They'll never, never, never take the summer from me.

All Time Low - The Beach.

Jeg kommer til å savne dette. Noe så innmari. Men det er ikke mer enn elleve dager til skoleslutt, ikke mer enn elleve dager til sommer. På en måte er det trist at eventyret er over, på den andre er det helt fantastisk å endelig få den etterlengtede pausen. For et halvt år siden telte jeg ned til jeg reiser hjem, nå teller jeg ned til jeg drar herfra. Og det er egentlig en ganske stor forskjell.

iJump.

Til alle hoppere der ute, spesielt stavhopperne og høydehopperne mine. Jeg digger dere. Litt mye.

Hjertejordbær.

Joda, stevnet i dag gikk greit, det også. Lengden i kule var definitivt ikke helt grei, men så har jeg slitt skikkelig med kula dette året også. Jeg øver inn en ny teknikk for tiden, rotering, som jeg personlig faktisk liker bedre enn hinkingen jeg har pleid å bruke. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det ser ut til at rotasjonen funker bedre for meg. Så fort teknikken er perfeksjonert og sitter, selvsagt. Spyd gikk mye bedre. Endte opp med førsteplass selv om kastene var flere meter bak hva jeg har ligget på på trening. Kanskje en fordel for meg at jeg har kastet over mye lengre tid enn "jeg har bare trent spyd ei uke"-folka som deltok på stevnet. Spydkasting er jo av en eller annen syk, syk syk grunn, forbudt i Florida på high school-nivå. Dro en ny banerekord - og jaggu er det ikke den første jeg har satt noen gang. Litt morsomt. Ikke fullt så morsomt at jeg ser ut som en rødt jordbær lik det under, for solkrem er visst en ny oppfinnelse jeg ikke har hørt om enda. Greia med dette jordbæret er at det var som tittelen sier: Hjerteformet. Det smakte også veldig godt, og kommer veldig sikkert til å gi meg vondt i magen i samarbeid med alle de andre jordbærene jeg har spist i dag.

Baytaf.

Hva jeg har gjort i dag:

... Ikke bare det, da.
Sommeresongens første stevne var ok. Det var bra. Måtte opp grusomt tidlig, men det var greit, for temperaturen var ikke så grusomt høy da jeg konkurrerte. I dag var det kun diskos, og lengden jeg endte med var forsåvidt OK, men jeg vet at jeg har et par meter til inne. Holdt ihvertfall til tredje plass, hadde jeg gjort ting som jeg skal, hadde det blitt andre plass. Fortsettelse av stevnet i morgen, spyd og kule blir forhpåpentligvis enda bedre.

Femte akt, tredje scene.

Andre Rieu - Love Theme for Romeo and Juliet.

A glooming peace this morning with it brings.
The sun for sorrow will not show his head.
Go hence, to have more talk of these sad things;
Some shall be pardoned, and some punished;
For never was a story of more woe
Than this of Juliet and her Romeo.

Dette bildet har egentlig ingenting med innlegget å gjøre, men innlegget ble veldig meningsløst uten en form for illustrasjon.

"Please, don't do anything drastic, crazy or obnoxious."

Simple Plan - One day.

.. Sa engelsklæreren før han fløy ut av klasserommet for å fikse noe hittil ukjent. Klassen hans benyttet sjansen til å flytte alle pulter så nærme kateteret som overhodet mulig, og omringe det av en halvsirkel av pulter. Da læreren stakk hodet inn døra fem minutter senere ble han stående og stirre på klassen sin i et øyeblikks lammelse av overraskelse, før han stille lukket døra og forsvant i ytterligere tre minutter til. Da han hadde summet seg nok til å komme inn igjen satt klassen fremdeles tett sammenstuet, med gravalvorlige ansiktsuttrykk, som om ingenting hadde hendt. Selv om det nå var en pyramide av bøker på en pult midt i klynga. Vanligvis oppfører vi oss meget pent, men det var jo tross alt den siste dagen i den siste ordentlige skoleuka vår for i år. Når læreren har fortalt oss så mange historier fra tidligere klasser gjennom året var det vel egentlig å forvente at også vi tilføyde noe til historiene hans. For en sær klasse jeg har, sånn egentlig. Men herregud, så mye morsomt vi gjør. Det er visst ikke mer enn tretten dager igjen til skoleslutt heller, hvis jeg ikke tar helt feil. I morgen skal jeg opp grusomt tidlig for å dra på friidrettsstevne. Selv om jeg må opp grusomt tidlig og har lagt meg altfor sent i det siste, så gleder jeg meg.

Rosa vannmelon.

Det var en gang en pappa som kjøpte en vannmelon i en butikk. Melonen var kjempestor, ihvertfall dobbelt så stor som hodet til hans eldste datter, og den veide godt over et par kilo. Mammaen delte opp den store melonen i to, og skjærte opp den ene halvparten i biter. Disse bitene fant den eldste datteren i en plastboks i kjøleskapet da hun kom noe sur og grinete hjem fra dagens skoledag, og det gjorde dagen hennes tusen ganger bedre. Så mens hun skrev et blogginnlegg før trening satt hun og spiste lyesrosa vannmelon som smakte akkurat passe søtt og var akkurat passe vannaktig.

Teaser.

Jeg har endelig dratt meg ut og bøyd meg i alle vinkler i støvet for dere. Endelig har jeg dratt meg ut og knipset noen bilder. Og jaggu er det ikke mer enn ei uke til eksamenstida og stevnesesong heller, så det var på tide.

Den tiden av året igjen.

Tror det er en internasjonal greie at på denne tiden av året har alle og enhver andre ting de heller skulle ha gjort. Tror det er en internasjonal greie å føle sommeren på kroppen, og ha litt lopper i blodet og sommerfugler i magen. Forventningene stiger, presset på de siste prøvene øker, men den genuine gleden og den fredfulle latskapen begynner å smått å spre seg.

Supersweet 16.

Ei gruppe 20-30 tenåringer fra hele spektrumet av personligheter samlet under ett tak. Typisk amerikansk hus, ihvertfall dobbelt så stort som huset jeg bor i hjemme, med egen havn og badebasseng og jacuzzi. Volleyballspill i bassenget, snakking i jacuzziet, og sitte på brygga da sola gikk ned. Film inne og marshmallow-grilling med kjeks og sjokolade i mørket ute. Jeg er ikke lenger en s'more-virgin. Fremdeles sitte på brygga i mørket, med fakler som viste hvor bakken plutselig forsvant og det var fire meter ned til sjøen. Musikk spillende hele kvelden, og det var ikke så farlig at det var nøyaktig motsatt musikk av hva alle hørte på, for det var perfekt dansemusikk. Det var heller ikke så farlig at jeg i begynnelsen følte meg hovedsakelig som et utskudd, tatt i betraktning at jeg kjente ti prosent av menneskene der. Det var forsåvidt greit, for alle følte seg slik og ingen kjente alle uansett, men da klokka slo 11 hadde alle snakket med alle. Jeg hadde det ihvertfall sykt bra, og jeg tror vel alle hadde en vellykka kveld. Sweet 16 trenger ikke nødvendigvis å bety superfete biler, de kuleste festlokalene, DJene, og å ha brukt mest penger på arrangeringen av festen, når man kan ha det dritgøy i hagen sammen med masse fete folk.

Bærre tull.

Jaggu stiger ikke lesertallene når jeg ikke blogger. Jeg håper alle hadde en fin 17. mai, med is og pølser og hurrarop. Håper russen fikk helt i seg nok alkohol og gud veit hva de kunne finne på å kaste bort tid og penger på, og at alle hadde en bra feiring. Det slår meg plutselig at neste 17. mai er jeg seksten år gammel, og da er det visst ikke mer enn to år igjen til jeg har muligheten til å hyle og gnåle og gi bort russekort som en galning i russetog selv. I år feiret jeg dagen med matteprøve og hodepineanfall - la oss ikke glemme hurraropene i skolegangene. Jeg har funnet Photo Booth på mac'en, og slo meg løs med funksjonene for noen dager siden. Jeg føler meg litt som en av disse originale fjortissjentene, egentlig. For øyeblikket sitter jeg lenket til TVen og Ghost Whisperer, og har trolig funnet den desidert peneste tenåringsskuespilleren noen gang. Jeg tror ikke akkurat den siste setningen der hjalp å motbevise det fjortisstempelet jeg satte på meg selv nå. Nå går American Idol, det er visst to-tre år siden jeg så en idol-episode sist. For å være helt ærlig, jeg tror hele dette blogginnlegget kan kategoriseres som et rosablogg-blogginnlegg. Go kill me. Forresten, jeg skal ha en to timers algebra-prøve neste uke, fordi matteklassen jeg er i bygger på algebra og de med mer makt har bestemt at man skal kartlegge kunnskapen til niendeklassinger. Again; Go kill me. Så fint at jeg aldri har hatt algebra, da.

PS: Jeg lover at det kommer noe mer meningsfyllt snart.

16. mai.

Slik har jeg brukt 16. mai. Så det at dere hjemme har fire-fem dager fri blir veid opp av det fine været. I dag var det også avslutning for friidrettslaget. Det hele var veldig koselig, men også fylt av en undertone av nostalgi. Det hele var offisielt slutt, liksom. Det hele nærmer seg en slutt. Men jeg tror jeg skal lage et eget innlegg om dette. Har jeg noengang vist dere hvorfor jeg ikke liker mygg?

Ild i hjertet gir røk i hodet.

Paramore - The Only Exception.

Jeg tror Paramore forklarer ting litt bedre enn hva jeg gjør for tiden. Sånn egentlig.

Jeg har rotet bort ordforrådet mitt. Jeg har rotet bort min finurlige bruk av ord. Spesielt angående dette temaet. Jeg føler jeg trenger noen til å overbevise meg om at det ikke er bare jeg som er fullstendig idiot, men at alle er litt håpløse. Jeg tror jeg fortjener et realt "facepalm". Kanskje to eller tre, til og med. Jeg er patetisk. 

... Jeg er ikke helt idiot, er jeg?

So happy together.

Simple Plan - Happy Together.

Nå skulle jeg skrive noe langt, men jeg glemte det. Jeg er glad og har mye energi. Jeg bare bruker den ikke til noe fornuftig. Jeg er litt dum. Avslutningsfest for skolelaget denne helgen, sweet 16 til uka og første friidrettsstevne for den nye klubben neste helg. Jobbe med et idiotisk kunstprosjekt denne helgen, som jeg ga opp allerede da jeg fikk oppgaven. Vanligvis pleier jeg ihvertfall å få det til å se ut som om jeg har gjort en innsats, men ikke en gang dét hjelper denne gangen. Alt jeg egentlig vil er å dra på stranda med venner, bli solbrent, spille volleyball, høre på bra musikk og lese ei bok.

Kapittel 13.

Green Day - Good Riddance (Time of Your Life)

Vi har kommet til det beryktede Chapter 13 i matteboka, det kapittelet som skal være så innmari kjedelig at læreren kommer til å sette ned karakteren din en hél karakter hvis han hører klaging. Kapittel 13 betyr skriving av beviser og å bruke regler fra spesielt dette, dette og dette området, samt formodninger og mange andre fantastiske greier vi har lært gjennom året. Og glemt igjen. Men kapittel 13 betyr også ingen kapittel 14. Det betyr siste kapittel, siste leksjon. Det betyr snart siste eksamen, snart siste karakterkort og snart sommer. Det betyr begynnende sommersesong for friidrett. Det betyr stigende temperaturer, daglige regnskyll som overfyller gatene, varmelyn om natten og solbrun Kaisa. Det betyr også enda nærmere hjemreise.

Bortevekk.

// weheartit.com

Weheartit har så mange fine bilder. Overraskende, sjokkerende, gledende, til ettertanke. Som dette. Så mye jeg gjerne vil. Så mye jeg gjerne vil vise. Så mye som sitter fast. Et sted, et eller annet sted. Jeg er ikke helt sikker på hvor enda. Jeg har lyst til å tro at jeg finner det. At det er mer enn bare hva jeg gjør på banen som teller. Mer enn hva jeg gjør på banen jeg er. At jeg kan gjøre andre ting også. På en måte. Sort of.

Dusteprosjekter.

// weheartit.com 

Veit jeg er lat på bildefronten for tiden. Er det ikke herlig hvordan du får de kjipeste oppgavene å gjøre, og du ikke gidder å prøve en gang? Men nå har jeg gjort ferdig det dustete prosjektet. Jeg var dritlei allerede før jeg begynte det. Jeg har fremdeles enda et dusteprosjekt å gjøre ferdig til.

Dønn seriøst.

// weheartit.com.

Er'u med?

Giddalaus.

Jeg har så veldig lite lyst til å skrive en hel avis på én kveld. Selv om jeg allerede er halvveis. Jeg vil egentlig gjøre alt annet enn å skrive artiklene til den avisen og lese til biologi- og matematikk kapittelprøve. Jeg har ikke lyst til å tenke. Jeg har ikke lyst til å sitte og pjatte med folk jeg ikke vil snakke med heller. Jeg har lyst til å spole forbi akkurat denne stunden, gå ut og spise med vennene som er her, og bare skyve alt jeg egentlig må gjøre foran meg. Og det er det jeg kommer til å gjøre.

Ett stykk favorittsøster.

Vi krangler så busta fyker, og ønsker hverandre langt vekk. For bare et par år tilbake himlet jeg med øynene og slengte med leppa hver gang en eller annen forbaska idiot begynte å synge "Søskenkjærlighet", og jeg mumlet en ed i mitt stille sinn hver gang treneren bablet i vei om hvordan de tre søskenparene på treninga kom til å være "såå glade for å ha hverandre om noen år," og det var ikke måte på hvor mye bra som fulgte med å ha søsken. På den tiden kunne jeg virkelig ikke skjønne hva som var så kult med å ha et lite monster som fotfulgte meg og gjorde alt for å irritere meg til randen av galskap. På en annen side var jeg rimelig irriterende og tergende på den tiden, jeg også, så noe av skylden må jeg nok ta selv. Og det er akkurat sånn forholdet til søsken skal være, etter min mening. Jeg tror nok at jo eldre man blir, jo færre boksekamper og mindre kloring og lugging blir det, og det blir mindre og mindre krangling.
Selv om lillesøster fremdeles er et lite krek jeg ønsker langt vekk nå og da, og pludringa med venninnene hennes til tider er over gjennomsnittlig irriterende og attituden hennes er provoserende nok til å få en stein til å eksplodere en gang i blant, så har vi det faktisk utrolig gøy sammen. Vi finner på mye rart, og uansett hvor mye vi krangler og slåss og hyler og griner, så er hun fremdeles lillesøster og jeg er glad i henne. Når jeg først begynner å tenke tilbake, så finnes det mange minner å le av, og jeg vil gi treneren rett i at jeg er glad for å ha henne her. På de dagene vi begge er i godt humør og ikke gneldrer løs på hverandre som tisper midt i løpetida, selvsagt.

Fortell meg om ditt forhold til noen i familien din.

Hurrajente.

I kveld er den siste sjansen jeg har til å bevise ovenfor meg selv hvilken person jeg er. For hvert ord jeg skriver, mister jeg tid. Tid til å ta en beslutning. Egentlig er det ikke en slik en big deal, men det er jo allerede bevist at det er de små handlingene som gjør den store forskjellen. Jeg vet ved meg selv at jeg ikke kommer til å gå. At det ikke helt er min greie. Men kanskje det bare er noe jeg innbiller meg, kanskje til og med jeg kan slakke tømmene en gang i blant jeg også. Snakker alltid om å leve livet og ta sjanser, man lever jo bare èn gang. Kanskje jeg kan være helt fri for tanker, og bare ha det litt gøy, for èn gangs skyld. Allikevel sitter jeg her og skriver. Jeg har jo ikke noe å ha på meg uansett.

Painting flowers.

All Time Low - Painting Flowers.

Wonder, why do we race? And every day we're running in circles. Such a funny way to fall. Try to open up my eyes, I'm hoping for the chance to make it alright. When I wake up, the dream isn't done, I wanna see your face and know I made it home. If nothing is true, what more can I do? I am still painting flowers for you. Throw my cards, give you my heart, wish we could start all over. Nothing's making sense at all. Try to open up my eyes, I'm hopin for a chance to make it alright. I heard everything you said. I dont wanna lose my head. When I wake up, the dream isn't done, I wanna see your face and know I made it home. If nothing is true, what more can I do?

I am still painting flowers for you.

Fortune-Telling.

“I've learned that no matter what happens, or how bad it seems today, life does go on, and it will be better tomorrow. I've learned that you can tell a lot about a person by the way he/she handles these three things: a rainy day, lost luggage, and tangled Christmas tree lights. I've learned that regardless of your relationship with your parents, you'll miss them when they're gone from your life. I've learned that making a "living" is not the same thing as making a "life". I've learned that life sometimes gives you a second chance. I've learned that you shouldn't go through life with a catcher's mitt on both hands; you need to be able to throw some things back. I've learned that whenever I decide something with an open heart, I usually make the right decision. I've learned that even when I have pains, I don't have to be one. I've learned that every day you should reach out and touch someone. People love a warm hug, or just a friendly pat on the back. I've learned that I still have a lot to learn. I've learned that people will forget what you said, people will forget what you did, but people will never forget how you made them feel.”
- Maya Angelou.

Make me a pie, bake me a tart.

Tredagers helg var deilig. Jeg dro til Hyde Park, et av favorittområdene mine. Det er noe med gågatene, kafeene, de små butikkene med morsomme utstillingsvinduer, de fargefulle husene, menneskene som rusler rundt som om de har all tid i verden og den tilbakelente atmosfæren jeg liker utrolig godt. Bilde #3, 4, 5 og 6 er tatt i en klesbutikk, av alle ting. Tro det eller ei. Jeg har ligget ved bassenget i 30 grader og blitt solbrent, for solkrem har jeg vel aldri hørt om? Positivt er at jeg forhåpentligvis kommer til å bli skikkelig brun etterhvert, og at skillene fra friidrettsuniformen nå er borte. Jeg har også lest ferdig boka "To Kill A Mockingbird" av Harper Lee som jeg leser på skola, og jeg begynner å gå tom for bøker å lese. Jeg vet det finnes noen smarte bokormer der ute, og jeg trenger deres hjelp: Hva er din favorittbok?

Varme.

Klokken er 23:17 og det er 31 grader ute.