Den siste nyttårskvelden som barn.

For en merkelig tanke. At dette har vært mitt siste år som barn. Det kjennes ikke ut som om det er så altfor lenge siden jeg var dødsnervøs før den aller første tentamenen i matematikk i åttende klasse. Og nå sitter jeg her og er snart voksen. Det har vært et bra år, på godt og vondt. Jeg har totalendret planen når det kommer til idrett, gått ned omtrent ti kilo i kroppsvekt og økt med 6 hang-ups, og jeg kjenner at denne typen trening er som skreddersydd til mitt vesen. Selv om jeg har vært skadet hele høsten og ikke fått gjort alt jeg skulle gjort, er jeg optimistisk og gleder meg sånn til å se om det blir noe av hoppingen! Det har vært mindre turbulens i kretsen jeg omgås i, ettersom jeg i løpet av tiden som har gått har lært å holde meg i større grad unna de som ikke bringer meg noen glede. Individualiteten har det siste året vært en veldig viktig del av meg. Men fremdeles har jeg mye å lære, spesielt av de som beærer meg deres selskap. Bestevenninnen min og jeg holder sammen like godt som før, enda vi sjeldnere ser hverandre. Han fine har fremdeles ikke gått lei av meg, selv etter enda ett år, en uke i Italia og en uke i Spania i sommer, pluss mang en aften brukt i sofakroken. Jeg begynner å innse at det er viktigere å ta vare på det en har, fremfor å se på verden og kun se det en ikke har. Det har vært et røft siste halvår, med en del feil i tankegangen, knuter på trådene, fordreininger i speilene, men jeg tror jeg kommer sterkere ut av dette så fort det hele er over. Jeg håper for min egen del at neste år blir året jeg kommer meg bort fra de gamle stiene jeg går langs gang på gang, at jeg snart innser at mine begrensninger kommer innenfra, at den største styrke og svakhet ligger i at jeg er min egen konkurrent. 2012 har vært en eneste stor forandring, og til tider har jeg følt meg som en marionette styrt av tanker som er mine, men som ikke kommer fra meg. Jeg har lyst til å begynne å skrive igjen, og jeg har savnet eventyrene i bøkene. 2013 er året jeg planlegger å bli voksen. Jeg blir jo 18, tross alt.

Godt nyttår til dere alle.

Sølvguttene synger julen inn.

... Og for første gang har jeg satt pris på hvor utrolig flinke de er. Jeg skal være kort, nå som freden brer seg over det norske landskap. Etter et tentamenskjør som har tatt på, er det godt å få fred og få tid til å samle litt krefter igjen. Jeg slet med å finne stemningen julen alltid har hatt for meg, men den kom etter et par Disney-klassikere. Jeg håper at dere alle legger fra dere bekymringer og stress akkurat i kveld, og spiser ordentlig uten dårlig samvittighet. Jeg håper at dere er sammen med de dere holder kjær - selv skal jeg gjøre alt dette, samt prøve å ikke ødelegge strømpene som jeg gjør hvert eneste år. God jul da, dere.

"Here is a little secret. I know what's important to us. Lost things. Lost notes. Lost photographs. Lost books. Lost memories. All things lost will forever retain perfection. They never rusted, they never broke. Because something lost only exists in the mind. It has no flaws. It has no mistakes. It is perfect. Only the things you no longer have, and will never have, can be perfect."

Resignasjon.

Når tårene klør på kinnene og brystet snøres sammen og man ikke får luft gjennom klumpen i halsen og ryggen er lutrygget på grunn av vekten på skuldrene og ryggsøylen stikker ut fordi verden raser fra en, da er resignasjonen en venn. Ikke en god venn, snarere en dårlig venn, men en venn likevel. Da er resignasjonen en venn som lar deg gi opp, lar deg gi opp verden, en venn som også gir opp deg. Problemet er at de nærmeste forsøker så godt de kan å holde en oppreist, på beina, sånn noenlunde i alle fall. De sier "Det kommer til å ordne seg, det kommer til å gå bra," og alt de får igjen er en kald skulder som virker utakknemlig, dog den er så inderlig takknemlig at alt blir hundre ganger verre. Ved å forsøke å hjelpe hverandre kommer vi bare lenger unna redningen.
Og jeg vet egentlig ikke helt hva som er den største onden av de to.

Livet.

Livet er ganske bra nå.