Oppsummering av året:

Janka og Maia

Vinterferien. Synes disse bildene viser så godt hvor flink den fine lillesøsteren min er med dyr, og hvor glad hun er i hunder. (Jeg er helt elendig på fokus)

Beklager; jeg er ute av trening.

... Og jeg er stygt redd for at magien i ord, setninger og struktur har forlatt meg fullstendig.

Det slår meg nå som jeg hadde tenkt å stikke innom og si at jeg fremdeles lever at jeg ikke aner hva datoen er for øyeblikket. Et kjapt tommeltrykk senere viser det seg at det er Torsdag 14. november. 14. november. Det slår meg også at tiden går så fort at jeg ikke klarer å henge med og at dette ikke lenger er en tanke som streifer innom i ny og ne, men en genuin bekymring fra min side. For det er ikke lenge til opptreningssesongen er over - allerede i morgen skal piggskoene på, det er ikke lenge til tentamensperioden - vi har allerede begynt med gamle eksamensoppgaver, og det er bare 37 dager til juleferie og til han fine kommer hjem på perm. På den ene siden gleder jeg meg sånn til alt som kommer, men på den andre siden føler jeg at jeg går glipp av å være ung og dum.

Det går bra.

Sommeren har vært fantastisk. Høsten har vært mild hittil. Sesongforandringene har vært snille med meg i år, og jeg har det veldig bra. Treningen er hard for tiden; Høsten er alltid assosiert med kulde, mørke og hard grunntrening à la grusomme bakkeløp og intervaller, men det går bra! Jeg har, av en eller annen grunn, blitt så bra nå at jeg genuint liker det. Han fine favoritten som for øyeblikket er langt borte, helt der oppe hvor Norge begynner å gå sørover igjen, er ikke så langt borte som jeg var litt bekymret for at han skulle komme til å være. Det går veldig bra. Skolen er bra. Krevende, men bra. Skrivesperren har vært langvarig, og jeg er ikke kvitt den enda - jeg har faktisk ikke skrevet noe som helst siden sist. Jeg har mye å gjøre for tiden. Og det er litt synd, for jeg har så mye fint å fortelle. Som at jeg har det bra. Som at de jeg er glad i har det bra. Som at dette, dette "alt" som kommer, kommer til å bli fantastisk bra. Det går bra. Jeg mistenker at jeg har forandret meg siden sist, men om jeg kan spekulere i om et jeg er bedre menneske, en bedre sjel, om jeg er friskere eller renere eller klarere, er jeg ikke sikker på. Men jeg kjennes bra ut for tiden. Det går veldig bra.

Pingla Pippi.

Pippi er finsk spets nummer to i familien. Hun kom på en toukers prøvetid rett før eksamenstiden, men vi visste vel alle at hun kom til å bli værende her etter en halvtime. Pippi fyller fire år 2. september, som betyr at vi har to bursdagsdamer på én og samme dag! Pippi er rødhåret og kommer fra Sverige, men der slutter også likhetene med navnesøsteren som er den sterkeste piken i verden - her går hun under tilnavnet "pingla Pippi"; Hun er stor i kjeften og reiser bust selv til padder, og befinner seg oftere bak beina mine enn foran. Nå overdriver jeg litt, hun skal ha kudos for å ha blitt tøffere og tryggere etter at hun kom hit. Ellers er hennes store interesser å kaste kongler rundt på plenen samt å erte på seg pappa ved å bykse rundt beina hans. Vi er ikke helt sikker på om hun tror hun er hund, katt, ku eller surikat, og om vi kommer til en konklusjon skal jeg lage et innlegg om emnet. Det er så klart annerledes å ha Pippi alene enn å ha både Nippy og Pippi her, men det hadde vært enda rarere å ikke ha noen av dem her. Med andre ord; Pippi er supersøt og allerede et kjært familiemedlem.

Siden sist.

15.-26.april: Tentamensuker.
30. mai: Pippi kom!
10. juni: Muntligpraktisk eksamen i Biologi 1. Toppkarakter. Lettelse!
19. juni: Reiste til Sverige for et stevne, fikk tre oppvarmingshopp. Världsungdomsspelen røk på grunn av kneet.
21. juni: Morfar gikk bort.
27. juni: Begravelse.
1.-12.juli: Sardinia, Italia med Sindre.
8. juli: Nippy måtte avlives.
17. juli: Første stavhoppøkt siden det mislykkete stevnet i Sverige. Fantastisk betryggende at teknikken satt som den skulle og at det ikke så ut som om jeg hadde hatt flere ukers avbrekk.
23. juli: Sindre reiste i militæret. 


De siste månedene har vært både opp og ned. De siste månedenes hendelser har vært forferdelig tunge å komme gjennom, men spesielt ferieturen til Sardinia og at stavhoppingen har kommet på plass igjen har vært skikkelige oppturer! Jeg skal introdusere dere skikkelig for Pippi og fortelle dere om alle de andre fine tingene jeg har opplevd siden sist. Smilefjes.

Kommer sterkere tilbake.

Det er vår og varme og vinteren er snart borte. Om en uke er det pause. Forferdelig etterlengtet.

Kunsten å ikke like rødvin og være hyggelig i traffiken (og andre voksenkunster).

"Oi," sa Geir.
"Au," sa jeg.
"Unnskyld," sa Geir, "men jeg må dessverre arbeide litt hardt her."

"Det går fint, det er jo ikke din feil at min muskulatur er komponert som den er," klynket jeg. Problemet med å være såpass kompakt som undertegnede, er at musklene spenner seg og til slutt blir så stramme at en våkner om natten fordi musklene er vonde og en til slutt ikke kan fortelle sin mor at "jeg har vondt" for en har vondt over alt, hele tiden, og dét blir forferdelig irriterende å høre på. Så blir det til at en, ved svært ujevne mellomrom enda en har lovet seg selv at "nå skal det gjøres skikkelig, ikke noe tull nå", må til Geir eller en annen som har våknet om natten for å dobbeltsjekke latinske navn og muskelgrupper før eksamen i hva man nå må ta eksamen i for å bli idrettsmassør. Og Geir, han ler av meg og unnskylder seg, og jeg prøver å bite i meg diverse klynk enda jeg har fått tillatelse til å både gråte og banne om det er nødvendig. Så er én times helvete over, og jeg har vondt i hode og kropp og vet med meg selv at det kommer til å være enda verre i morgen tidlig, men at det er dette som skal til for at denne krampeaktige spenningen skal slippe tak i kroppen min.

Kø fra tunnelen ved Ullevål helt til rundkjøringen på Sinsen. Kø fra Grorud til verdens ende. Mosjonister i slappe tightser på sykkel nå som bakken har blitt tørr. Damer som ikke eier avstandsfølelse, og jeg som periodevis stirrer i speilet og sterkt vurderer å hoppe ut av bilen og spørre om ikke damen bak like gjerne kan krasje i meg og få det hele overstått, så tett oppi meg som hun kjører. Dét gjør jeg jo så klart ikke. Men jeg passer på å ikke måtte bakkestarte på en halv millimeters margin. Jeg kommer nok aldri til å forstå meg på disse som har dårlig tid i rushtiden.

Nå forsvant lyset i kalkulatoren igjen. Ti minutters inaktivitet, så skrur den seg av. Slik er nok hodet mitt noen ganger også. Jeg skulle jo egentlig gjøre ferdig en gammel tentamen i kjemifaget, og ikke fortelle om rødvin, som jeg forøvrig heller ikke har fortalt noe om. Jeg liker verken rødvin eller tanketomhet. Hvitvin er ok derimot, og det slår meg at "herregud, hva skjer, hvorfor skjer dette, hvorfor har jeg blitt så forferdelig mye mer voksen, når jeg fremdeles ser ut som et bittelite barn." Så jeg setter på en gammel sang som ble spilt inn lenge før jeg ble født, og lager egne bilder til teksten i stedet for å gjøre noe fornuftig. En kan da ikke alltid være så forbanna flink.

Det er vår.

... Og tentamenstid. Og grønt lys for å få hoppe igjen, etter et halvt års rehabilitering. Og snart eksamenstid.

Vinterferie: Trysil.

Vi har tatt turen til besteforeldre, hunder, snø og frisk luft. Med et nytt, fantastisk kamera og fine bøker i bagen har jeg ikke gjort mye annet enn å fordype meg i min egen verden. Det eneste som har dratt meg ut av bøkene er det svarte, oppmerksomhetssyke dyret øverst, og jeg kommer nok hjem med små kloremerker etter lek. Til og med den gamle reveenka mi har villet leke! Kanskje ikke med den villstyrige valpen, men lillesøster var rolig nok til at selv den gamle ville gamse litt. Jeg har sett ski på TV og merket en anelse større interesse nå enn før, og nå passer det å nevne at til og med jeg har gått på ski! Og jeg synes det var helt ok! Sett et kryss i taket, merk av i kalenderen, la oss be om at disse merkverdighetene bare er unntak fra hovedregelen. Helt glemt er nok ikke hverdagen - fysikkbøker og historienotater er med i bagen, selv om effektiviteten ikke har vært som den ellers er. Det skal den heller ikke være. Jeg har ferie.

18.

De første 11 dagene som voksen har vel egentlig ikke vært særlig annerledes enn de 17 årene før dem. Bortsett fra at jeg har kunnet dratt på trening helt selv, kjøpt øl til pappa og fått merkelige voksenbrus av sarkastiske venner. Jeg har vært prinsesse (se, jeg fikk til og med krone!) og ellers har begynnelsen på det å være voksen vært bra. Smil.

Ps: Før jeg blir voksen.

"Gratulerer med dagen, gamlehjemmet neste!" har vært gratulasjonshilsen Standard hver gang noen jeg kjenner blir atten. Hver gang noen blir voksne. Angivelig voksne, i hvertfall. Jeg har alltid vært en skaptilhenger av dramatiske sortier, så la meg ta farvel med barndommen min i kjent stil:

Jeg sitter igjen, som jeg har gjort de siste sytten gangene, og forventer at det å bli ett år eldre utgjør en forskjell. De siste sytten gangene har gitt meg den erfaring at det neimen ikke skjer noe som helst, men det slår meg at det kanskje er forventningene som er det viktigste og ikke det å faktisk bli eldre. Det går jo tross alt bare nedover herfra, jeg fortjener jo en gratulasjonshilsen Standard nå. Om Peter Pan og Tingeling dukker opp utenfor vinduet mitt i kveld, er fristelsen i det å reise bort og aldri bli voksen stor. Men eventyret som ligger bakenfor horisonten frister like mye. Jeg er ung og kan løse alle verdensproblemer, jeg er et frisk pust i en ellers så tørr oase, jeg er som alle andre spesielle snøfnugg: Jeg er vedkommende som skal legge verden for sine føtter. Jeg er full av naivitet og optimisme nok til å tro at jeg enda har en sjanse til å erobre verden. Jeg kjenner ikke verden enda. Hjertet mitt er ikke fylt med kynismen jeg til tider tror eksisterer der inne, melankolien i årene mine er blandet ut med gleden i det å eksistere, sjelen min er ikke arrete nok til å si at jeg har levd. Dramatisk er ordet, for jeg sitter i toppen av masten med øynene rettet mot bakenfor horisonten og jeg har ingen planer om å komme ned igjen.

Så får det briste eller bære, dette nye kapittelet i livet jeg lever. Nedtellingen er slutt, men dette er bare begynnelsen.

Den siste kvelden som barn.

Den siste måneden har jeg først vært på treningssamling i Trondheim sammen med en gjeng stavhoppere, hvor jeg trente bra, lærte mye, og ikke merket før jeg kom hjem igjen hvor mye kroppen min hadde fått kjørt seg. Jeg har fått igjen karakterkortet mitt, som ble bedre enn forventet, men som definitivt kan forbedres. Jeg har trent alternativt, og tålmodigheten angående rehabiliteringstreningen som nå har pågått siden september i fjor, begynner å bli tynnslitt. Jeg vil hoppe. Må hoppe. Skal hoppe. Jeg har de siste to fredagene fått PRP-behandling i kneet mitt - sprøyter med blodplater i som settes i kneet for å få senen til å gro fortere. Det ser bedre ut, mye bedre, og selv om det enda ikke er helt bra er jeg fremdeles innstilt på å fortsette treningen like intensivt som før, selv om norgesmesterskapet som går denne helgen ryker. I andre nyheter går det bedre. Jeg har det bedre, skolearbeidet er for øyeblikket moderat, mens overskuddet er på vei oppover. Jeg har øvelseskjørt og feiret jenter som har blitt 18 og voksne, og hatt miksede følelser angående min egen fødselsdag. I morgen kan jeg skrive under på idrettsfraværene mine selv. Det er så merkelig at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne en gang. Men jeg tror det er bra-merkelig. Det kribler litt i magen, av en eller annen grunn jeg ikke klarer å forklare. Jeg tror det er en bra ting. Smilefjes.