Enda et nytt år.

2011 er snart over før det i det hele tatt kjennes ut som om det har begynt. Vanligvis har jeg oppsummert året som har gått i det lange og det brede, med bilder og en tur ned memory lane. I år har jeg skrivesperre, og jeg vil egentlig ikke dvele for mye ved 2011 - det har ikke vært et særlig kult år, for å være ærlig. Selv om det selvfølgelig har vært noen høydepunkter: Jeg ble endelig ferdig med ungdomsskolen og jeg begynte på videregående, og enda har jeg ikke angret ett sekund på at jeg begynte på Wang. Jeg har vært i Florida og møtt gamle og kjente fjes, og jeg har vært i Portugal på treningsleir. Jeg har jobbet som turntrener på GIF sommerleir og spilt volleyball mer enn jeg har turnet i hele år. Jeg har kjent på den såre følelsen det bringer med seg å miste noe man har kjært, men jeg har også funnet mye mer enn jeg har mistet. Jeg har "mistet" flere jeg trodde var støttepilarer, som viste seg å være flyktige dobbeltmoraler. Jeg har funnet en grunnstøtte som etter fire måneder pluss enda ikke har gått lei av meg. Samtidig har jeg funnet tilbake til gamle vennskap som har vokst seg enda sterkere enn før, uavhengig av tid og mangel på slikt. Slik jeg har sagt i alle årene dere har fulgt meg har jeg lært mye i løpet av året: både om meg selv og de rundt meg. Jeg har fokusert mye på at tiden har gått så fort - men hva det betyr, vet jeg ikke. Jeg sitter igjen med en følelse av bisarr takknemlighet når det kommer til året som har gått, på godt og vondt. Det er 53 minutter igjen av 2011, som alt i alt var et overkommelig år. Nå skal jeg bruke opp resten av tiden som er igjen med mennesker jeg er glad i, og sette strek for all rastløshet og ensomhet som dette året har brakt med seg. Må 2012 bli et bedre år enn 2011. Godt nyttår!

Lille julaften.

3 uker har gått siden sist dere hørte fra meg, og jeg kan ikke si at det har skjedd noe nevneverdig spennende. Tentamen i både fransk, norsk og matematikk er overstått, og jeg gleder meg nesten til å få igjen karakterkortet. Det er 23. desember, minimalt med snø og julestemning, men det kommer seg nå når besteforeldrene har kommet inn døra. Mamma har pyntet huset med nisser i alle kroker i hele huset, og treet står med tente lys midt i stua. Jeg skal ikke si så veldig mye annet enn:
Håper dere koser dere masse i julen, det har dere fortjent. Hjerte.

Vennskap i preteritum.

Jeg tenker på frostrøyk som forsvinner, og alle ansiktene jeg nesten ikke husker lenger. Nesten. Jeg kan ikke se de fineste trekkene gjennom tåka, husker nesten ikke særegenhetene. Jeg husker nesten ikke navnet til mødrene som smilte hver gang jeg kom inn døra, ei heller navnet til fedrene som stadig spurte meg om hvordan det gikk med idretten og skolearbeidet for tiden. Jeg tenker på skjerfene som holder frostrøyken inne, som dekker munnene og nesten demper stemmene - og jeg kan nesten ikke skille stemmene fra bakgrunnsstøyen. Jeg tenker på bilene jeg pleide å sitte på med som jeg nesten ikke lenger enser, på husene jeg var på besøk i, som nå er fremmede. Jeg tenker på musikken jeg delte med noen og nesten ikke har hørt siden. På ord jeg nesten ikke har brukt siden da. Jeg tenker på PCen min, og jeg tenker at jeg burde rydde litt i de rotete bildebibliotekene, men jeg har ikke egentlig lyst til å se alle ansiktene på nært hold. Vil ikke se igjen de fineste trekkene i ansiktene, særegenhetene, vil ikke huske stemmene, vil ikke komme på navnene til moren og faren og lillebroren, vil ikke høre tonene fra sangene vi spilte. Jeg tenker på løftene som aldri blir glemt og som aldri blir holdt, jeg tenker på snehvite kronblad som visner bort og dør. Vennskap i preteritum. Jeg tenker på stjerner og hvor langt lyset fra dem reiser. Lyset vi ser er flere tusen år gammelt, og innen det rekker å nå oss, kan stjernen allerede ha sluttet å eksistere, uten at vi i det hele tatt fikk antydningen til et forvarsel.