Halloween - ikke helt slik jeg planla det.

Greit, jeg hadde vel egentlig ikke noen planer heller. Men kjøre rundt i 4 timer på jakt etter walk-in-clinics var ikke helt det jeg hadde forestilt meg å gjøre på Halloweenkvelden. Men vi fant tilslutt en åpen klinikk og jeg hadde av-og-på sovet i bilen under hele jakten. Følte meg direkte bakfull hele dagen (enda jeg ikke drikker), og ble tilslutt tvunget til legen. Karma is a bitch, legen trengte ikke teste meg en gang før han kom med svaret. Men han testa meg allikevel, bare for å ha det i papirene mine til skolen. Nå har jeg 39,7 i feber, grisen sier nøff nøff - og det gjør tydeligvis jeg også.

Homecoming 09

Joda, jeg klarte å bli "semi-formal", jeg, også. Når sant skal sies, så har jeg ikke hatt det så gøy på fest noen gang. Festlokalet var awesome, og det var virkelig verdt 40 bucks. Etter 5 minutter var alle jenters høye hæler stablet bort i et hjørne, og alle gikk barfot. Jeg danset, og hadde det kjempegøy sammen med mange kule mennesker. Jeg lo, og snakket med folk, og jeg glemte helt å spise. Når jeg så kom hjem i halv 2 a.m tiden hadde jeg så vondt i beina at det var helt sykt (selv uten høye hæler).

Everything is back to normal.

Kjolen er på plass, det samme med skoene og veska. Alt som mangler nå er alt stresset med sminke, hår, negler, og diverse andre duppeditter som forandrer oss fra normale tenåringer til balldeltakere. Hvorfor tviler jeg ikke på at skolegården kommer til å mangle en stor del av jentene i dag? Jeg gleder meg faktisk, selv om jeg tror beina kommer til å dø litt. Men det blir gøy, selv om jeg virkelig ikke kan danse. Men det er ikke så farlig, det er mørkt, og det er sikkert flere enn meg som er i den kategorien. Og hvor mange husker på engelsk litteraturprøva vi har i siste time, eh? Haha, ikke så mange. NÅ er det tid for frokost før vi tuter av gårde til enda en skoledag.

Jepp, jeg lurer på åssen det rotehodet der skal bli "semi-formal", jeg også.

Stay tuned.

You know you're hard to get over.

.. But only because we're young, and feels like this is forever.

Til tider frister det å fortrenge fortid og tenke i nåtid, og glemme at man skal tilbake til fortiden hvor alt er fremtid. Men denne tankegangen kommer til å slå tilbake på meg med renter, jeg føler det allerede nå. Det ser ut til at jeg aldri lærer at på lik linje som jeg forandrer meg, forandrer alle andre seg også. Vi vokser opp folkens, vi blir eldre og forandrer oss. Det er litt skremmende, men vi må ta konsekvensene av hva vi gjør. "Be careful what you wish for, 'cause you just might get it." Ønsker du deg en ny start, så får du det også. Jeg tror jeg glemte å ta med definisjonen av "ny", som i betydningen at alle andre også får det. Men jeg vil ikke trykke på Spol Tilbake-knappen, jeg nekter, vil ikke, for så mya bra og så mange kule folk har dukket opp. Hvordan kan jeg forvente at livet hjemme er satt på pause, når det så visst ikke er satt på pause her?
"J.M. <3" og søte tekstmeldinger, du liksom. Jeg sier vel egentlig at det er greit at man "moves on", selv om det ikke egentlig er det. Men jeg vet at det blir det en dag. Tror jeg i hvertfall. Kjære deg, jeg er da ikke sur på deg, hvorfor skulle jeg ha en grunn til å være det? Jeg sa det jo selv: Folk kommer til å klare seg utmerket godt uten meg, kanskje til og med bedre. 

Enjoy life, så ender vi der vi ender, sant?


PS: Jeg har forresten fått kommentarer på at bloggen min er uhyre komplisert å følge med i svingene til tider, hvilket egentlig er litt av meninga. Selv om dette kan kvalifiseres som en form for "personlig blogg", så har det aldri vært meninga at du som leser skal forstå 100% av innleggene mine, rett og slett fordi du ikke deler min tankegang og min måte å oppfatte ting på. Det kan også hende at du ikke har vært en del av en hendelse jeg referer til, og det kan hende jeg refererer til en fiktiv scene jeg har funnet opp i mitt eget hode. Du kan sammenligne bloggen min med en intern vits: Var du ikke på rett sted til rett tid, så kommer du ikke til å skjønne greia uansett hvor mye du prøver. Hahaha, jeg er awesome. :D

We said goodbye to the beach.

Som du ser, været var ikke det beste - Det går visst mot høst her også, selv om det fremdeles er like varmt som en sommerdag i midten av august hjemme. Men hey, I don't mind.

Stalker.

Homecoming Game gikk av stabelen i kveld - og publikum var dividert i gruppe a) de som fulgte med på kampen, b) de som nerdet med venner og c) de som multitasket og gjorde begge deler. Selv hooket jeg opp med en bunch av folk, som varierte ettersom folk ditchet meg eller ikke. Neida, egentlig har jeg vært ekstremt sosial i dag, stalket diverse folk, og møtte mange potensielle gærninger som står i fare for å bli gode venner. Jeg lo av mye, blant annet min egen håpløshet sammen med mange herlige mennesker. Jeg ble overrasket over gutter helt nede i sjetteklasse som var verre enn seniorer. Jeg kan nemlig selv ikke huske at gutter var så klengete når jeg selv var 6. klassing, de var vel mer redd jentelus.. Uansett hadde jeg det kjempegøy med mange fra klassene mine, og jeg møtte mange nye folk. Jeg har lært at man ikke trenger å være så stiv og høflig for å gi et godt førsteinntrykk, men egentlig være seg selv. Hvertfall på kamp, hva andre anledninger angår, varierer sterkt. Kort oppsummert hadde jeg en dritkul kveld med mange kule mennesker. Jeg lærte til og med litt om football: det er mer komplisert enn det ser ut til å være.

Nå er jeg så sliten av all lokingen at jeg så vidt klarer å fokusere, og nå er det helg, jeg kan endelig sove til jeg våkner.

202

you're just crazy, paranoid and pessimistic.

Muligens. Men hva skal ei stakkars jente gjøre? Livet er herlig forvirrende, jeg skal ta sats i morgen og si mer enn "Hey", og jeg er filosofisk for tiden.

Utfordret.

Skriv litt om noe du samler på/en spesiell ting du har. Martine K har utfordret meg, og jeg er snill og hører etter (for once).

Jeg samler hverken på frimerker, CDer, sminke, klær, sokker, you name it. Jeg samlet på sikkerhetsnåler en gang i tiden (Say what? Jeg undrer jeg også, selv om de var veldig handy å ha til tider )

Akkurat nå samler jeg på alle disse fine tingene over og mye mer. En CD fra en metalisert musikkfreak, et brev, en flyer, et smykke, et slips. Og gammel tag fra en sendt bagasje jeg fikk av en fyr en gang, "hær, så huske du mæ", selv om det er han som har glemt. Jeg samler på alle småting jeg får/finner/tar, som minner meg om en spesifikk person eller et spesielt minne.

Hva med deg?

What's the Story?

Boka falt i gulvet for litt siden, alle papirene mine ligger strødd utover kjøkkengulvet og jeg kjenner egentlig en liten skygge av irritasjon stige i meg, men jeg orker liksom ikke reise meg opp og hente den. Er det bare jeg som blir veldig irritert og sur når prosjektet du har jobbet så lenge med, som har gått så ekstremt bra hittil, bestemmer seg for å jobbe mot deg og ødelegge helt når du skal printe det ut? Fuuuck. Det er like før jeg hyler og skriker til pappas mac: "Jeg hater deg," og mye mye mer, som om den skulle hørt meg. Men PCer hører ikke, men hadde den gjort det, så hadde den vel blitt såret av alt jeg kunne funnet på å kalle den også. Hvis den hadde følelser, selvfølgelig. Motstykket til dette motarbeidende prosjektet er musikk av en gammel wannabe-sanger fra idol for noen år siden (hvem sa at jeg bare hørte på bråkemuskk?), en viss Aleksander With, som var så populær. Har funnet ut at til tross for at det var en Idol-drøm, så har han faktisk noen fine sanger.

Sosial som jeg er, joinet jeg Panther Prowl i går, som jeg forventet å være halvt avkledde cheerleadere og dansere som danset, en del halvfjerne fotballspillere som egentlig ikke hadde peiling, og en haug av overentusiastiske foreldre på tribunen, men hele opplegget var overraskende bra. Jeg hadde det kjempegøy, og danserne og cheerleaderne, flåtene, og resten av underholdningen var flinke, til tross for alt. Nåja, det var nok ingen High School Musical-standard, men hvem i alle dager ville ikke kunne overstige det. Minn meg på at jeg skal legge ut bilder, så fort jeg har overlevd kapittelprøver, terminprøver i nesten alle fag, innleveringer, prosjekter... Ja, jeg føler at neste uke blir laaang. Minn meg også på at jeg fra nå av hater mac, printere uten blekk og meg selv. Det blir interessant å se om jeg rekker å få fiksa alt dette her innen tidsfristen i morgen, sjette periode, men shit au, det teller jo bare 50% av karakteren (ja, jeg har et indre panisk anfall akkurat nå).. Happy-go-lucky, dette fikses. Og hey, nå er det snart ferie også!

PS: 'ey, dude, 200 innlegg!

Tonight we'll lie awake.

I'll make the most of every second I've been given with this crowd.
All Time Low's Vegas.

Go hug a person, and show them you care. Er ikke livet herlig?

Say cheese!

Sitter på en stol og får en gigantisk paraply av en blitz midt i fleisen, med en bunch av andre oppstilte tenåringer rundt deg. En stressa fotograf, som helt sikkert hadde andre ambisjoner enn å ta bilder av kvisetryner og oversminkede blondiner med falske glis, prøver å få linjen til å gå fortere. En siste finish i køen: "Ser jeg bra ut nå?" Det er klart det er viktig, bildet kommer jo i årboka! Hvem vil vel se ut som avkommet til en kamel og ei rotte, når alle og enhver som gidder å betale for årboka kan glo på bildet av deg til evig tid? Et plutselig glimt av skarpt lys skinner mot hele deg, og på et øyeblikk er det over, og du er ferdig. Resultatet kommer om noen uker i posten, så får du avgjøre selv om du liker det eller ikke. Ohyeah, vi elsker skolebilder.

Rett deg opp, smil pent - og for all del, ikke blunk.

Nei, det var ikke frivillig pose, haha.

Men hey, det kunne jo gått verre..

PS:Duuude, det finnes jo folk som leser bloggen min der ute allikevel gitt! Tusen takk folks, for at dere fremdeles holder ut med meg.

PSPS: Dere vet at jeg er glad i dere.

Bånd.

Hvordan mennesker kan få dyr så mange ganger større enn dem til å adlyde selv det minste vink, er fascinerende. Hvordan dyrene gjør alt dette, for en skarve håndfull fisk som belønning, er nesten like fascinerende. Men hvordan båndet av tillit som skapes gjennom denne prosessen, hvor knyttet til hverandre man blir, og hvor mye man lærer både om seg selv og hverandre, er over min fatteevne. Det er slike ting som bringer frem hippien som vil redde verden i meg, som virkelig ikke hadde hatt noe i mot å hoppe ut i bassenget med giganten som ellers helt sikkert ville drept meg. På en annen side så falmet ønsket et par øyeblikk da giganten sprutet meg dyvvåt med saltvann som sved i øynene og som etter tre minutter gjorde at jeg satt skjelvende og iskald i den ellers så varme sommerlufta. Men allikevel, det er noe spesielt å se slike spektakulære ting, som vekker barndomsdrømmen som dyretrener til live igjen.

Stay tuned for schoolpicture.

Du kan jo forestille deg hva slags flodbølge som traff den noe intetanende Kaisa.. Thanks a lot, Shamu.

Jeg har det så fælt, atte.

30 + grader når jeg drar til skolen 7 a.m om morgenen i stedet for -4, og 35 ++++ når jeg kommer hjem i stedet for 2 grader har jeg virkelig ikke noe i mot. Den siste uka har vært stressende, jeg har hatt prøver hver eneste dag. Alt fra enkle geometrioppgaver jeg allikevel klarer å drite meg ut på, til fire timers PSAT test, som ikke teller noen ting. Noen andre enn hele skolen og jeg som ikke så poenget i å ta den..? Men jeg ligger faktisk på gode karakterer, selv om tonen er negativ i bloggingen min. Hehe, men vi kjenner jo meg, right?

Jeg har møtt enda flere kule folk, yeshda. Det finnes faktisk hyggelige folk her også, men jeg savner dere hjemme. En hel sesong uten noen dynking blir nok hardt å takle... Homecoming nærmer seg, jeg tror jeg har glemt å nevne at jeg skal snuble rundt blandt en haug av wasted'e tenåringer på altfor høye sko i en altfor pen kjole til denne skrotten.

Jeg har også fått igjen skolebildet mitt! Jeg synes ikke egentlig at det ligner på meg, må ha vært noe med den amerikanske retouching'a og lyset.. Men det kunne ha gått værre, jeg ser i hvertfall ikke ut som en sau, slik som fjorårets bilde. Rekk opp hånda hvis dere stalkers/lovers vil se det, da. På godt norsk: Ikke vær så freakings late, kommenter/ris/slakt/ros bloggen min for pokker! Innlegg uten respons... Suckers. Må vel nesten ta litt av skylda selv, siden jeg ikke har vært direkte aktiv med blogginga mi. Jeg jobber med saken, og det kommer også en mail, et lite livstegn til dere vikinger hjemme etterhvert (Ja, jeg vet at den burde ha kommet for veldig mange uker siden, men slik dette innlegget indikerer: jeg har hatt sykt mye å gjøre i det siste). Jeg gleder meg virkelig til helgen, for da skal jeg sove. Jeg skjønner nå hvorfor man lengter til disse to dagene med frihet.

Ps: Oh, crap, jeg har glemt biologiprosjektet jeg burde ha øvd til. Me sneiks når me sneiks, eh?

Yes, you know I love you. ♥

Friday Night's Game.

Trommestikker slår på trommer med høy frekvens, tubaene mister ikke takten og gong-gongen lyder kraftfullt nå og da. Hylende cheerleadere som ingen egentlig legger merke til, og dansere som joiner. Crowden som sitter på rumpa på metalltribunen har øynene klistret til de stakkars guttene i altfor trange thights og altfor store t-skjorter med beskyttelse over det hele, som sørger for at de ser en hel del større ut enn hva de egentlig er. Men spillet er det ikke noe galt med, og publikum hyler når stakkarene braser inn i hverandre, litt sånn som en frontkollisjon. Så er det overentusiastiske fedre eller unkler som hopper opp og ned, mens mødre og venninner hyler og skriker når ballen treffer bakken, langt borte på motstanderens banehalvdel. Blod på tann og taklingene blir hardere, stemningen stiger. Selv det lite innsiktsfulle jeg forstår at dette er seriøst, the real thing. Og når publikum endelig holder kjeft og ballen sparkes - så blåses det i fløyta - pause.

Cheerleadere, dansere og band entrer banen og stjeler showet, og viser frem hva amerikansk skoleånd virkelig er. Det er mye glitter og glam, men de vet hvordan å poengtere at man kan være stolt over å være en del av et større samfunn, selv om det bare er midlertidig. Musikk, klapping, hoing og herjing, og så er det igjen tid for kveldens stjerner. Svette fotballspillere entrer banen og dommere likeså. Stillhet mens de finner posisjonene sine, brøl av begeistring og entusiasme når spillerne smeller sammen i enda et nytt forsvar, enda et nytt angrep. Ingen sitter lenger, og alle lener seg fremover over metallradene så de nesten snubler over de som står på tå foran seg for å se - Og det handler bare om spillet, gjør det ikke?

Little girl, your life is calling.

Jeg var også på Metallica denne helgen. Pretty sweet. Prøv heller helt sinnsykt rått. Jeg var nærmest døv når jeg kom ut igjen i nattetimene, og jeg vet nå hvorfor man har med en eller annen form for beskyttelse på slike konserter. Men det funker egentlig fint uten også, erfarte jeg. Jeg skrek mye, så jeg har vondt i halsen ennå, tre dager senere. Men det er slik det skal være. Jeg må egentlig si at jeg likte Green Day bedre fordi a) jeg digger Green Day mer enn Metallica og b) det er enklere å synge til Green Day enn Metallica. Men for all del, jeg skjønner veldig godt hvorfor de er verdenskjente. Lamb of God var oppvarmingsbandet, og det irriterer meg at jeg fikk med meg så lite som jeg gjorde, men det var bra saker det jeg fikk med meg.

De siste ukene har jeg vært ekstremt negativ og sur - ja, jeg vet at jeg er kynisk av natur - i både hva jeg har skrevet, hvordan jeg har ordlagt meg og hvordan jeg har oppført meg. For å være helt ærlig, så har det ikke vært lett, ikke i det hele tatt, selv om jeg var fullt klar over at det ikke kom til å bli det heller. Det er ekstremt mye som foregår, i løpet av tre dager har jeg vært både på bånn og på topp, følt meg både intelligent og bokstavelig talt retardet. Men faktum er at det er på tide å innse at jeg ikke er her for å bevise at jeg kan algebra jeg aldri har lært eller at jeg er best i klassen. Det er jeg ikke, og kommer ikke til å bli heller, selv om det strider mot mine egne prinsipper å innrømme det. Jeg bor i Florida for søren, og jeg skal ikke tenke tilbake på dette året som det året jeg gjorde lekser åtte timer daglig og grein fordi jeg ikke fikk det til. Men å gi opp? No way. Allikevel er på tide å innse at folk som har kjent meg i under to måneder har rett: "Chill Kaisa, ting ordner seg." Selv om det ikke alltid er det enkleste å tro, så er det egentlig det som har reddet meg før - den happy-go-lucky stilen, og å stole på at allting ordner seg til slutt for snille piker.

Inn i sumpen.

Skal vi bade eller?

Stillhet i betydningen null bråk fra biler, båter eller andre mennesker generelt, og de eneste lyden er fugleskrik, padleårer og et og annet hvin av et noe forskrekket menneske. Dette er en av tingene jeg gjorde denne helgen. Alligatorjakt i sumpen, med drøssevis av søte fulger, og ikke fullt så søte, gigantiske edderkopper. Hva er vel kulere enn edderkopper større enn håndflaten din i håret? (nei, jeg tuller ikke) Jeg følte meg heller ikke passe høy i hatten når en alligator med gigantiske kjever og kropp deretter svømte to meter bortenfor den lille trebåten. Ikke rent lite fascinerende var det å se disse gigantiske dyrene på kloss hold, og det var heller ikke få tanker som inneholdt noe lignende som "hvis den greia der bestemmer seg for at den er sulten, så skal det ikke så mye til å løfte litt på kjeven og spise oss opp.." En norsk familie som har vært på besøk her har vært med oss på en to timers padletur i the middle-of-nowhere, og vi har ledd mye av de eldste døtrenes patetiske forsøk på å både pable og styre unna diverse hindringer. Livet er ikke enkelt for blondies til tider. Men hey, ingen kantringer, og ingen menneskelig alligatormat!

Fremdeles lyst til å bade..?

Beep-Beep, I'm a jeep.

Nederlag, etter nederlag, etter nederlag. Det kjennes egentlig ut som om "denne dagen er den verste noen gang", og du har egentlig bare lyst til å grave deg ned i et veldig lite hull og forbli der nede. Mulighetene for suksess og å lære er der, men hvordan skal man takle et slikt gap av mangel på kunnskap når man må være både to og tre år forut sin tid og konstant er på vippepinnen til total katastrofe? Andre ting er sosialt. Hvordan skal man egentlig stole på hykleriske ansikter som sier én ting, men sier en annen når man forlater rommet? Mennesker fascinerer, i vår bisarre måte å være onde mot hverandre på.

Hardt sammenbitte kjever og frustrert knyttede never under pulten er det eneste som hjelper når viljestyrken svikter litt. Det, morsomme mennesker og deres kommentarer eller setninger som gir absolutt ingen mening men som du allikevel flirer av, hjelper en hel del. Om de så befinner seg rundt deg eller på andre siden av jorden er ikke så farlig. Det lyser opp dagen som ellers ikke er så bra, og gjør at den ikke er så ille allikevel.