Skuffelse.

Jeg presterte ikke i forhold til forventningene. Forventningene trenerene og foreldrene hadde. Ihvertfall ikke i forhold til de jeg hadde til meg selv. I dag, av alle dager. Kunne ikke noe annet enn å føle at de siste tre ukenes hardtrening og forbedring var bortkasta. Kan ikke si jeg er overentusiastisk over dagens stevne eller resultatene jeg endte opp med. Kan ikke si jeg er helt fornøyd med denne perioden av å feile når jeg burde være på topp, og være på topp når jeg er på trening.
Men neste uke er de viktigste kvalifiseringene, til stevnene som virkelig teller. Og det er en ny dag i morgen, som man sier det på fint.

Extinction is forever.

Det er få dyr som fanger min fulle oppmerksomhet slik tigre gjør.

Gray St.

Morsomt hvordan én person kan gjøre dagen din komplett og ødelegge den neste. Morsomt hvordan et lite blikk kan glede så mye, hvordan et vink kan bety så mye mer, og hvordan et smil kan få så mye til å spire. Morsomt hvor mye en setning fra en annens tunge kan ødelegge, hvordan tanker kan få deg til å tvile og gjøre alt grått igjen. Så får vi se da, om ikke alt blir grønt, fint og flott igjen, eller om det aldri er ment å skje. Egentlig tror jeg på karma, og jeg synes ikke dette er vel fortjent. Men kanskje jeg tar feil allikevel. I dag føler jeg meg som denne møllen min og ingen sommerfugl. Kanskje sommerfuglen er mer passende din type. For min egen skyld håper jeg ikke det. Det er 47 dager igjen av skoleåret, sa en lærer - snart er det visst snipp, snapp snute, så var eventyret ute. Om prinsen og prinsessa lever lykkelig alle sine dager, tviler jeg på.

Jeg har forresten glemt hvordan man skriver gode blogginnlegg.

Solkrem er en fin ting.

Junk - Life Is Good.

Stevnet begynte klokken åtte i morges, og trening sluttet klokken femten. Lang dag, og at ting ikke gikk som det skulle i det hele tatt, er en annen sak. Det viktigste stevnet hittil er om tre dager, og jeg må gjøre det bra for å kvalifisere videre til de andre viktige stevnene. Press? Neida. Ellers så har jeg som sagt min fine turnvenninne og hennes familie på besøk, og familien kommer hjem fra cruise i morgen, og vi har hus som er en tredjedel av størrelsen en familie på fire egentlig kunne likt. Herlig. Jeg fremkalte bildene til det megateite fotoprosjektet (det er faktisk teit - det tar tid, det er meningsløst, og lite villig til å samarbeide med meg) mitt i dag. Positivt er at jeg slapp å gjøre jobben selv, og jeg kunne nyte at jeg fikk bruke digitalkamera for prosjektet for første og eneste gang dette året, og at noen andre måtte fremkalle hele greia for meg. Det var utrolig varmt og sterk sol i dag - gjett hvem som har både t-skjorteskille, sokkeskiller og shortsskiller nå?

Washington DC II.

Dette er noe av det jeg så i Washington. Store konstruksjoner med søyler, små detaljer man ikke la merke til før man sto helt innpå dem, større detaljer som du på ett vis bare fortsatte å stirre på, selv om du allerede hadde stirret i minst tre minutter. Dette er noen av bygningene jeg trasket rundt i flere timer og så på, og som forårsaket et par såre bein. Men det var verdt det.

I dag kom min gode venninne fra mine år som turner og hennes gode familie hit, etter mye kjas og mas fra diverse personell på flyplassers side. Er det noe som irriterer meg mer enn noe annet, så er det folk som har en jobb, men som konsekvent ignorerer å gjøre den. Er det noe som gleder meg mer enn noe annet, så er det å se igjen folk jeg har savnet mer enn jeg har fattet selv.Jeg fikk beskjed om at jeg har fått et amerikansk tonefall når jeg snakker norsk, say what?! Jeg tror det kan bli rart å bytte over til å snakke norsk på heltid igjen, tatt i betraktning at jeg brukte ti minutter på å finne ut at ei list heter list, ikke tvelle, pinne eller bar (som i det engelske ordet, altså). Ai snækk purffect nårsk kinda. Nei, huff.

Ellers er det mye trening og vi hadde sesongens hardeste trening i går, som da fører til stølhet så til de grader i dag. Men jeg klager ikke, vi hadde definitivt godt av det. Jeg har tatt igjen alle prøver og lekser jeg måtte ta igjen fra forrige uke da jeg var i Washington, og nå kan jeg endelig få mer enn 6 timer søvn i døgnet. Hei, konstante hodepine, har du lyst til å stikke av og la meg sove nå?

Ikke helt greit.

Washington DC.

Ting var ikke så greit da du var seks år gammel og fikk tilbud om enten sukkertøy eller salat i middagsselskapet dine foreldre var invitert i. Du visste at salat var det riktige valget, det som var mest passende for anledningen. Men det var sukkertøyet du hadde lyst på. Så sto du der, med store øyne og et betenkt ansikt i noe som lignet på en evighet. Så hva skal man liksom gjøre, da? Ting er ikke alltid så lett når logikken sier det ene og alt annet i deg sier det andre.

Step one, step two.

The Fray - How To Save a Life

Step one: You say: "We need to talk." He walks, you say: "Sit down, it's just a talk."
He smiles politely back at you, you stare politely right on through some sort of window to your right. As he goes left and you stay right between the lines of fear and blame, you begin to wonder why you came.

As he begins to raise his voice, you lower yours and grant him one last choice: "Drive until you lose the road, or break with the ones you've followed." He will do one of two things: He will admit to everything, or he'll say he's just not the same.
And you'll begin to wonder why you came.

Kladd eller ei.

"Ting å gjøre, steder å se!"
Sa jenta
før hun pakket sammen sakene sine,
dro ut i verden,
satte nesa mot det åpne og fremmede
og vendte ryggen til det trygge og gamle
hun ikke hadde kunnet rømme fra
før nå.

"Folk å møte, ting å snakke om!"
vinket jenta
og tok veska under armen,
smilte til verden
da noen krysset hennes vei,
til de som følte for å smile tilbake,
og kanskje de tok seg en prat
der i veikrysset.

"Nye opplevelser, nye eventyr i vente!"
ropte jenta
da hun hadde sett hva verden hadde å by på,
så tok hun fatt på ett siste eventyr -
helt plutselig dro hun hjem igjen -
for hun innså at hun ikke ville glemme
det gamle og kjente for all tid.

Washington DC.

Tror jeg har glemt å nevne at jeg skulle til Washington? Vel, jeg er altså her.

Det er folk i dress og høye hæler over alt, med telefoner klistret til ørene. Historiske monumenter og bygg ved hvert gatehjørne. Vondt i beina av all asfalten og vondt i hodet av alle bilene. Jeg har savnet det urbane miljøet, og kanskje er jeg ikke så ikke-urban som folk skal ha det til allikevel. Jeg har faktisk savnet å føle at jeg er i en by. Programmet er fullpakka og vi skal til mange museumer de nærmeste dagene, se på mye historisk og lære mye om ditt og datt. Om ikke annet så får jeg ihvertfall gå rundt og stirre på denne storbyen jeg ikke helt klarer å få nok av. Jeg tror dette kan bli en bra helg, og jeg har allerede fått masse bra bilder å vise dere.

Smart-ass.

Fotoprosjektet mitt vil jeg tro ble bra, men det nye fotoprosjektet ble lettere ødelagt. Veldig fint at kameraet jeg må bruke er fra førkrigstida og hverken har manual eller sannsynlig mulighet til reperasjon. Men noe er brukbart, så vi holder oss positive. Jeg skal skrive alle tekstene jeg har skrevet de siste ni ukene på PC, printe dem ut, og lage en fin "bok" ut av det slik at jeg får en god karakter, og jeg skal på stevne i morgen og til Washington på torsdag. Det blir gøy, jeg gleder meg. Familien er som sagt her, med jetlag til de grader, og jeg synes nesten synd på dem. Men så får de drive dank på absolutt alle steder jeg heller vil være i løpet av dagen, så de skal ikke klage. Her er det også tjue varme i stedet for tjue blå, så jeg tror vel resten av familien som ikke er her akkurat nå er lettere sjalu. Dette er forresten en fjerdedel av biologiprosjektet mitt:

"It startled him even more when just after he was awarded the Galactic Institute's Prize for Extreme Cleverness he got lynched by a rampaging mob of respectable physicists who had finally realized that the one thing they really couldn't stand was a smart-ass." The Hitchhiker's Guide to The Galaxy.

Ekstase.

Familien kom på besøk. Nesten like viktig er det at de hadde med seg to poser Candyking og fullstappa påskeegg.

Møll.

All Time Low - Stay Awake (acoustic)

Key West, Thanksgiving Break.

I dag så jeg han i gangen, og han lente seg til veggen på den nonchalante måten man lener seg til veggen på når man venter på noen. Og ganske riktig, der kom hun. Hun hadde brunt hår, små skuldre og lange bein. Skjørt, bluse og sekk nedtagget av lange avsnitt i svart, blå og lilla sprittusj hvor venninner har beskrevet hvor mye hun betyr for dem. Hun kom, som enhver annen ville gjort. Noen mennesker har den evnen, rett og slett. Den evnen som er lik en lampe i en sen sommernatt. Møllene kommer flagrende mot den, for det er den sterkeste lyskilden i nærmeste omkrets. Og jeg? Jeg er også en møll. Men jeg holder meg i utkanten, for det er så mange andre møll flagrende rundt her. De tar så mye plass, de synes så mye mer. Mange er ikke en gang møll, de er sommerfugler. Og alle vet at sommerfuglen er hundre ganger bedre enn møllen.

Tommy og Tigern.

“There aren’t very many heroes these days. Who is out there to inspire us with a personal example of virtue and self-sacrifice in the name of a higher good? Who can we look up to? Business Leaders? Sports Figures? Politicians? Celebrities? Heck, we’re lucky if they don’t end up in prison! As usual, the hero business is up to me!”
- Calvin and Hobbes

Dobbel skolerekord.

Samme løpinga frem og tilbake. Samme, økende stressnivå i kroppen. Samme, kortpustede åndedrett. Utøvere og trenere løpende rundt og oppdaterer på tider og starter. "Whenever you're ready," som teoretisk sett skal være beroligende - men som har motsatt virkning. Får uventet vite at jeg deltar i en øvelse jeg ikke har forberedt meg på, men det er greit, for jeg føler meg bra. Jeg føler at det er en bra dag. Jeg er klar for dette.

Det ble andreplass i diskos, med dårlige kast. Men oppvarmingskastet gikk langt. Lengre enn jeg noen gang har kastet før, og jeg brukte ikke krefter. Noe bare klikket riktig, for én gangs skyld, og jaggu gikk ikke den én kilos tunge dingsen kortere enn tjue centimeter bak trettimeterslinja. Irriterende nok var det bare et oppvarmingskast, som ikke teller. Det hadde vunnet lett, sa han kasteren på laget som hjelper oss nå og da. Nå er bare greia å bevise at det ikke bare var et éngangstilfelle.

Vi hadde en bra dag alle sammen. Hele laget var klar for å gjøre mye bra på hjemmebane. High fives og støtting av hverandre - som om vi faktisk var ett helt lag - og ikke bare tre grupper sprintere, to grupper langdistanseløpere, ei gruppe stav- og høydehoppere og ei gruppe kastere.

Neste gang går jeg de femten centimeterne høyere. Jeg hadde det inne, og jeg var over lista. Men jeg reiv. Allikevel ble skolerekord. 8 fot. Vi fikk den begge to. Men neste gang hoppes det de femten centimeterne høyere.

Jeg tror jeg kommer til å sove godt i natt.

Yes, No, Maybe so?

Jeg skal ikke si noe. For hver gang jeg sier noe, så blir alt ødelagt. Jeg er nesten redd for å trekke pusten, nesten redd for å bevege meg. Siden, du vet. Jeg vil ikke messe opp noe denne gangen. Men vi får se, da. Etterhvert. Kanskje, muligens.

Har forresten noen "viktige" prøver denne uka, som er litt stress. Selv om de ikke betyr noe som helst for meg, så har jeg ikke lyst til å stryke heller. Så har jeg et stevne denne uka, og jeg har lyst til å komme ut av dette ikke-prestererende moduset, tatt i betraktning at jeg har befunnet meg mer på friidrettsbanen enn i søvne denne uka. Men jeg skal ikke si noe, for da ødelegger jeg bare ting. Men det blir digg. Ready, set, go. Og jeg har forresten glemt hva jeg vanligvis blogger om. Så mye skjer på en gang, og i stedet for å freake helt ut om det, så skal jeg ta det som det kommer.

Visuelle hjelpemidler.

Three Days Grace - Break

Jeg fant ut hvor viktig det er å være i godt humør i dag. For den psykiske og fysiske delen. GREIT, MOMENTET BELYST. Jeg fant ut at jeg enda sliter med å legge ting bak meg og se fremover, noe jeg alltid har gjort. Noe jeg fremdeles jobber med - jeg må bare lære meg å ha det gøy i stedet for å konsentrere på alt som er negativt. Oi, hallo, frøken Pessimist-av-natur, du har en jobb å gjøre.

Balansepunktet burde ha vært en del ganger lavere, og beinet burde ha vært bedre plassert. Egentlig skulle jeg sende noen bildeserier til treneren hjemme og be han se på hva som er galt, men de såkalte "seriene" endte i kun ett bilde hvor jeg ikke allerede har rotert - nemlig dette. Men jeg har erfart at å se hva jeg gjør i forskjellige øvelser virkelig hjelper meg med teknikken - noe jeg forsåvidt burde ha tatt i bruk for lenge siden. Jeg liker å se hva jeg gjør feil og å kunne sammenligne det til noen som gjør det riktig. Det kom en dyktig diskoskaster innom på fredag som lærte oss (han andre kasteren og jeg, de eneste som ikke hadde dratt hjem for dagen, samt en stavhopper som venta på noen som kunne plukke han opp) et og annet, og som resulterte i et ganske OK stevne i dag. Det morsomme var at da jeg dro på egentrening og kastet med daddy cool, kastet jeg nærmere dobbelt så langt som på stevnet tidligere på dagen.

Ord.

Bullet For My Valentine - Road To Nowhere.

Morsomt hvordan de mister meninga etterhvert. Morsomt hvordan de slår så hardt i begynnelsen, og etterhvert har de like lite virkning som et myggstikk. Morsomt hvordan de, som virket så store, evige og meningsfylle, etterhvert bare er tomme setninger du ikke hører. Tomme setninger som irriterer deg, for de er så oppbrukt. De er så klisjé, så latterlige, og du rister på hodet - hele samtalen får motsatt virkning. En krangel blir ødelagt ved å bruke akkurat den setningen som er brukt så mange ganger før, og du innser at dette er for dumt til å bruke tid på i det hele tatt og at det ikke er verdt å krangle om en gang. Den heart-to-heart-samtalen blir ødelagt av en setning sagt til tusen andre. Hvordan kan du vite at det er ekte, når bokstavene er satt sammen til disse ordene gang på gang? Du begynner å tvile, og alt går galt. Klart, noen få ganger gir klisjeene mening, men jeg liker dem allikevel ikke. De er så tomme, så oppbrukt, og hele budskapet du prøver å fortelle meg virker falskt.

//google.com

Memories are calling.

Bullet For My Valentine - Goodnight (acoustic)

Såja, jeg lever, jeg er ikke død. Jeg skulle gjerne sagt at jeg farter rundt i hele USA og ser hele kontinentet - men den gang ei. Ikke enda, ihvertfall. Snart. Jeg bare farter litt rundt frem og tilbake på skolen. Farter litt rundt frem og tilbake på friidrettsbanen. Farter litt rundt frem og tilbake på stevner. Farter litt rundt frem og tilbake og blir kjent med mange mennesker. Farter litt rundt med mye lekser, prosjekter og så videre. Ler, og smiler og har det gøy sammen med alle jeg har blitt kjent med her. Du veit, de vanlige greiene. De vanlige greiene tenåringer gjør. Det er forsåvidt dette jeg ville oppleve - hvordan det er å gå på high school, hvordan det er å spise lunsj, hvordan det er å dra på kino med mange, hvordan det er å dra på Starbucks, hvordan det er å haste til timene, hvordan det er å se han derre fine i gangen, og gå et temposkifte saktere bare for å satse på et sekunds øyekontakt. Hvordan det er å dra på seg lagets genser de dagene det er stevner, hvordan det er å høre på sladderet som florerer over lunsjbordene. Hvordan det er å ta del i dette samfunnet som er så annerledes, men som egentlig ikke er så mye forskjellig allikevel. Det er dette jeg dro hit for, ikke nødvendigvis for å rase gjennom USA på kryss og tvers. Jeg lovte meg selv da jeg satt på flyet hit med alle mine eiendeler at jeg ikke skulle bli knyttet til folk her, rett og slett fordi det mest sannsynlig hadde blit vanskelig å skilles med dem igjen. Jeg tror jeg har brutt det løftet for lenge siden, men det er helt greit. Jeg kommer til å savne dette. Men det er også helt greit, så lenge jeg vet ved meg selv når jeg sitter på flyet for siste gang at jeg har gjort alt jeg ville, og opplevd alt jeg hadde lyst til. Såja, jeg lever enda, jeg er ikke død. Jeg bare gjør så mye at jeg ikke helt har tid til å følge med på to forskjellige tidssoner eller to forskjellige liv.