jeg har enda en lang tid igjen til jeg bare står i kulissene og venter på den store finalen da skurkene blir avslørt, heltene utpekt og dramaet nøstet opp. Jeg har såvidt sagt første replikk der oppe på scenen, klimakset er enda ikke nådd.
Enda er stykket ungt og energisk, fylt av dumme påfunn og erfaringer som blir samlet underveis. Komedie og tragedie blir mikset om hverandre, enda er det uvisst hvilke retning stykket tar. For ikke bare er jeg i hovedrollen, jeg skriver også manuset. Jeg skriver det etterhvert som stykket utspiller seg - noe er planlagt, men det meste er tatt på sparket eller improvisert. Det er lenge til andre akt, da stykket får mer struktur og det kommer flere mennesker inn i bildet. Det kommer flere biroller som kommer til å spille viktige roller, og litt lenger ut i akten kommer det til å være biroller som er viktigere for meg enn hva jeg er.
Når tredje akt begynner entrer enda flere biroller scenen, og jeg tar min plass i kulissene. Og rett før sceneteppet går ned vil vi alle vite hvorvidt dette har vært et stykke verdt å se, hvorvidt jeg har spilt helterollen eller skurkerollen, den komiske eller den tragiske, og alt vil falle på plass. Men det er fremdeles lenge til tredje og siste akt, for vi har ikke engang kommet halvveis gjennom første.
Enda har jeg ikke opplevd ungdomsårene, alderdommen er en evighet til, og akkurat nå virker det som om jeg aldri skal dø.

Academic Life.

//tumblr

Høstferie.